Gjesteskribent

Av SORLE S. HOVDENAK

Det er i vår tid en vind som farer gjennom hodene til folk. En vind som forkynner oppbrudd. Det er som at man tror at alt som tilhører fortiden har sin plass på skraphaugen. Det er som en endetidsforestilling: at man endelig har nådd til fremskrittets tidsalder; at man er forløst fra fortidens irrasjonelle vrangforestillinger; at man selv står på et sivilisasjonsnivå som er tilnærmet paradisisk, noe som gjør at man kan se hovmodig bakover i tid, for vi, vi er de sanne mennesker, de virkelig frigjorte, vi er uten fordommer, vi er uten skillelinjer, vi er de rasjonelle og frisinnede og med oss skapes det perfekte, ideelle samfunn. Slik tenker overmennesket.

Jeg vil påstå at tidens fremste sykdom ikke er noe annet enn det eldgamle hybris. Det er mennesket som i sitt overmot trosser alt som er gitt, i sin babelske konstruksjonsiver. Vi vil bli som guder. Bygge et tårn inn i himmelen. Det er nettopp dette som er selve syndens vesen i den jødisk-kristne livsforestilling. I Fritz Langs klassiker Metropolis (1927) har Babel-fortellingen en fremtredende og forklarende plass. I hans Dr. Mabuse-filmer kommuniseres den samme dystopiske og illevarslende tone i form av forkvaklede og fordervede mennesketyper i Nietzsche-tradisjonen. Fellesnevneren er det regelrett kriminelle. Samfunn og mennesker blir kriminelt utnyttet av vilje-til-makt-mennesker der allusjonen til nazistenes fremmarsj er rimelig klar i The Testament of Dr. Mabuse (1933). Filmen ble selvfølgelig forbudt under Goebbels og Lang endte opp i Hollywood. Disse filmatiske mesterverk var kritiske tidsbilder. De er ennå gyldige. De har på ingen måte mistet sin kunstneriske kraft.

At overmennesket knyttes sammen med det kriminelle, det inhumane, det grådige og det syndige, gir den postmoderne mennesketype en tradisjonsbundethet som den ellers vil frigjøre seg fra. Kunsten og den dyptborrende innsikt holder dette mennesket fast og viser at det slett ikke er noe nytt ved det. Det er så eldgammelt som mennesket selv. Det kan ikke løsrive seg fra selve menneskets vesen. Under et vell av forskjellige forkledninger er det det samme grimme ansikt som titter frem.

Det er kaos. Det er vold.
Det er slaveriet og det er døden.
Det er et Roma i flammer i aftenrøden.

De skrifter som vår sivilisasjon til nå har vært en eneste lang meditasjon over, er fulle av disse dyrebare innsikter. Historier har møysommelig blitt overlevert fra slektsledd til slektsledd. De eldre har ut fra sine erfaringer lagt vekt på å gi disse videre til sine arvinger. Guds ord, det er vårt arvegods, diktet Martin Luther.

Men denne Luther er en ambivalent skikkelse. Han har i fem århundrer vært selve arketypen og inkarnasjonen av bruddet. Et sentralt poeng for reformatorene var nettopp det humanistiske ad fontes, til kildene, eller uttrykt på en annen måte: sola Scriptura, Skriften alene. For Luther og hans gjeng gikk det en direkte linje tilbake til aposteltiden. De mente at de gjenoppdaget det klare evangeliske budskap som hadde blitt forfalsket og fordunklet gjennom pavekirkens århundrer. Reformasjonen var renessanse, gjenfødsel.

Men hva skjer når man bestemmer seg for rett og slett å krysse ut historien og hevder at ens egen tanke er den eneste rette forståelse, og alt annet forfalskning? Man brenner bilder, bøker og mennesker, billedlig og bokstavelig. Ikonoklasmen er en del av enhver revolusjon. Derfor er Trondenes kirkes vegger hvitkalkede. Derfor sprenger Taliban Buddha-statuer. Derfor ble Hagia Sophia omgjort til moské. Derfor ble den franske revolusjon til et terrorvelde. Derfor vil man ikke vite av den dype jødisk-kristne livsvisdom i vår egen samtid. Man fornekter. Krysser ut. Sølvstrengen brister. I euforisk ekstase forbanner man fortiden og lovpriser seg selv.

Visst var Reformasjonen viktig. Visst skal det alltid reageres, det tilhører selve det bevisste livs prosess. Men når reaksjonen blir fanatisk, når man i omveltningens iver jevner alle byggverk med jorden, når brennende sinn får sette verden i flammer, når man mister kontinuiteten og selve Historien av syne, da er det fare på ferde. Når man er villig til å kaste stabile samfunn ut i destruktivt kaos for sine idéers skyld, da sår man galskap, uhygge og menneskelig lidelse uten ende. Dette var Erasmus av Rotterdams kritikk av Luther. Etter mitt syn hadde Erasmus rett.

Stilt opp på denne måte er den postmoderne galskap en del av den lutherske arv. Marxismens og sosialismens revolusjonære manifester er naturlige følger av den lutherske fanatisme. Nietzsche, Heidegger og Hitler, samt de franske dekonstruksjonister, er utenkelige uten den lutherske supersubjektivitet. Idealet for samtiden settes i en idyllisert fortid. Som Nietzsches arving ville Heidegger krysse ut hele den sokratiske arv. Idealet var den presokratiske primitive filosofi. Til og med det tyske språk var ifølge Heidegger gjennominfisert av platonsk og kristen metafysikk, han foretrakk derfor arkaisk gresk.

Det postmoderne prosjekt er en pervertert utgave av Reformasjonen. Kildene spiller ingen rolle lenger. Man forstår seg fri til å konstruere mennesker og samfunn etter snevre hjemmesnekrede og historieløse idealer. Med postmodernismen har den vestlige tanke brutt med den humanistiske jødisk-kristne tradisjon og sivilisasjon. Alt dreier seg nå om den menneskelige vilje. Viljen er enerådende og makten er viljens instrument. Det er hybris og mennesket selv som Gud. Det finnes ikke noen begrensninger for dette mennesket. Den annens ansikt er bare en maske.

Vi bevitner humanismens sammenbrudd. Humanismen forutsetter nestekjærligheten. Humanismen vet at kjærligheten er en levende kraft som ikke kan konstrueres i noe akademisk laboratorium. Kjærligheten er fri. Frihet og kjærlighet er komplimentære krefter. De er ikke idealer. Tvert imot, de er alltid inkarnert i personlige relasjoner. Kjærligheten kan ikke lovfestes. At vi har forlatt humanismen kan enhver erfare fordi kjærlighetstanken i vår tid har blitt kald og ideologisk og sammen med friheten har den stadig trangere kår i de nære og sterke personlige bånd. Det er viljen til makt som har tatt kjærlighetens plass.

Les også

-
-
-
-