Kommentar

Det begynte lovende med Barcode i Bjørvika, før det slo over i en byggefeber med prestisjebygg og boligblokker som hører hjemme på 1970-tallet. Det nye Munchmuseet må være noe av det styggeste som er bygget siden krigen. Foto: Ørn E. Borgen / NTB scanpix

Fenomenet nepotisme (av latin nepos: nevø) er noe vi forbinder med pavekirken. Ved utnevnelsen av en ny pave åpnet det seg store muligheter for at han kunne begunstige familiemedlemmer, og særlig nevøene, med fete stillinger og andre fordeler. Fra senmiddelalderen av ble utnevnelsen av en ny pave et familieprosjekt. Vi ser da også at pavene utgår fra mektige familier som Medici, Barberini, Chici, della Rovere, Farnese og Borghese.

Disse familiene hadde stor makt og innflytelse, ikke bare i kirkesaker, men også i samfunnet for øvrig. Pavekirkens nepotisme var på en måte en institusjonalisert maktstruktur med det fordekte formål å favorisere en engere krets av familie og slektninger. I våre dager er ikke kirken en maktfaktor. Nå blir samfunnet styrt av staten, fylket og kommunene ved en offentlig administrasjon som er forpliktet til å jobbe for landets innbyggere. Den politiske strukturen bygger her på et maktfordelingsprinsipp som hverken favoriserer familier eller venner, men arbeider til fellesskapets beste.

Slik er det i prinsippet, men det har ikke hindret utbredelsen av en offentlig nepotisme som i stigende grad har tatt bolig i forvaltningsapparatet. Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama kaller det institusjonell eller systemisk nepotisme, en skjult form for vennetjenester og korrupsjon som undergraver både faglighet og administrativ moral i den offentlige forvaltningen. Denne virusliknende nepotismen har også spredd seg til institusjoner som ikke er politisk styrt, men statlig finansiert. Ansettelser på høyt nivå i kulturinstitusjoner, universiteter og mediebedrifter som NRK blir ofte avgjort ut fra et politisk korrekt skjønn som sjelden prioriterer det spesifikt faglige.

Den mest utbredte nepotismen finner vi allikevel i det offentlig finansierte apparatet, i kommunene, fylkene og staten, der ulike typer favoriseringer og vennetjenester går på skjulte nettverksrelasjoner. Utgangspunktet er sentralt plasserte personer i administrasjon og politikk som fikser fordeler og gir tillatelser i strid med lovverk og kommuneplaner. Utad virker geskjeften helt usynlig og den kommunale driften som et mønsterbruk, men under overflaten florerer nettverksnepotismen.

I bykommunen Tønsberg, Norge eldste by, skulle man tro respekten for den historiske egenarten var et viktig anliggende for politikere og innbyggere. Lovverket er på plass, men stadig oftere dukker det opp heslige boligblokker som utarmer det kulturhistoriske miljøet. Utbyggerne synes å ha fritt spillerom, og middelalderbyens småhusbebyggelse fortrenges mer og mer av en kasernearkitektur etter murmanske forbilder. Det er en byutvikling på tvers av merkevaren «Norges eldste by» og styrt av interesser og hensyn som hverken bryr seg om byens fortid eller de kulturelle tradisjoner. Når lovverket slik blir konsekvent tilsidesatt og vedtakene styres av usynlige tråder, skjønner vi at kommunens ledere praktiserer nettverksnepotisme.

Korrupsjonsjegeren Eva Joly uttalte en gang at intet sted er det mer korrupsjon enn i norske kommuner. Den er bare så snedig utført og tildekket. Men enkelte ganger sprekker bobla, som Tjøme-skandalen i 2017. De fleste på øya kjente til den fordekte virksomheten, men bare et par saksbehandlere pluss et arkitektfirma kom i søkelyset. De øvrige i nepotismenettverket, med rådmann, ordfører og en rekke politikere i spissen, klarte å skjerme seg mot Økokrims etterforskning og den pågående granskningen i Færder kommune.

I Tjøme-skandalen får man inntrykk av at det hele dreide seg om utro saksbehandlere, men den offentlige nepotismen var langt mer utbredt i det kommunale ledersjiktet og hos den politiske eliten, kort sagt hos dem som har makten i kommunen. Med tanke på at både ledere og politikere fra Tjøme kommune nå er overført til Færder kommune, får den nye kommunen et solid tilfang av folk med nepotisme-erfaring. I egne øyne kalte de det en velvillighetskultur, men de var ikke like velvillige overfor alle. Det kan mange av øyas innbyggere fortelle om.

Den offentlige nepotismen handler primært ikke om saksbehandling, men om hvordan de som har makten i kommunen, ledere og politikere, utnytter systemet til egne formål. Det er i dette ansvarssjiktet nepotismen er mest utbredt, og som Francis Fukuyama påpeker, fører det til et voksende moralsk forfall i den offentlige forvaltningen. De demokratiske prinsippene og strukturene i kommune, fylke og stat blir ifølge Fukuyama nå utarmet og utvannet av mangel på moralsk styring.

Når en ledende politiker i den tidligere Tjøme kommune, nå Færder kommune, forklarer til mediene at alle uregelmessighetene og lovbruddene i kommunen bare skyldtes en velvillighetskultur, så skjønner man at både den politiske moralen og lovforståelsen har forduftet. Tenk å praktisere en politisk velvillighetskultur som er selektiv i forhold til lovverk og kommuneplaner, bare for hyggens skyld. I denne sammenheng fremtrer velvillighetskulturen som en sminket versjon av den offentlige nepotismen. Skjønt både Francis Fukuyama og Eva Joly ville ha presisert det i retning av nettverkskorrupsjon.