Kommentar

Bilde: Den 366 avgangsklassen ved Harvard, 25. mai 2017. Foto: Brian Snyder/Reuters/Scanpix

Christopher Caldwell skriver at Vest-Europa ble multietnisk i et anfall av åndsfraværelse. Det som startet som en begrenset arbeidsinnvandring fikk konsekvenser de europeiske elitene i liten grad hadde sett for seg. Langt flere enn man hadde tenkt seg ble værende permanent. Mange beholdt vanene og kulturen fra landsbyene, klanene og moskeene de kom fra. De fikk hentet familiene sine, og fikk tilgang på velferdsytelser. Da de europeiske elitene oppdaget at de antagelsene de hadde gjort om innvandringen fra fremmede kulturer var gale, forsøkte de å lukke igjen døra ved hjelp av en strengere lovgivning på 1970-tallet. Men dette ble allikevel bare begynnelsen. Innvandringen skøyt fart i årene som gikk. Skamfølelsen som Vesteuropeerne hadde fått internalisert etter andre verdenskrig var en medvirkende psykologisk årsak til at det kunne skje. Men kunne det skjedd hvis ikke de vestlige samfunnene samtidig var i ferd med å gjennomgå en indre splittelse, der samfunnets eliter i stadig større grad levde isolert fra den jevne borger, og i stadig mindre grad følte noen forpliktelse overfor folket og nasjonen? I tiår etter tiår har meningsmålinger i Vest-Europa vist en resolutt motstand mot masseinnvandringen. Allikevel har den fått lov til å fortsette med den politiske, kulturelle og akademiske elitens velsignelse.

I sin bok Coming Apart viser den amerikanske statsviteren Charles Murray ved hjelp av omfattende statistikk og tallmateriale hvordan White America fra 1960-tallet av og frem til i dag, har utviklet seg i en stadig mer segregert retning. Klasseskiller er ikke noe nytt i det amerikanske samfunnet, men Murray mener den nye overklassen skiller seg kvalitativt fra overklassen som fantes før 1960. Overklassen før 1960 var knyttet til de gamle pengene i det nordøstre USA og det som ble referert til som The Establishment som ble assosiert med store selskaper innenfor olje, stål og jernbane. Det viktige er at de som kom seg til topps i det amerikanske samfunnet i 1960 hadde lite til felles utenom sin fremgang. Det største navnet i The Establishment, David Rockefeller, kom fra en bakgrunn som ikke kunne vært mer forskjellig fra den verdenen som de jødiske immigrantene som skapte Hollywood kom fra.  Det eksisterte en liten elite i det amerikanske samfunnet også i 1960, men til forskjell fra i dag delte ikke datidens elite bakgrunn, smak, preferanser eller kultur. De var rett og slett mektige mennesker, men ikke en egen klasse med felles erfaringsbakgrunn, utdannelse, kultur og preferanser. I Eisenhowers første regjering kom bare to av medlemmene fra en velstående bakgrunn.

I 1960 utgjorde ikke det som senere skulle bli den kreative klassen nok mennesker til at de kunne danne seg som en egen klasse. Den viktigste årsaken til det var at det rett og slett ikke var nok mennesker som tok høyere utdanning. Men med utdanningsrevolusjonen fra 1960-tallet av skulle dette endre seg. Dette kombinert med USAs svært hierarkiske utdanningssystem, der noen eliteuniversiteter som Harvard, Yale og Princeton trekker til seg de smarteste studentene, fikk det den konsekvens at det amerikanske samfunnet fikk rasjonalisert sine menneskelige ressurser på en optimal måte. Men samtidig dannet det seg en ny overklasse som i stadig større grad delte felles erfaringsbakgrunn, hadde gått på de samme universitetene, vokst opp i de samme nabolagene og delte en felles kultur, preferanser og en felles forståelse av verden, i stadig større isolasjon fra det vi kjenner som Middle America. Den nye overklassens typiske yrker er finansfolk, programmerere i de store selskapene, journalister, professorer, filmprodusenter, skuespillere, advokater eller politikere. Yrker som kjennetegnes ved at man trenger gode kognitive egenskaper. Den nasjonale eliten er særlig konsentrert i eksklusive nabolag i byene New York, Washington, San Francisco og Los Angeles, men man finner lokale avarter i mange byer i USA. Disse eksklusive nabolagene består i all hovedsak av mennesker som tilhører det øverste sjiktet i befolkningen når det kommer til inntekt, utdanning og kognitive egenskaper. Rundt seg er de omgitt av nabolag som tilhører det nest øverste sjiktet, slik at de nesten aldri støter på mennesker med en annen bakgrunn i en ganske stor omkrets fra der de bor. Er dette negativt? Ikke nødvendigvis. Alle samfunn trenger eliter. Problemet oppstår når eliten ikke føler en dypere forpliktelse til folket og landet de er en del av.

Hva så med den delen av White America som befinner seg i den andre enden av den sosioøkonomiske skalaen? Det som vi tradisjonelt har oppfattet som den amerikanske arbeiderklassen. Det er et dystert bilde Murray tegner for oss. Murray definerer fire grunndyder det amerikanske samfunnet er bygget på. Arbeidsmoral og forståelsen av arbeidet som et kall, ekteskapet, ærlighet og religiøsitet. På alle disse parameterne har det gått kraftig nedover med den hvite arbeiderklassen, mens den nye overklassen har holdt seg stabil. Langt flere i arbeiderklassen står i dag utenfor arbeidslivet og går på diverse trygdetiltak enn i 1960, til tross for at arbeidslivet er langt mildere og mindre fysisk belastende i dag. Skilsmissestatistikken har eksplodert, og mange barn vokser opp uten en eller begge av sine biologiske foreldre. Kriminaliteten blant den hvite arbeiderklassen har gått kraftig opp siden 1960, med en liten dupp fra slutten av 90-tallet. Antallet som deltar i regelmessig religiøs aktivitet har stupt siden 1960, til tross for at antallet som oppgir at de ikke har noen religion ikke har økt mer enn hos overklassen. I følge Murray truer denne utviklingen selve grunnlaget for amerikansk eksepsjonalisme.

Hva så med Norge? Kan de samme trendene spores her? Ikke i samme omfang, vi har blant annet ikke det samme hierarkiske utdanningssystemet, men ser man på trender i Oslo, peker de på at byen blir stadig mer segregert, til tross for alt snakk om mangfold. Folk med lik bakgrunn flytter i stadig større grad inn i de samme nabolagene. En kulturell overklasse dominerer i Oslos nordvestre bydeler som Tåsen og Nordberg. Typiske yrker her er professorer, dansere, redaktører og skuespillere. I følge sosiologen Jørn Ljunggren har hele 35 % av beboerne i Tåsen hageby en slik bakgrunn. Den økonomiske overklassen dominerer i vest og på Nordstrand. Typiske yrker her er finansfolk, næringslivsledere og advokater. I bydeler som Oppsal og Bøler finner vi nedre middelklasse som sykepleiere, lærere og politibetjenter, mens arbeiderklassen befinner seg i de innvandrertette ytre, østlige og sydlige bydelene som Mortensrud og Stovner.

Den amerikanske økonomen Thomas Sowell har i sin bok Intellectuals and Society pekt på noen grunnleggende strukturer som ofte opptrer hos intellektuelle generelt. De har en tendens til å hylle en verdensforståelse som bygger på hvordan verden burde være. Det betyr at der verden ikke lever opp til disse kriteriene, må det skyldes ondsinnede individer, eller samfunnsstrukturer som kan forandres slik at det gode samfunn kan forløses. Andre forklaringer er a priori utelukket. Når den nye overklassen, som i stor grad består av intellektuelle, i stadig mindre grad har en bakgrunn som gir korrigerende erfaringer, vil denne tendensen forsterkes. Hvorfor fungerer ikke integreringen? På grunn av rasistiske nordmenn og urettferdig fordeling.

Den nye overklassens isolasjon fra øvrige folk har banet vei for masseinnvandringen rett og slett fordi overklassen ikke føler noen dypere forpliktelse overfor folket og nasjonen. Når overklassen i stadig mindre grad deler kultur, omgang, erfaringer og verdensforståelse med folk flest, så vil også deres forpliktelse overfor det samme folket svekkes over tid. Den nye overklassen føler rett og slett ikke at de har noe mer til felles med sine landsmenn enn andre i verden. En særlig talsmann for et slikt syn er vår egen Victor Normann som mener at Norge rett og slett ikke tilhører nordmenn noe mer enn det tilhører pakistanere, belgiere eller etiopiere.

Murray peker også på at eliten til tross for all ytre fremgang viser alvorlige tegn på forfall og dekadanse. Murray vender seg til den britiske historikeren Arnold Toynbee og hans teori om at en sivilisasjon i vekst er preget og ledet av en liten kreativ elite med sterk selvtillit, klare mål, og noen sentrale dyder. Den kreative eliten vil dra med seg majoriteten og projisere sine verdier over på dem. På et tidspunkt degenerer eliten og til tross for fortsatt dominans vil den ha mistet sin selvtillit og sin naturlige forståelse av seg selv som en elite. Det er dette Murray finner gjenkjennelig i den amerikanske eliten. Den fortsetter å leve etter de amerikanske dydene, men har sluttet å misjonere dem. I stedet står de for en slags holdningsløs greihet og en hul respekt for alle kulturelle praksiser.

Hadde ikke det foregått en indre splittelse i de vestlige samfunn kunne neppe masseinnvandringen kunne skje. Rett og slett fordi en nasjonalt innstilt elite som hadde vært trygge på seg selv som en elite, ville tatt hensyn til folks bekymringer og motstand. De ville også ha sørget for at nye landsmenn som kom ville fått langt sterkere føringer for å integrere seg i samfunnet.