Den britiske forfatteren Louise Perrys kritikk av den seksuelle revolusjonen er nettopp kommet ut på dansk. Tesen er at den seksuelle revolusjonen i 1968, som den progressive kulturen har feiret som en frigjøring, ikke har gavnet særlig mange. Den har kommet et lite segment av menn og et enda mindre segment av kvinner til gode – de høyt utdannede og ressurssterke med nettverk og valgmuligheter.

For de fleste andre kvinner har frigjøringen betydd ustabile forhold, eneforsørgelse og økonomisk sårbarhet. Revolusjonen spiser sine egne barn, bare ikke de få velstilte.

Perrys poeng peker på noe større som den progressive eliten konsekvent vender blikket bort fra: Ideene man fremmer, har konsekvenser, og konsekvensene rammer skjevt.

Et liv i selvmotsigelse

Den progressive eliten er ikke vanskelig å få øye på. Den bor på Østerbro og Frederiksberg og andre dyre adresser, arbeider ved universiteter, i media og i kultursektoren, og den har sterke meninger om hvordan samfunnet bør innrettes.

Den hyller mangfold, avviser kjernefamilien som norm, betrakter religion som noe opplyste mennesker har vokst fra, og ser kosmopolitismen som den eneste intellektuelt hederlige posisjonen.

Og så lever den på en helt annen måte enn den taler.

Den bor i homogene, hvite nabolag og flytter fra dem hvis de blir for mangfoldige, det vil si hvis det kommer for mange innvandrere (fenomenet kalles white flight).

Medlemmer av eliten er ofte gift, nesten alltid mellom mann og kvinne. Skilsmisseraten i denne gruppen er markant lavere enn i resten av befolkningen.

De sender barna på privatskole (igjen: hvis den offentlige skolen har for mange innvandrere, for mye mangfold).

De oppdrar med grenser, krav og forventninger om prestasjoner. De arver og sparer opp og viderefører formue til neste generasjon. De driver frivillig arbeid i lokalsamfunnet. Og de går i kirken, kanskje ikke hver søndag, men til dåp, konfirmasjon og begravelse.

De lever med andre ord et konservativt liv bak en progressiv fasade.

De som lyttet

Mekanismen er tydeligst i USA. Timothy Carney beskriver og dokumenterer den i sin analyse av det splittede Amerika i boken «Alienated America». Den progressive eliten forkynner og fremmer en livsform som viser seg å være katastrofal for middel- og underklassen, som faktisk tar den til seg.

De som stemte på Trump og anså den amerikanske drømmen for død, sa nok at de var konservative – men levde i virkeligheten et liv i den frigjøringen som eliten hyller verbalt, eller de levde i områder som bar preg av progressiv «frigjøring»:

Fraværende fedre, nedbrutte lokalsamfunn, ingen kirkegang, ingen foreninger, intet sivilsamfunn. Eliten selv klarte seg bak murene i sine velstandsghettoer.

Mønsteret er det samme her hjemme. Den progressive debattanten som problematiserer kjernefamilien offentlig, lever selv i et langvarig monogamt forhold med felles barn og felles boliglån. Politikeren som snakker varmt om mangfoldige familieformer, feirer sølvbryllup til sommeren.

Forfatteren Carsten Jensen – den erkeprogressive moralisten – bor i en fassjonabel leilighet på Østerbro mellom sine opphold på Ærø, som vel er Danmarks mest homogene lokalsamfunn.

Den amerikanske økonomen Thomas Sowell – som selv er svart og oppvokst i fattigdom i Sørstatene – har pekt på hva 1968-opprørets kulturelle prosjekt gjorde med særlig den svarte befolkningen i USA.

Før kulturrevolusjonens seire og velferdsstatens utvidelse på 1960-tallet var andelen svarte barn som vokste opp uten en far i hjemmet, et klart mindretall. I dag er det et flertall. I midten av 1960-årene ble rundt en fjerdedel av alle svarte barn født utenfor ekteskap; i dag er det rundt syv av ti.

Den kulturelle normoppløsningen som den progressive eliten forkynte, ble særlig en realitet for dem som ikke hadde ressursene til å bære konsekvensene. Frigjøringen – nedbrytningen av idealet om kjernefamilien, kirken og andre tradisjonelle institusjoner – var en politisk og moralsk katastrofe. Spesielt for arbeider- og underklassen.

Ideer har ofre

Man kan innvende at det ikke er noe galt i å leve annerledes enn man taler. At det private og det politiske er to forskjellige ting. Men den utveien er for enkel. Problemet er da også større enn bare hykleri.

Den progressive eliten taler med kulturell autoritet. Den setter dagsordenen i mediene, på universitetene og i kulturlivet. Når den igjen og igjen signaliserer at kjernefamilien er en foreldet konstruksjon, at religion er en krykke for svake sjeler, og at det frigjørende livet er det autentiske livet, så er det normative budskap som beveger seg nedover i samfunnet og former andres valg og selvforståelse.

Problemet er jo nettopp ikke at eliten lever konservativt, men at den ikke sier det. At den tier om hva som faktisk virker, fordi det ville kollidere med dens verdensbilde og dens identitet som fremskrittets fortropp. Den er fanget i sin egen fortelling.

Sowell og andre kloke tenkere har formulert det svært tydelig:

Middelklassens atferdsnormer – stabilt ekteskap, investering i barna, forankring i lokalsamfunnet, disiplin og utsettelse av umiddelbar behovstilfredsstillelse – er de mest pålitelige veiene til et godt liv.

Men den progressive kulturen har gjort det sosialt umulig for mange å si det høyt, fordi det høres ut som en fordømmelse av dem som ikke lever slik. På samme måte har den fremmet en hel kulturindustri som lever av å selge det nedbrytende budskapet om frigjøring.

Resultatet er at de som trenger det gledelige og oppbyggelige budskapet mest, aldri får det.

Den progressive elitens liv er ikke uten sjarm. Det er noe sympatisk ved mennesker som engasjerer seg lokalt, holder ekteskapene sine i live, investerer i barnas fremtid og opprettholder en tro som gir livet retning. Det er et godt liv. Det burde bare ikke være en hemmelighet.

Den egentlige solidariteten ville være å si det høyt. Å ha mot til å anbefale andre det man selv praktiserer.

Å fortelle unge kvinner uten utdanningskapital det som Louise Perry allerede har sagt til dem: at løftene om seksuell frigjøring ikke er gratis, og at prisen for dem historisk har vært høyest for dem som hadde minst.

Å fortelle farløse gutter i Guldborgsund, Morsø, Ishøj og Albertslund det samme som Sowell har fortalt amerikanske ghettoer i årtier: at en far i hjemmet ikke er en patriarkalsk konstruksjon, men en av de mest veldokumenterte faktorene bak et barns sjanser i livet.

Vi hører ofte hykleri kritisert med ordene: Practice what you preach. Men her gjelder det motsatte: Preach what you practice.

Den progressive eliten forkynner frigjøring og lever konservativt. Den oppbyggeligheten som ligger i det diskré livet den faktisk fører, burde den ha mot til å dele med alle andre.

 

Kjøp «Normløst» av Kjell Skartveit her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.