Edmund Burke, en av konservatismens fedre
Ikke sjelden savner jeg perspektivtenkning og sans for betydningen av historiske sammenhenger når kadrene innen Journalistisk Venstreparti kommenterer viktige politiske hendelser. I forbindelse med det britiske parlamentsvalget like før jul ble slike unnlatelsessynder begått om og om igjen; «the gentlemen of the press» lot konsekvent være å vektlegge en del aspekter ved begivenheten som innen min verdensanskuelse fremstår som både viktige og småmorsomme. Da får det bli som det pleier: Når ikke andre vil gjøre jobben for en – ingen helt uvanlig foreteelse, når sant skal sies, iallfall sett med mine øyne –, så får man trå til selv.
Mange engelske ord og uttrykk er tatt opp i norsk. Noen av dem glir inn uten synderlig fonetisk friksjon; da er det som regel helt greit. Andre lyder smertelig unorske, blant annet «common sense», som jeg ofte erstatter med «sunt bondevett» eller overskriftens «sunn fornuft», men uten at helt samme mening formidles. Det er nemlig noe erke-engelsk ved «common sense», noe som er dypt rotet i øyfolkets praksis og erfaring, deres kultur og historie.
Overgangen mellom Kontinentet og Storbritannia er ikke først og fremst en kanal med ulike engelske og franske betegnelser (og nå også underliggende tunnel), men en betydelig skilnad i tankesett. Dette tror jeg er hovedgrunnen til at britene som de første bestemte seg for å forlate unionen, for EU har de siste tiårene beveget seg stadig lenger vekk fra det man i UK trodde skulle utgjøre fellesskapets essens. La oss se litt på forskjellene som jeg for klarhetens skyld velger å presentere i outrert form; gjennomgangen må nødvendigvis bli rask og overfladisk, for ellers ender vi opp med en oversikt som rommer hele den moderne europeiske idéhistorien.
Kontinentale europeiske stater har historisk sett gjennomgående vært toppstyrte (eksemplifisert gjennom flere keiserdømmer), mens derimot engelskmennene helt siden 1215 (Magna Carta) har hatt betydelig folkelig kontroll med sine regenter. Dette er assosiert med/har bidratt til at man i øystaten ikke har samme tradisjon for å følge ordrer ovenfra, ikke minst på det rettslige området. Mens man i England har utviklet et lovverk som kanskje ikke er spesielt strømlinjeformet eller strengt juridisk vanntett, og heller ikke nødvendigvis ser teoretisk rasjonelt ut i alle sine deler, rotfestet som det er i tidligere tiders praksis og med et utall av «checks and balances» som hindrer i hvert fall de fleste systematiske skjevheter, har man i Frankrike og andre store stater på Kontinentet typisk en sentralt utformet corpus legalis (gjerne bygget opp etter mal av Code Napoléon). Denne er mer logisk i sin struktur, etter hva jeg har forstått, men dét betyr ikke at den fungerer bedre i praksis.
Denne urengelske fremgangsmåten – man lar ting utvikle seg av seg selv, uten brå kast hit eller dit motivert av teoretiske funderinger – gjennomsyrer også britenes bidrag til europeisk idé- og filosofihistorie. På Kontinentet, ikke minst i Frankrike og Tyskland, utviklet dyptpløyende og grundige tenkere omfattende, til og med heldekkende, filosofiske retninger eller systemer (eksempelvis rasjonalismen), mens deres britiske kolleger typisk var betydelig mer pragmatiske og lot historiske erfaringer farge tenkningen (empirisme) Igjen ser vi et bilde preget av at praksis er viktigere enn teori eller ideologi, hvilket garanterer at moderasjon stort sett klarer å undertrykke tilløp til ekstremløsninger, uansett på hvilket område vi måtte befinne oss.
La oss gå tilbake til parlamentsvalget og fokusere på at det var toryene som vant så stort. Hvordan passer det inn i det ovenfor opptegnete historiske bildet at det var nettopp de konservative som fikk velgernes tillit, og at det følgelig fremover er disse som tar på seg å garantere for at folkeviljen skjer fyllest og at bruddet med EU endelig blir gjennomført?
Det er i sammenhengen viktig å påpeke at selv om ordet konservativisme tilsynelatende er én blant svært mange andre politiske -ismer (sosialisme, liberalisme og så videre), så skjuler den språklige likheten en vesensforskjell. Konservativismen i britisk tapning er nemlig ikke noen ideologi av samme prinsipielle type som de øvrige, men snarere betegnelsen på en måteholden og gradvis praksis som legges til grunn for samfunnsstyret. Man skulle endog med betydelig rett kunne kalle konservativismen for en pragmatisk anti-ideologi, for riktig å understreke forskjellen.
Man gav under folkeavstemningen i Storbritannia i 2016 klar beskjed om, og beslutningen ble konfirmert i desember 2019, at man ikke aksepterte noen ideologistyrt, rasjonalistisk mesterplan for omdanning og ensretting av samfunnet (altså EUs plan for et grenseløst, overnasjonalt Europa styrt av en byråkratisk, Brussel-basert elite), men isteden ville vende tilbake til de egne, hevdvunne, pragmatiske prinsippene for folkestyre. For atter en gang å gripe tilbake til overskriften, så foretrakk man sunn fornuft og erfaringsbaserte løsninger i stedet for videre fremad marsj mot en utopi hvis attraksjonsverdi hadde blitt mindre og mindre. Man kunne også si at man vendte tilbake til en konservativ politisk modus som mal for samfunnsendringene: trinnvise skritt som aldri er lengre enn at man ser hvor man kommer fra, som bevarer kontakten og kontinuiteten med egen fortid ettersom utviklingen skrider frem.
Det torde kan hende være å sparke inn åpne dører, men la det likevel være sagt: Konservativisme er hverken stillstand eller reaksjon, men at man er fornuftsbasert og respektfull overfor historien når eventuelle endringsbeslutninger fattes. Et inntrykk av hvordan dette preger en partileders retorikk, får man ved å sammenligne Boris Johnsons og Erna Solbergs taler til nasjonen ved inngangen til jule- respektive nyttårsfeiringen. Førstnevnte var folkelig i ordets beste mening. Sistnevnte beveget document.nos egen Christian Skaug til å kalle damen for «vår verste statsminister etter krigen». Hans «grausame Salbe» representerte en lett overdrivelse, iallfall kanskje, men du verden så jeg forstår og kjenner sympati med karakteristikken.
Storbritannia har fått en regjering som med rette kan kalle seg konservativ. Landet trenger det; de trenger ledere som vet å knytte nåtiden sammen med det beste i fortiden, for slik å skape en fremtid menneskene kan kjenne seg igjen i og akseptere. Vi nordmenn trenger også et klokt, konservativt politisk lederskap, men dessverre er det åpenbart at Erna Solberg og hennes nærmeste ikke klarer (ikke ønsker?) å levere dette.
Høyre av i dag er langt fra det konservative partiet det en gang var. Under sin nåværende ledelse har de feil fokus og prioriteringer. Dersom det likevel skulle gå bra for nasjonen fremover, så skyldes det flaks snarere enn politisk dyktighet.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
