Kommentar

Norge har vært styrt av mennesker fra utkanten, med god utdannelse og en sektortenkning som har hindret dem i å identifisere seg med overklassen. Dette er ved å endre seg, skriver Nils Rune Langeland.

Langelands essays er en anomali i Morgenbladet, helt ulik resten av avisen.

Alle har vi støtt på disse menneskene fra utkant-Norge, som gjør det godt som politikere, byråkrater og teknokrater, i kommuner eller sentralforvaltningen.

Langeland har tydeligvis Bjarne Håkon Hanssen i tankene når han beskriver fagmennesker som plutselig oppdager at deres erfaring og kunnskap kan være en gullgruve.

Den norske teknokraten er typisk ein skuleflink gluping, gjerne frå ei lita bygd, som fekk seg høgre utdaning. Ein flittig, jordnær kar som tente faget og nasjonen. Det viktige her er at denne typen hadde ein sterk fagleg identitet. Faget og eventuelt partiet var det einaste som hadde gjort reisa mogeleg. Og derfor identifiserte han seg heller ikkje med andre elitegrupper. Han blei verande innanfor sektoren sin.

No er den anonyme funksjonæren i ferd med å bli ein aristokrat. Han veit det ikkje enno, men er på veg mot slottet. Det fyrste som skjer, er at han forlèt sektoren sin. Det kan vere den organiserte partipolitikken, eller det kan vere forvaltinga og universitetet. Enno er dette på eit truskuldig og litt naivt nivå. Ein gammal tråvar i politikken går over til den veksande informasjonsbransjen for å søkje «nye og spennande utfordringar» og for verkeleg å få verdsett sin «kompetanse». I hans og mange andres augo er desse fascinerande rollebyta berre uttrykk for fleksibilitet og nytenking.

Dette er berre starten på det heile. Etter kvart vil desse som byter pengar, posisjonar og ektefellar med kvarandre, bli meir og meir merksame på kvarandre, at det er eit heilt miljø av slike dynamiske personlegdomar der ute, at dei på ein måte er utvalde. Og i mange ulike fora vil dei til si glede oppdage at dei deler syn på mange ting, at gamle fordommar mot andre elitegrupper slett ikkje stemmer, og det gjer det endå meir naturleg å handle posisjonar med kvarandre.

Når fag/sektormennesket først har tatt steget ut av båsen og latt seg friste av mulighetene, settes det i gang en prosess. Han/hun treffer nye «kreative» mennesker og oppdager at han har mer til felles med dem enn det gamle miljøet.

Dette er berre starten på det heile. Etter kvart vil desse som byter pengar, posisjonar og ektefellar med kvarandre, bli meir og meir merksame på kvarandre, at det er eit heilt miljø av slike dynamiske personlegdomar der ute, at dei på ein måte er utvalde. Og i mange ulike fora vil dei til si glede oppdage at dei deler syn på mange ting, at gamle fordommar mot andre elitegrupper slett ikkje stemmer, og det gjer det endå meir naturleg å handle posisjonar med kvarandre.

Den norske mellomklassa har historisk identifisert seg med grupper under seg, men no skjer det noko. Dei rettar gradvis blikket oppover. Den gamle røvaren av ein sosialist er brått bestevener med direktørar og finansfolk. Men enno er ikkje den tidlegare funksjonæren klar over hamskiftet som skal gjere han og henne til skinande sommarfuglar i det sosiale landskapet. Enno er det litt uklårt kva denne fantastiske kompetansen går ut på, men ein viss irritasjon har stadig oftare byrja å melde seg hos han. Den har fleire uttrykk og melder seg i ulike situasjonar, men det handlar ofte om at «folk er kravstore», at dei vantar innsikt og så vidare. Og surprise, surprise: Det viser seg at han deler denne irritasjonen med mange i det same miljøet, og at dette er eit populært tema over raudvinsglasa, at folk flest altså ikkje forstår, at dei har fordommar mot alt som er «nytt» og så vidare. Borna hans er fødde i Oslo, byrjar å bli store, og det tek ikkje éin generasjon eingong å gjere ein vestlending om til ein vestkantramp. Sonen studerer i utlandet og blir gift med ei frå ein familie med gammal prestisje.

Men dette er ikke noe som holder på å skje, det har pågått lenge. Langeland trenger ikke fremskrive til 2020 og 2030 for å få med seg dette.

La oss tilføye at det flerkulturelle prosjektet i seg selv er meget elitært. Eliten snakker foraktelig om «folket» som ikke forstår, som må oppdras og holdes i ørene for ikke å la instinktene løpe av med seg. Uforglemmelig er Håvard Narums uttrykk:

prinsippløse tanker fra folkedypet

Eliten har lenge gjort det Einar Førde betegnet som «å trekke stigen opp etter seg». Stil og smak er en effektiv markør. Karrieremennesket oppdager daglig nye muligheter til å vise at han/hun er annerledes. Mediene eies og drives av mennesker som reproduserer disse identitetene. Det gir en følelse av å være fresch. The world is my oyster.

I neste øyeblikk snakker de om miljøvern. Danskene har drevet gjøn med disse menneskene mye lenger. feks. bruken av børstet bomull og jordfarver.

Det er Marie Antoinette om igjen: aristokratiet som leker bønder.

Norge, 2050: A failed nation