Den politiske klassen har selv skapt betingelsene for et fenomen som Donald Trump. Hver gang de forsøker å «nedgjøre» ham, spretter han opp enda sterkere enn før. Det skjedde igjen i natt da han vant Michigan og Missisippi.

Cruz vant Idaho. Cruz er også en fyr de ikke tåler trynet på. «De» er de sofistikerte, urbane, smarte som ser ned på alle som ikke er like vellykkede som dem selv. De liker å oppdra plebsen. Men nå har det slått kontra. Folk tåler å bli lurt litt, eller av og til. Men ikke hele tiden.

Som vi vet fra Abe Lincoln via Dylen.

You can fool all the people some of the time, and some of the people all the time, but you cannot fool all the people all the time.

Derfor er det som skjer i USA med Trump og Cruz noe historisk. Det er bare mulig i et land der egoene kan være store som hus. I Europa får ikke et ego lov å vokse seg like stort Trump Tower. Bare det å gi et bygg navn etter seg selv, er en umulighet. (Kunstnere kan det, men ikke forretningsmenn. De kan gjøre det for kunsten)

ANNONSE

USA tåler vinnere. Men det har utkrystallisert seg en klasse av vinnere, som stiller krav til suksessen. Det er disse kravene Trump bryter med. Kombinasjonen av et fritt marked og en fremdeles sterk individualisme, gjør det mulig.

Men kanskje ikke for fremtiden? Oppslutningen om Trump er et slags nødskrik. Det er ikke bare oppdemmet vrede, frustrasjon og følelse av overgivelse. Det er en følelse av at «hvis ikke nå, så aldri». At USA vil slutte å være USA.

Amerikanske myter er sterke. Wim Wenders undret seg over at amerikansk film fortsetter å lage film inspirert av myter, mens Europa, som virkelig har myter, ikke klarer det. Hva skyldes det? At USA er bygget på individualisme med et sterkt islett av patriotisme.

Denne patriotismen forvaltes nå av de lavere klasser. Det er de som har fått merke de negative virkningene av globaliseringen. De nye smarte er storsnutede, frekke og arrogante nok til å ha skapt en implisitt forakt for disse taperne. Umerkelig føler man snerten av deres pisk, enten den er lett eller hard: Innordne deg, oppfør deg, kjenn din plass!

Folk vil ikke ha det. De vil ha sine liv, og de vil ha det samfunn de satte pris på. De orker ikke å bli bullshit’et døgnet rundt.

De smarte er ikke i stand til å sortere hva som er ekte og uekte. De tror deres egen bullshit.

Grunnlaget for ungdomsrevolusjonen på 60-tallet, som begynte med Beat-generasjonen og rocken på 50-tallet, var: Don’t bullshit me. Vi har bare respekt for the real thing.

Nå slår denne trangen til det ekte tilbake på de smarte og vellykkede: Dere er fulle av shit.

Det er det som er nøkkelen til Trumps suksess. Han snakker til hjertene, til folks følelse av tilhørighet og sammenheng.

Det er politikkens alfa og omega: Politikk handler om å tilhøre, om å være. Om mening.

Nå siteres stadig Victor Hugos setning: Ingenting er sterkere enn kraften i en idé hvis tid har kommet.

Trump «taps into» en følelse hos grasrota i USA. Det samme gjør Sanders hos unge hvite.

I stedet for å se hans popularitet som tegn på at amerikanerne har gått fra forstanden, kan man si det motsatte:

Forsøket på å hitle Trump slår feil, ganske enkelt fordi det ikke stemmer.

Folk har bevart forstanden, det nye smarte globale sjiktet har mistet den. Fordi forstand i et demokrati handler om å bry seg.

Under Obama har de fått en smak på det som Europa har til overmål. Det finnes klare felles trekk mellom den politiske korrektheten Obama har påtvunget USA og det Europa har opplevd.

Konsekvensene er bare så mye større for Europa. USA har 11 millioner illegale. Europa ligger som et tilheng til Midtøsten. Politiske kommentatorer i USA ser på den gamle verden og forstår den bedre enn de som bor her: Europa risikerer å bli en pendant til Midtøsten.

I stedet for å se denne faren går den europeiske eliten inn for å omfavne konsekvensene av kaoset i Midtøsten: Ved å forplikte oss til å ta imot alle som vil komme hit.

Man stiller seg på the receiving end av ikke én, men flere kriger og ikke ett, men flere dysfunksjonelle samfunn.

Man kompenserer for galskapen ved å påstå at det kommer til å føre til en berikelse av våre samfunn og større produktivitet.

Det er selve den erkjennelsesmessige «fortapthet» – tap er realitetssans, som er det mest alvorlige.

Amerikanerne har ikke kommet så langt. For dem gir fremdeles slagordet Make America great again mening. Det får hjertene til å banke.

Hvilke slagord kunne vekke tilsvarende følelser hos europeerne?

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629