Gjesteskribent

Bilde: Fra filmen Katharina Blums tapte ære (1975). Regi: Margaretha von Trotta/Volker Schlöndorff. 

I 1974 utkom romanen «Katarina Blums tapte ære» med undertittelen «Hvorledes vold avles og hva den kan føre til».

Den kjente tyske forfatteren Heinrich Bøll tok her et oppgjør med den mektige konservative tyske boulevardpressens krig mot den politiske venstresiden, spesielt Springerpressens kampanje mot Bøll etter at han på begynnelsen av 70-tallet hadde forlangt det han kalte en mer saklig dekning av den venstre-ekstremistiske RAF-terroren. (Fra Wikipedia).

Tittelpersonen Katarina Blum, en beskjeden ung kvinne, blir offer for pressens blodhunder.

Heinrich Bøll visste godt hvordan det var å bli forfulgt. Høyresiden angrep ham for å være for terror og mot pressefrihet og Springerpressen boikottet boken. Slik skaper pressen vrengebilder og avler hat.

Hvorfor trekke frem denne historiske romanen? Jo, den kan være relevant lesning for å forstå den destruktive kraft media representerer, når ensretting, løgnaktighet og hets får dominere.

 Pressesyndikat og ensretting

Toneangivende Schibstedspressen synes nå å befinne seg på nivå med datidens Springerpresse – dog med motsatt politisk fortegn. Nå er det den såkalte høyresiden med sin «populisme» (om enn høyre/venstre-skalaen ikke lenger er dekkende), som forfølges og det skapes fiendebilder av.

Schibsted er et pressesyndikat i Norge som med sin redaksjonelle ensretting og kampanjejournalistikk antas å ha betydelig innflytelse på den politiske meningsdannelsen. Syndikatet gir oss et «redigert» bilde (vrengebilde) av hendelser. Usminket sannhet og den fulle opplysning om forhold som kan skape uønsket debatt, holdes behendig unna spaltene. Vi blir fortalt hva som er «korrekt» virkelighetsoppfatning. Meningsmotstandere utsettes gjerne for hets og forfølgelse.

 Kampanjejournalistikk, forfølgelse og hets

Svertekampanjen av Donald Trump startet allerede da han ble aktuell presidentkandidat.

Aftenpostens hatefulle beskrivelse av ham i valgkampen lå ikke mye etter DDR-statens propagandamaskin i hine hårde dager. (Akp-ml-demagogien er tydeligvis intakt).

«Hvis Trump ligner på noen så er det Tricky Dick», het det fra Rossavik foran republikanernes landsmøte. (Aftenposten 18.07.16) Og Aftenposten fortsatte å kolportere skittpakkene fra amerikansk media, som støttet Hillary.

Obama ble av mediene dyrket hele tiden, selv om vi i hans presidenttid fikk den farligste verdenssituasjon vi har hatt på lenge. Libya-krigen var en katastrofe. Hvor var medienes kritiske funksjon da Obama, lederen for Vestens forsvarsallianse regjerte, og sammen med Stoltenberg & Co ødela den libyiske staten? Landet ble et islamistisk rottereir som finansierer seg ved å smugle såkalte asylsøkere over Middelhavet. Jeg anbefaler lesning av Terje Tvedts bok, Norske tenkemåter, kapitlet Tausheten om Libya. På side 235 skriver Tvedt: «I USA beskrev republikanere og demokrater Obamas krig mot Libya som naiv, hyklersk og brudd med konstitusjonen». Det er også interessant å se hvordan elitens folk (Jan Egeland) beveger seg mellom rollene. Den gang leder for regjeringens sikkerhetspolitiske utvalg i Norge «… da han med stor iver presset på for en militæraksjon ledet av NATO (side 237), og nå «kommisær» i Flyktninghjelpen og gråtekone for Syria. Obama har for øvrig konsekvent latt være å beskrive IS som målbærere av en ekstrem variant av islam. IS er «bare» en gjeng terrorister. Stoltenberg har samme begrepsbruken.

De som åpent støttet valget av Trump her i landet, ble hengt ut. Det gjorde Aftenposten 19.08.16 med FrPs nestleder Ulf Leirstein, med stort bilde og denne overskriften over flere spalter: «Alene om åpen støtte til Trump». Leirstein var den eneste av de 169 stortingsrepresentantene som ble spurt og måtte skrifte, som åpent vedkjente seg at han støttet Trump.

De andre holdt seg i den politiske komfortsonen.

Leirstein sier han er blitt hetset på nettet etter at hans standpunkt ble kjent.

Hadde det noen relevans til USA-valget, presidentkandidatene og dekningen av valgkampen, hvilket standpunkt våre stortingspolitikere hadde? Nei, ingen. Men i Aftenpostens prosjekt for «korrekte politiske meninger» inngår stigmatisering og sjikane av annerledestenkende med posisjoner i det norske samfunnet.

Aftenposten og Bergens Tidende, de to avisene jeg leste daglig under valgkampen, gjorde ikke noe forsøk på å dekke USA-valget på en saklig måte. Intet forsonende trekk ved mannen eller saklig informasjon og drøfting av programmet Trump gikk til valg på. Avisene holdt behendig unna stoff som kunne skade demokratene. Hva om man hadde nevnt Libya og «den arabiske våren»?

 Da Schibsted-redaksjonene får samlet seg etter den sjokkartede opplevelsen som Trumps valgseier var, er det på an igjen med skremselspropagandaen; «verdens befolkning har nå mye å frykte med Trump som president i USA».

Om vi skal ta Trump på alvor, er det dagens elite med sine privilegier som har grunn til frykt, ikke folket. Velgerne bak Trump blir samtidig idiot-erklærte i følgende ingress på førstesiden i Aftenposten 18. november: «Trump er en idiot, løftet frem av idioter, med millioner av idioter i ryggen».

Schibstedpressen befinner seg tydeligvis så langt borte fra folket og nasjonale interesser, og identifiserer seg så sterkt med elitens politikk om det «globale verdifelleskapet» (uttrykk fra Terje Tvedt), at de ikke forstår det folkelige opprøret som ligger bak Trumps valgseier og Brexit. Dette «bekrefter» stadig kommentator Frank Rossavik. Han håper at den liberale verdensordenen kan reddes. Han skriver i Aftenposten 09.02.17 at «eliten kan slå tilbake», og setter sin lit til den innvandringsliberale franske presidentkandidaten Emmanuel Macron. Jeg tror han blir skuffet. Med Brexit, Trump og nasjonal oppvåkning er vi ved et historisk vendepunkt i Vesten. Trumps inntog vekket Vesten fra sin Tornerose-søvn. Jeg tror det selvgode establishmentet med EU i spissen nå vil bli «filleristet» for å bruke et Trump-uttrykk – for de er neppe blant hans venner.

Bergens Tidende, en annen avis i syndikatet, dyrker spesielt «gapestokkjournalistikken» (som ingen ting har med gravejournalistikken å gjøre). Den har mange fått føle. Er offeret en kjent offentlig person og da helst med annen politisk valør enn det som passer avisen, eller en person avisen har i kikkerten, endevender blodhundene privatlivet om vedkommende kommer i myndighetenes søkelys. Det utbroderes og dramatiseres i rene krim-stilen. Det skjedde med ordfører Trude Drevland i Bergen i 2015. Hun ble fremstilt som korrupt og det ble skrevet side opp og side ned med detaljerte beretninger om hvilke goder hun hadde mottatt fra cruise-rederiet.

Drevland avviste korrupsjonsanklagene og etter halvannet års etterforskning (og sikkert bruk av betydelige politiressurser) ble saken henlagt av statsadvokaten. Men hun var jo allerede dømt i folks øyne – som resultat av avisens «rettergang» – med tap av ære.

Også hennes mann ble nådeløst hengt ut i forbindelse med et lovbrudd.

 Debattredaksjonene og ytringsfriheten

Alle vi som prøver å skape debatt gjennom avisinnlegg, men ikke har de «riktige» meningene, vet at ytringsfriheten for de fleste i Norge ikke når lenger enn til debattredaksjonene. Får vi en sjelden gang spalteplass, er innlegget blitt amputert og forvrengt.

Rører du ved de ideologiske edelstenene redaksjonene holder seg med i et innlegg og støter på meningspolitiet, havner du garantert i papirkurven.

De kjente dissidentene i Norge, som ikke deler tenkningen om den «korrekte politikken», de kan ikke debattredaksjonene med god grunn holde unna spaltene. Men når de slipper dem til, da er debatten gjerne arrangert ved at mot-debattanter er blitt varslet og sitter klar med motinnlegg og det skjer kollektiv forfølgelse fra mediene i etterkant. Da formidles hatet og de annerledestenkende blir stemplet og trakassert. For å forsterke et hatbilde henter gjerne Aftenposten inn den kjente spalteposør og «menneskevenn» Per Fugelli, eller Bergens Tidende og Aftenbladet lar Svein Erik Omdal drysse sin perfide ondskap over de standhaftige. Da blir det sving på retorikken.

Konsekvensene av å ytre seg mot elitens sannheter er utmerket beskrevet av stortingsrepresentant Chr. Tybring-Gjedde i Aftenposten 29.11.16. Han er en av dem som har fått smake svøpen mange ganger. Når det gjelder klimasaken har Aftenposten drevet en slags forhørslignende utspørring og jakt på Frp-representantene. «Det er nærmest noe religiøst over engasjementet og jakten etter «syndere». Klima er blitt et religiøst placebo, og alle må skrifte, sier Tybring-Gjedde til Aftenposten 30.04.15».

Redaksjonene i Schibsted-dynastiet har med sin kampanjejournalistikk og hets mot meningsmotstandere skapt hatobjekter. I norsk samfunnsliv er Carl I Hagen, Hege Storhaug, Sylvi Listhaug, og Chr. Tybring-Gjedde de mest kjente ofrene for denne journalistikken. De står som bautaer i vernet av demokratiske verdier, men forsøkt fratatt all ære.

Det er hersketeknikk på sitt verste.

Mest lest

Mot en ny fase av Exodus

Sannhetskampen