Kommentar

NRK sendte igår de to første episoder av Babylon Berlin, ARD-serien om Weimar-republikken. Weimar-republikken har alltid hatt en dragning på venstresiden. Den har dekadansen, radikalismen og den tragiske utgangen: Det tredje riket.

Babylon Berlin har mye av det som vår tids mytemakere er overforet med: Sex og vold. Når det blir for mye av det skygger det for menneskene.

Babylon er laget av dyktige mennesker. Nattklubbscenen med en kvinnelig Jonny Depp-fingur er meget dyktig laget. Men det er forskjell på dyktighet og kunst.

Det som mangler i dagens produksjoner er skuespillere som får fylle rollene. De blir altfor ofte typer i et galleri. Den tekniske briljansen kan imponere, men den går ikke under huden på oss.

Sex og vold dominerer: Politiet raider et filmsett hvor det spilles inn porno, på bakrommet sitter tenåringer klar i utkledninger. En av hovedpersonene er en politimann som er junkie. Han har i oppdrag å finne en film med element av sex og sadisme.

I et lavproletariathjem «jobber» en av de vakre døtrene på nattklubb. Hun har med små esker hjem til den yngre søsteren som ser ut som sjokolade. Fargen varierer, og vi forstår at det er kode for spesielle tjenester. Vi følger henne ned i kjelleren hvor det som utspiller seg miinner om Studio54 i New York på 80-tallet, før AIDS slo ut. Her er det kjettinger, og seler. En mann i smoking viser seg å ha perverte lyster. Sex er perversjon. Men det er utvendig og igjen: typer.

Vi ser ikke at disse erfaringene preger den unge jenta. Skal vi tro at det går ubemerket hen? Den bøllete politimannen imiterer tidligere typer, som inspektør Lehmann i Dr. Mabuses Testamente av Fritz Lang. Men det er en blek avglans. Hvorfor klinger det ikke ekte? Fordi disse mennesketypene ikke finnes lenger.

Det er en flathet over menneskene som lager disse filmene og de forstår ikke å lokke frem dybdene i menneskene de skal skildre.

Perversjoner er ikke pirrende når de blir alminnelige. Sexen er ikke sexy.

Men vold er vold. Vår hypermenneskelige tid fråtser i vold. Det er en sterk og urovekkende dissonans mellom hvem vi sier vi er og de bildene og fortellingene vi underholder oss med. Det som vi tiltrekkes av.

Det som gir volden liv – også vold blir vane – er ondskapen.

Tyskerne har en rik erfaring å trekke på når det gjelder ondskap.

Den mest skremmende scenen er der hvor filmpornografen skal bringes til taushet. Han sitter i fengsel. Den som blir sendt er forkledt som prest. Vi forventer en kvelningsscene eller brukket nakke. Men det vi får se er en bønn: Fangen går ned på kne og gjentar at  guden han bøyer seg for er hevnens gud og hans hevn kjenner ingen grenser.

Etter denne botsøvelsen er fangen sjelig knust og begår selvmord.

Det slår meg at Hitler og nazismen var en slags oppfyllelse av «Weimar»: Dekadansen og ondskapen fikk sin demon.

Det er ting som tyder på at vi også kan få det.

«Babylon» er vår egen tid sett gjennom Weimar-republikken.

La oss oppsummere: Du kan ikke leke med vold, dekadanse – oppløsning av ekteskapet, avskaffelse av Gud, – og en tro på at alle mennesker i bunn og grunn er like promiskuøse og grenseløse som dem selv,  uten at det får konsekvenser.

Vi står ved et slikt skille i vestlig historie: Menneskets «frigjøring» fra seg selv er ved veis ende.

Menneske kan bare forbli menneske hvis det holder seg innenfor visse grenser og anerkjenner at skrøpeligheten, les: synd, har et formål. In the order of things. Antikken hadde klare forestillinger om dette: Menneskene måtte ikke overskride grensene som var satt for det.

Dagens overmenneskelighet har drag av og et visst slektskap med nazismen. Å tro at nazismen vil erklære seg selv og komme igjen i samme drakt, er infantilt.

Når det skrøpelige menneske ikke lenger finnes kommer forakten for svakhet. Overmenneskeligheten kjenner bare seg og sine. Laster og lyster har ingen motpoler. De inngår ikke i noe hierarki. De er selv hierarki.

Stormløpet mot Trump er disse menneskenes vrede over utsiktene til å miste makten. De kaster masken og det viser seg at de er i stand til alt.

Menneskene som sitter med makten er så depraverte at de ikke gjenkjenner et dydig menneske når de står overfor et. Det provoserer dem tvert imot, og de går inn for å knuse det.

Når mediene og Demokratene går inn for at Kavanaugh er en overgriper og drukkenbolt så er det fordi den andre muligheten er uutholdelig: At noen kan ha levd som et dydsmønster.

Det er en utenkelig tanke.

Men når dyden er blitt en umulighet, vil noe skje.

 

 Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også