Kommentar

Hva har Sylvi Listhaug, Inger Støjberg og Donald Trump til felles? De er politikere som den mediale klassen har lagt for hat. Det finnes ikke det nedrige trick som ikke er tillatt for å psyke dem ut og sverte dem i publikums øyne.

Mobbingen av Sylvi Listhaug er velkjent for norske lesere. Inger Støjberg har fått samme behandling:

Støjberg-nazi

Fotomontasjen er hentet fra plakaten til en film om en sadomasochistisk SS-kvinne, et riktig hunbeist. Lars Løkke i bakgrunnen. Den ble lagt ut på Facebook, og senere trukket. Skaden var skjedd. Avisene slo det opp. De skyter seg inn under at de bare refererer.

Da den såkalte smykkeloven ble vedtatt av Folketinget, reagerte the Guardian med samme assosiasjon:

lars.løkke.rasmussen.nazi.cartoon

Den danske statsminister som Gauleiter. Er det bare for «sjov»? Er det uforpliktende satire? Tenk etter, de medier og personer som kler politiske motstandere opp som nazister er de samme som maner til ytringsansvar for ikke å trå muslimer og islam for nær. Det kan anføres at en betydelig del av islam/muslimer har en ideologi og praksis som minner om nazistene. De dreper andre mennesker for hvem de er, ikke for hva de gjør. Det er de samme menneskene som insisterer på at tale er en form for handling. Den skyldbelegger de som kritiserer islam/muslimer og gjør dem skyldige, ikke bare i sin egen skjebne, men også polariseringen i samfunnet.

Vi skal ellers bare finne oss i mord, terror, kriminalitet og å få tredd religiøse lover ned over hodet. Noen annen konklusjon er vanskelig å få øye på.

Vi kan formulere loven: Si meg hvem du beskytter og hvem du angriper, og jeg skal si deg hvem du er.

Et vannskille

Donald Trump er ved å snu opp ned på amerikansk politikk. Han må stoppes for enhver pris.

A-magasinet har fredag Trump på forsiden:

IMG_3253

Tittelen er en parafrase over Alaistair McLeans spionthriller: Frykten er mitt våpen. Sjekk ingressen: Kan hat, fremmedfrykt og sjikane gjøre Donald Trump til USAs neste president?

Undertittelen er selvfølgelig en sjikane av Trump, men viktigere: en sjikane av amerikanerne. Verdens mektigste nasjon, vår fremste allierte, er ved å bli tatt over av en bunch fremmedfiendtlige, hatefulle, paranoide mennesker.

Det er nazi-kostymet i bruk igjen.

I realiteten gjør man selv det man anklager fienden for.

For her er det ikke snakk om «politisk motstander». Trump er fiende og skal utslettes.

Behandlingen er ikke til å ta feil av. Hvilke konsekvenser kan og må leseren trekke av det? Hvis han nå skulle tilhøre den økende skare av borgere som kan tenke seg å stemme eller er fascinert av mannen, eller på hjemmebane av  Listhaug eller Støjberg.

I tillegg kommer en annen kategori mennesker og det er de som mener at det politiske spillet må følge fair play, hvis det ikke skal utarte til ja, nettopp: instinktbasert politikk preget av fiendskap.

Mediene pisker opp de stemninger de hevder å bekjempe.

Det ser ikke ut til å være mangel på journalister som påtar seg rollen som hitmen. Det taler absolutt ikke til journaliststandens fordel at vi aldri hører om avhoppere som angrer på dobbeltspill og villeding.

Aftenpostenss hitman i USA heter Vegard Tenold Aase.

vegard.Tenold.aase2

Han synes å bo i USA og har nylig hatt en artikkel i Rolling Stone om dronekrigen. Bosted i USA stiller høyere krav til presisjon. Når det fullstendig mangler, kan man ikke skylde på kulturell distanse. Det er holdningene, evt likegyldighet som demonstreres.

Hvis man stiller opp et utvalg av mellomtitlene får man en god idé om portrettet av Trump:

Ambisiøs og skruppelløs
Den sterkestes rett
Den som roper høyest
Politikerforakt
Mafia og ulovlige arbeider
For mange politikere

Først trodde jeg Aase hadde dårlige engelskkunnskaper. I innledningen heter det:

En mann sprader, til stor begeistring for dem rundt ham, rundt med et skilt som oppfordrer til å ta livet av Trumps argeste rival Ted Cruz. «Trump rulez. Kill Cruz!».

Enhver som er kjent med amerikansk kultur vet at ordet «kill» brukes i overført betydning. En bokstavelig tolkning er gjort i en bestemt mening: Å vise hva slags folk det er som tiltrekkes av Trump.

Aase hadde for en tid tilbake en artikkel i Bergens Tidende om et møte blant nazister i Atlanta. Det er kjente akkorder han slår an: Breivik, undergrunnen på nettet.

Musikken er ikke like mørk på Trump-møtet, men den ligner. Den er del av samme fenomen.

Solformørkelse

Merkelig, det er visst vår for rasister og fascister over hele Vesten. Nå truer de med å ta over Amerika.

Høres det sprøtt ut? Det er et spørsmål som melder seg underveis: Kan det være forfatteren som har et behov for å male frem dette bildet? Er det fordi han selv er en fanatiker, eller er han en kyniker som gjør det han blir bedt om?

Ingen tvil om at Aftenposten er fornøyd med resultatet. Trump-artikkelen er hovedoppslag, og redaktøren introduserer den som en beskrivelse av et vekkelsesmøte bygget på aggresjon, anført av en frelser og bølle.

Det er ingenting i artikkelen som er egnet til å gi forstand om hvorfor Trump ruller frem. Selv NRKs Tove Bjørgaas, som ellers er politisk korrekt nok, har svingt og erkjenner nå at Trump mobiliserer som ingen annen, at han har fått sofavelgerne opp og frem, at noe skjer på grasrotnivå.

Men for Aase er dette tegn på uønsket aktivitet.

For det er feil folk som engasjerer seg: De uutdannede hvite, det er white trash som er på marsj. Klasseforakten er helt ok, så lenge det rammer hvite. Særlig menn.

Dårlige egenskaper

Aase tegner et bilde av en politiker som går hjem hos amerikanerne fordi han har så mange dårlige egenskaper: Det er disse som gjør at han appellerer til folk. Hvem andre tør man beskrive på denne måten? Kun israelerne får verre behandling. Med Trump havner amerikanerne i samme skuffe.

Grensen for Aase går lenge før Trump. Når noen tweeter ham megynkelly, svarer han: Spar meg for disse lunatics. Aase ligger med andre ord langt til venstre. Det er ingen hindring i dagens Aftenposten.

Aase er opptatt av å rakke ned på Trump og han står helt fritt. Er det ingen i redaksjonen som sier: – Er ikke dette litt drøyt?

Ifølge Aase var faren opptatt av å «banke ambisjon og skruppelløshet inn i sine unge arvinger».

Helt fra de var små ble Trump og barna oppdratt til å bli vinnere i en brutal forretningsverden, og Donald ble et selvsikkert og dominerende barn.

..

Trump var en bølle, og da han var 11, ble han sendt til en militær kostskole nord i New York.

Men det var for sent å gjøre noe med ham:

 – Da han kom til militærskolen var det for sent. Han var allerede da en såpass velutviklet bølle at han lett dominerte medelever og lærere. Militærskolen var et miljø hvor han kunne herske, ikke ved hjelp av intelligens, men gjennom brutalitet. Han lærte at livet handlet om konkurranse, og at den sterkeste alltid hadde rett.

Aase slurver. Trump var 13 da han ble sendt til militærkostskolen, ikke 11. Allikevel: Er det sannsynlig at en 13-åring er uregjerlig og klarer å dominere lærerne på en militærskole? I 1959?

Aase og Aftenposten gjør det lett for seg: Trump er en frelserskikkelse og tilhengerne tilber ham. Men hvordan kan en frelser være bare «bad»?  Det henger ikke ihop.

House of Cards

Fremstillingen er på nivå med en tegneserie:

-Helt fra starten forstod han at politikk var et skittent spill hvor penger alltid vant, og at tjenester kunne kjøpes, akkurat som hans far alltid hadde gjort. Politikk hadde ingenting med å tjene samfunnet å gjøre, men å betale for det man ville ha.

Aase synes å forveksle det virkelige liv med House of Cards.

Det er ikke legitime politiske prosesser som ligger bak Trumps popularitet, det er at han appellerer til de laveste instinktene:

… har Trump identifisert et velgersegment som ingen andre har klart å mobilisere: Sinte, hvite velgere som ikke lenger føler at de gjenkjenner sitt eget land.

Politikken fordunster, at disse velgergruppene skulle ha reelle grunn til å føle seg forbigått og marginalisert er ikke en gyldig problemstilling. Igjen er det spørsmål om primære og sekundære årsaker. Hvis Trump har rett – nemlig at globaliseringen har skapt vinner og tapere og at det er svært mange tapere blant arbeiderklassen og lavere middelklasse, er velgernes vrede en foreståelig reaksjon. Men Aftenposten og den politiske klassen stempler den som reaksjonær, fremmedfiendtlig og grumsete. De er vinnerne som sparker nedover.

Venstresiden kalte en slik overlegenhet og dominans tidligere for klasseforakt. Nå har den fått den politiske korrekthetens godkjentstempel.

Rasisme som vinnerkort

Aase tilhører den militante siden som ikke har noen skrupler med å kjøre frem rasistartilleriet.

Det skal også nevnes at rasisme spiller en rolle i Trumps politiske frieri.

Dette er vinnernes måte å slå bena under taperne i globaliseringen på: De er rasister. Selv om det er importert arbeidskraft som har tatt jobbene deres, fortrengt dem fra boligområder hvor de vokste opp, og senket lønningene.

Aftenposten rettet torsdag søkelyset på sosialdemokratiets synkende oppslutning. De har sunket fra 35-40 prosent til noenog-tyve prosent i de nordiske land. Hvorfor? Fordi de, med en danskes ord, først pisser på folk og deretter klager over at de lukter.

Det er dette Aase holder på med. Han pisser på Trump og hans velgere.

Gjennom hele sin valgkamp har Trump forfektet populistiske kampsaker som har begeistret tilhengere med rasistiske holdninger.

Ikke ett sted nevnes Obama og hans politikk som en vesentlig forklaring på Trumps suksess. I mange utenlandske aviser ser man en slik pendelsvingning.

Hos Aftenposten heter det at tiltroen til det etablerte er lav, men ikke hvorfor.

Svaret ligger snublende nær: Fordi Aftenposten/Aase står for den politikken som folk vender seg mot. Det er desperasjon i deres angrep.

Selvfølgelig runder Aase av med satanisme og jødehat. Hva ellers?

Rice stikker til meg et hjemmelaget flyveblad som oppfordrer leseren til å stemme på Trump fordi Hillary Clinton er en satanist som står i ledtog med Illuminati og andre skyggegrupper som vil gi makten i USA til jødiske overherrer.

Denne utropingen av vanlige borgere til fiender bør taes på alvor. Den mediale klassen føler at selve deres eksistens står på spill. Derfor kjører de frem alt de har. Det må få noen konsekvenser for dem som er på mottagersiden. De må formulere noen svar.

Trumps valgkampanje er ved å demonstrere noen skillelinjer som går tvers gjennom vestlige demokratier. Revnen var der fra før. Han har bare synliggjort den.

Les også

Churchill-testen -
Selvtekt ovenfra -
Et politisk jordskjelv -