Kommentar

Metaforer (lignelser) av typen ”livet er som et eller annet” (sett inn det du selv synes lyder åndfullt) varierer fra de mildt innsiktsfulle til de direkte platte. Rolv Wesenlund var i sin tid av de flinkeste i klassen til å stikke hull på slike oppblåste platityder, ikke minst i rollen som feriebisp Fjertnes etter hva jeg minnes, og andre fulgte opp – mer eller mindre elegant, skal medgis – med sine parodivarianter av det oppstyltede og uekte. Selv husker jeg fra studietiden uttrykket ”livet er som en buss,” og så kunne vi variere den forklarende, siste delen av setningen alt etter lune og situasjon til noe som forhåpentlig fremkalte latter blant vennene.

 

Det er litt i samme bane jeg skal prøve meg i dag, dog uten synderlige ambisjoner om å være morsom. Vær derfor advart: Blir det noe komisk over det skrevne, så er det mest sannsynlig utilsiktet; den risikoen får jeg ta. Dermed skulle tiden være inne for å prøve å rettferdiggjøre tittelen ovenfor, som henviser til en bilmetafor over hvordan samfunnslivet utvikler seg og styres og hvordan forbedringer oppstår. ”Livet (og samfunnet) er som en bil,” med andre ord, og biler kan som kjent være enten bakhjulsdrevne, forhjulsdrevne eller ha firehjulsdrift for overføring av motorkraft til veien samtidig som riktig styring sørger for trygg fremdrift i den ønskede retningen. Da turde det være så noenlunde klart hvilket tankemessig lende vi befinner oss i: Går utviklingen fremover fordi de mange skyver på bakfra (bakhjulsdrift), fordi noen få trekker resten med seg (forhjulsdrift) eller finnes en annen og bedre balanse mellom de foran og de bak, mellom de styrte og de styrende (firehjulsdrift)? Spørsmålet er alt annet enn nøytralt formulert, det innrømmer jeg gjerne, hvilket kanskje foregriper min egen tilnærming til et svar. Likeledes er det åpenbart at temaet er både stort og vanskelig, så la oss se på noen markante holdninger til det slik disse har utviklet seg opp gjennom historien.

 

I venstresosialistisk revolusjonsretorikk (jeg kunne godt erstattet siste del av ordet med -romantikk) er det typisk folket, ”de uvaskede masser,” som tar saken i egne hender når undertrykkelsen fra makthavernes side har vart lenge nok og blitt massiv nok; da reiser de seg ”som en knyttet neve,” styrter det tidligere lederskapet og tar makten selv gjennom en voldelig, uimotståelig oppstand. Det lyder fint og har gitt opphav til flammende litteratur, ikke minst dikt, så vel som kunst av annen type, men samsvarer ikke med det som rent faktisk skjer når revolusjoner finner sted. Det er ikke de umælende mange som gjør opprør, i alle fall er det ytterst sjelden slik det forholder seg, derimot er det en liten gruppe av dedikerte kadre som tar initiativet og i de andres navn gjennomfører maktskiftet.

 

Den russiske revolusjonen i 1917 var typisk i så måte. Bolsjevikene var få, men de var mestere i manipulering av politiske prosesser og til å organisere seg. De var også totalt skrupelløse. Den såkalte oktoberrevolusjonen – som etter hvert ble gjenstand for nærmest ikonisk oppmerksomhet fra etterfølgende generasjoner av radikalere i alle land – var strengt tatt ingen revolusjon i det hele tatt; den var et kupp innen lederskapet som sendte mensjevikene og de sosialrevolusjonære ut over sidelinjen mens bolsjevikene sto igjen med makten. Nettopp den rå og nakne makten konsoliderte de så umiddelbart ved hjelp av utstrakt terror mot annerledestenkende så vel som ikke-tenkende, og i løpet av kort tid var det kommunistiske diktaturet etablert.

 

Samme historiske dobbeltbegivenhet (jeg tenker på revolusjonen i februar 1917 da tsarveldet ble styrtet, fulgt av statskuppet i november – eller oktober om vi holder oss til den julianske kalenderen som da ennå gjaldt – da bolsjevikene tok makten fra de andre og mer tallrike tsar-fiendtlige politiske fraksjonene) illustrerer derfor forhjulsdriften i aksjon under viktige retningsskifter i samfunnet. Noen få ledende med makt og vilje gjennomfører det de ønsker mens massene følger etter, villige eller uvillige, entusiastisk eller under tvang.

 

Vi trenger ikke gå til revolusjonære eller andre ekstreme situasjoner for å se samme forhold utspille seg; det er tilnærmet standard også når statsskuten seiler i smult farvann. Noen leder mens andre blir ledet. For det er slik det er, også i demokratiske samfunn, ja, selv i slike hvor retorikken rundt folkets angivelige spontane og omveltende kraft innimellom hentes fram og blankpusses til stasbruk i kretser med et nostalgisk forhold til marxismen og den egne radikale ungdommen. Virkeligheten stemmer sjelden overens med det som sies i venstresidens festtaler. Skjønt selve viljen til makt har de beholdt (bytt gjerne ut ”makt” med ”å lede” eller ”å styre” dersom du synes den av meg valgte formuleringen blir for historisk insinuant), den er typisk siste rest som blir igjen når i utgangspunktet politiske, endog ideologiske, bevegelser med betydelig opprørstrang langsomt glir over til å bli administrative systemer samtidig som de mister sitt tidligere idéinnhold. Et eksempel godt som noe i så måte finner du ”at a theater near you;” Arbeiderpartiets stundom smådesperate forsøk på å klynge seg til makten i alle sammenhenger er avslørende for dem som evner å se. De som fremdeles tror at maktviljen bunner i en genuin medynk med småkårsfolk, må selvfølgelig gjerne beholde sin oppfatning, men etter mitt syn burde de heller gå noen ekstra runder for å realitetsorientere seg og skjerpe evnen til å skjelne mellom ord og handling innen politikken.

 

Men kan vi ikke se til at kommunikasjonen mellom bakhjul og forhjul, altså mellom de ledete og ledelsen, bli bedre? Og fremfor alt: Hvem representerer egentlig forhjulene i den metaforiske bilen, de hvis retning bestemmer hvor ferden skal gå og der kraften overføres fra motoren til veien for å utnytte billedspråket fullt ut? I svaret på disse spørsmålene finnes en betydelig mistillit til den rådende norske styringsmodellen, er jeg redd, ikke minst slik den er videreutviklet under det siste tiåret.

 

Reklamen gir ofte mye implisitt informasjon om samfunnet den er ment å fungere i, så også om tenkning og praksis rundt norsk lederskap. Handelshøyskolen Bedriftsøkonomisk Institutt hadde for en tid siden en slik avslørende reklamekampanje: ”Vil du bli leder? Begynn på BI!” Det verste er jo at de har rett, lederstillinger formidles ofte via denne type utdannelser som er ment å gi generell lederkompetanse uten annet spesifikt faginnhold. Jeg har selv til forbannelse, bokstavelig talt, hørt noen av guruene innen feltet – altså selveste ”metalederne” som får et pent ekstrautkomme ved å reise rundt og snakke kjapt og vittig på utallige bedriftsinterne samlinger om ”lederutfordringer” – spre sitt budskap om at ”ledelse er et eget fag,” altså en aktivitet både prinsipielt og i praksis frikoblet fra det faglige innhold virksomheten består i. Svært mange har hatt lignende opplevelser på sine respektive arbeidsplasser. Ofte er det slik at når sjefene høyere oppe i næringskjeden ikke er i nærheten, så hender det at seminardeltagerne rister på hodet og mumler at ”dette var (i beste fall) bortkastet tid.” Skjønt dé finnes også – jeg våger å vri på Nordahl Grieg og si at disse ikke nødvendigvis er de beste iblant oss – som bedyrer at de føler seg inspirert, og jeg lurer da alltid på hva de ellers fyller livene sine med eller om det kanskje skorter aldri så lite på ærligheten. Skjønt slik er det blitt, det finnes alltid noen – ganske mange, forresten – som er villige til å tute med de ulver som er ute, og ellers gjøre det som skal til for å klare seg videre til neste runde i klatrekonkurransen. Kjøttbeina man får som belønning kan i blant være riktig saftige, later det til.

 

Vi utdanner årlig tusener med unge mennesker (BI er ingenlunde det eneste stedet, også mange som uteksamineres fra andre høyskoler og fra universitetene, regner med å belønnes med lederprestisje for sine investerte år) som forventer å bli forhjul i samfunnet, i alle fall om de klasker et lite ekstra lederkurs utenpå sin relativt bløte og fagsvake grunnutdannelse. Saken er jo at vi utdanner for få ingeniører og andre ”hardcore” fagfolk innen realfag (og for den saks skyld også innen vanskelige språkfag), men i bøtter og spann av kandidater innen ”medie og kommunikasjon” og et flertall klissbløte, nyskapte fag hvis substans og samfunnsmessige nytteverdi er tvilsom. Disse sistnevnte forventer å belønnes med rommelig gasjerte stillinger når de er ferdige, for de lever ennå i en forestilling om at det de har lært er det viktige for landet. Så opprettes mangfoldige nye halv- og helakademiske posisjoner for dem, i hovedsak i det offentlige, som rådgivere og lederassistenter og kulturkonsulenter og jeg vet ikke hva på selv den ”ytterste nøgne ø” i kongeriket. Denne luksus har vi kunnet holde oss med takket være vår petroleumsdrevne økonomi, men moroa vil ikke vare evig. Den som vil grave dypere etter hvorfor norske arbeidsledighetstall for ungdom er så relativt lave, bør stoppe opp her og se seg grundig omkring; en betydelig reell ledighet er maskert ved å kanalisere tusener gjennom unødig lange utdannelser innen sektorer og fag av tvilsom verdi, samt ved å opprette offentlig finansierte stillinger til de samme nyuteksaminerte ynglingene. Det er en dyr type samfunnssminke vi bedriver, og den er heller ikke nøytral med hensyn til resultatet: Frisleppet av de mange nye med mer ledelsesambisjon enn faglig kompetanse er omtrent like skadelig for fremdriften i samfunnet som for mange og feilinnstilte forhjul er det på et motorkjøretøy.

 

For de GJØR jo ting, alle disse som skal begynne klatringen fra det initiale mellomnivået og ”oppover,” og uvegerlig er det de gjør slikt som sendes videre ”ned” i systemet for de reelle fagfolkene å ta stilling til. I beste fall blir resultatet plunder og heft, i verste fall blir det feilbeslutninger, ukloke veivalg og dårlig resultat.

 

Vi må tilbake til et system der surret om faguavhengig ledelse som et gode – ja, ens som en reell mulighet – er avkledd som den teoretiske fantasi det er, en misoppfatning som nå er godt og grundig falsifisert av erfaringen. Ledere MÅ besitte innsikt i området de skal utøve ledelse på, også fordi dette sikrer dem respekt og øker sannsynligheten for lojalitet fra fagfolkenes side. Slike ledere med egen realkompetanse vil aksepteres som en elite innen sine respektive områder, og det er som kjent stor forskjell på elite og ”elite.” De vil også ha tilstrekkelig trygghet og innsikt til å kunne lytte til innspill nedenfra (om nå retningsangivelsen er riktig), fra dem som selv vet hvor skoen trykker i sitt arbeide.

 

Da er sjansen størst for å oppnå en virkelig firehjulsdrift på samfunnsbussen, en fremdriftsregulering der kraften kommer enn fra bakhjulene, enn fra forhjulene og der kommunikasjonen og avstemmingen mellom styring og kraftoverføring skjer hyppig og umerkelig for passasjerene. Slikt gir tryggere ferdsel, ikke minst når føreforholdene er vanskelige og veien allment farlig.