HBOs mye omtalte serie «Euphoria» er blitt hyllet som den store, progressive ungdomsserien om sex, rusmidler, kjønn og identitet.

De unge kvinnene i serien «høster fordeler av kroppen og seksualiteten sin. De går kledd som det passer dem, har sex som det passer dem, og forstår at dette ikke har noen direkte sammenheng med deres verdi eller selvrespekt. Samtidig er mange av de mannlige rolleskikkelsene en nyansert studie i giftig og spesielt skrøpelig maskulinitet», heter det for eksempel i en anmeldelse i Ekko.

Det er en klassisk frigjøringsfortolkning: Sex, selvfremstilling og digital eksponering forstås som empowerment, ikke som problemer. Serien roses for å være følsom, respektfull og «med» de unge. Et generasjonsportrett som tar unge kvinners seksuelle selvbestemmelse på alvor.

I andre tolkninger er serien en strukturell, feministisk kritikk av patriarkalsk middelklassekultur og krenkelseskultur. Atter andre ser den som en queer, maktkritisk frigjøringsfortelling, der bildet av sex, rusmidler og identitet skal frigjøre de unge fra skam snarere enn å bekrefte konservative normer.

Syndefallet

Slik har det vært i de to første sesongene. Men nå har syndefallet skjedd:

Den tredje sesongen, som nettopp er sluppet, kritiseres av anmeldere fordi den ikke lenger bekrefter den progressive fortellingen. «Forræderi», raser anmelderen i Politiken, som spør vantro om serien har «en verdimessig kjerne, eller er det hele bare kynisk kaos, ragebait og pupper?»

Den smaksdommen vekket umiddelbart min interesse. En serie som bare får én stjerne i Politiken – den serien måtte jeg se.

Jeg har ikke sett de to første sesongene, men bestemte meg likevel for å se de tre episodene som så langt er sendt i den tredje sesongen. Mitt inntrykk er det motsatte av de danske anmeldernes: «Euphoria» har verdi nettopp fordi den fremstår som et konservativt anklageskrift mot den grenseløse frigjøringsideologien.

Politiken mener at kameraet «nytelsesfullt velter seg i seksualisert nedverdigelse av kvinner». Jeg forstår anmelderens vemmelse. Fentanyl-kuler svelges som om det var en hardcore porno-blowjob, kvinner driter i miniskjørt, en hund slikker dem mellom bena, kvinner poserer i snor på OnlyFans. Alt er ulekkert, lummert og iskaldt, nøyaktig som anmelderen skriver.

«Euphoria» er ikke et progressivt prosjekt

Men jeg ser det ikke som «nytelsesfullt». For spørsmålet er om det er serien som forråder sitt publikum. Eller om det er den progressive mottagelsen som nå oppdager at det frigjøringsprosjektet man projiserte inn i de første sesongene, aldri har eksistert.

Anmelderen i Politiken innrømmer: «Vi var mange som elsket [serien], nettopp fordi den var – trodde vi – en dyptgående kritikk av seksuell vold. Av overgrep, fra samfunnet, fra normer, fra mektige menn.»

«Euphoria» skulle være en maktkritisk queerness med empati og innsikt; tidsånden som venstreorientert frigjøringsfortelling.

Konservatisme i progressive gevanter

Men her er det nødvendig å ta serien mer alvorlig enn dens – nå skuffede – fans gjør. Noen anmeldere er inne på dette, som Jesse Arm i Unherd, som i «Euphoria» ser en slags konservativ kunst pakket inn i progressive klær.

Serien prediker ikke dyd, men viser hva et liv uten grenser gjør med mennesker. Nemlig ødelegger dem. Altså en krass kritikk av en kultur der pornofisering, normløshet og økonomisk utbytting er blitt en livsform.

At serien er konservativ, er på ingen måte en selvfølgelig dom. Konservative meningsdannere har også fordømt serien, nettopp fordi den nettopp ligner enten moralistisk progressivitet eller amoralsk vulgaritet.

Så hvordan kan jeg vite at serien er konservativ? At den ikke bare nytelsesfullt velter seg i ulykke og spekulerer i undertrykkelse? At den nettopp ikke er kynisk, men faktisk har en «verdimessig kjerne»?

Det kan jeg fordi den inneholder motbilder til ulykken, hvis man ser nærmere etter.

De oppbyggelige motbildene

Hovedpersonen Rue havner hos en kristen familie i Texas: et beskjedent hjem, en stor barneflokk, et liv som dreier seg om tro og lokal forankring. De tar imot henne, hjelper henne, gir henne mat, seng og en billett videre uten å kreve noe igjen. Altså den så ofte utskjelte småborgerlige, «høyreorienterte» kjernefamilien.

Det samme gjelder figuren Ali, Rues AA-sponsor. Han er troende, snakker om Bibelen (som Rue senere lytter til på sine mange bilturer) og prøver å forklare en yngre, libertær generasjon at moral ikke er det samme som hat.

Overfor ham står den refleksive avvisningen: Alt som ikke bekrefter den seksuelle ortodoksien, blir utskjelt som innskrenkethet. Serien lar ham ikke vinne diskusjonen med en løftet pekefinger, men den gir ham tyngde og autoritet; han er faktisk det nærmeste «Euphoria» kommer en far.

Men i den danske mottakelsen fyller figuren ingenting.

Ikke noe sted har jeg lest om alle disse oppbyggelige motbildene. Hvorfor er anmelderne så blinde for dem?

Den intolerante toleransen

Ta også scenen der Rue antyder overfor Lexi at hun er i ferd med å nærme seg noe religiøst. Lexi svarer at hun ikke kan være venn med en kristen, fordi kristne er fordømmende. Som Arm påpeker: Man trenger ikke å være kirkegjenger for å høre ironien: Frigjøringsideologiens toleranse strekker seg til alt – unntatt den som faktisk tror på noe annet enn frigjøringsideologi.

Serien gjør ikke noe stort nummer ut av scenen. Den konstaterer bare at de unge som kaller seg åpne og inkluderende, i praksis er dypt intolerante overfor tro og tradisjon.

Jeg bet meg ekstra merke i dette, siden jeg nettopp har lest en stor britisk undersøkelse om radikaliseringen av unge kvinner. De er blitt mye mer progressive enn menn er blitt konservative; de bryr seg hverken om menn eller om landet sitt, og de ønsker heller ikke å få barn. Og så er de dypt ulykkelige.

Kanskje var de «empatiske» brillene i 2019 den illusjonen som nå skrelles bort, slik at bare empirien står igjen. Altså en generasjon som har gjort seg selv til varer, fordi de fikk høre at grenser var undertrykkelse.

«Euphoria» er kanskje mer subtil enn vi tror

Den danske mottagelsen tar feil, tror jeg.

Den kan endelig leses som det den kanskje har vært hele tiden. Nemlig et uavrystelig bilde av livet i et samfunn hvor de gamle ordene om måtehold, skam, ære, familie og tro er latterliggjort i så stor grad at de færreste kan snakke om dem og leve etter dem. Resultatet er ikke frigjort lykke, men fentanyl, OnlyFans og døde, nakne kropper.

Hvis jeg har rett, blir det å fordømme serien derfor en måte å slippe unna de vanskelige spørsmålene på. For hvis serien bare er Sam Levinsons perversjon, kan vi fortsette å tro at problemet ligger hos ham, ikke hos oss og i vår kultur.

Den mer ubehagelige muligheten er at «Euphoria» viser vår egen kultur uten filter. I så fall er ikke forræderiet som anmelderen i Politiken skriver om, at serien har forlatt den venstreorienterte frigjøringen. Forræderiet er at vi stadig insisterer på å kalle det vi ser, for frigjøring.

Det er en subtil tolkning, og kanskje har jeg ikke rett. Det vil de kommende episodene i serien vise. Det blir spennende å følge med på dem.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!