Bokanmeldelse

President Donald Trump. Foto: REUTERS/Yuri Gripas/NTB scanpix

Historiker Victor Davis Hanson leverer med boken The Case for Trump en omfattende og dyptpløyende analyse av hvordan Trump kunne bli valgt til USAs 45. president.

I starten av boken siterer Hanson tidligere utenriksminister Henry Kissinger (juli 2018) på at «Trump er en figur som fra tid til annen dukker opp i historien og markerer slutten på en æra og tvinger den til å gi opp sine gamle forestillinger» (min oversettelse).

I et nylig intervju med John Anderson, en kjent australsk konservativ politiker, sier Hanson at det merkelige ikke er at Trump ble valgt, men at det ikke dukket opp et seriøst tilbakeslag mot det politiske etablissementet tidligere.

For de fleste i Norge, der meget få støtter Trump, vil en slik påstand nesten virke absurd. Mange amerikanere så også på valget av Trump som uforståelig, men han ble tross alt valgt og stemt frem av 63 millioner.

Målet til Hanson er å forklare hvorfor han valgte å stille som presidentkandidat og hvordan han kunne vinne.

På grunn av medienes voldsomme sinne mot Trump som person og Trumps egen twitring, er det ofte vanskelig å få øye på den faktiske politikken Trump fører. Hanson viser oss hvordan Trump har hatt suksess med å skape økonomisk vekst og arbeidsplasser, funnet en sjelden balanse mellom intervensjonisme og isolasjonistisk utenrikspolitikk og røsket tak i et nedlatende etablissement og en politisk ukultur som var overmoden for revisjon.

Victor Davis Hanson er professor emeritus i klassisk filologi og historie ved delstatsuniversitetet i Fresno, og ikke minst Senior fellow på Hoover Institution ved Stanford University, sammen med kjente navn som Niall Ferguson, Thomas Sowell og Björn Lomborg. Hanson har skrevet rundt 25 bøker, mest om krigshistorie fra antikken til vår tid, men også om landbrukshistorie i oldtidens Hellas og det moderne USA. For dem som vil følge Hanson regelmessig, anbefales hans artikler på National Review, samt podcast i samarbeid med samme redaksjon og bloggen American Greatness.

Hanson har også lang erfaring som gårdbruker og har dermed mer kontakt med landsbygda og utkanten enn akademikere flest. Han har dermed bevitnet de hurtige kulturelle og sosiale endringene selv.

I dagens verden, der alt går hyperraskt, blir bøker om samtiden like fort avleggs som en kort norsk sommer. Med Covid, økonomisk nedgang, politidrapet på George Floyd, opptøyer, plyndring, fredsavtaler, høyesterett og amerikanske storbyer i brann kunne man fort bli ledet til å tro at dette også er enda en bok om Trump der restopplaget like gjerne kunne blitt makulert.

I dette tilfelle kunne det ikke vært mer feil.

Den utviklingen vi nå ser i USA, må sees på bakgrunn av en lang kulturell og politisk utvikling som i 2016 kulminerte i valget av Trump, og som nå virkelig blir satt på spissen.

I intervjuet med Anderson sier Hanson at de neste 100 dagene (intervjuet ble gjort 100 dager før det kommende valget) vil bli som 100 dager vi aldri har sett før. Vel så interessant er nok det som skjer etter valget og hvordan taperen vil reagere på valgnederlaget.

Om en like gjennomarbeidet bok, skrevet av en like akkreditert og eminent akademiker som Hanson, hadde vært like negativ som denne er positiv, ville den mest sannsynlig vært oversatt for lengst og sitert og henvist til av dem som regelmessig uttaler seg om USA i norske medier. Ola Borten Moe reiste en debatt i sommer om hvor mangelfullt og ensidig norske journalister dekker USA. Det har ikke bedret seg nevneverdig siden den gang.

De som vil forstå fenomenet Trump, hans politikk (og ikke kun hans person, som mediene synes å være fiksert på) og hvorfor han ble valgt, henvises til denne boken.

Kjøp Sammenstøt mellom sivilisasjoner? her!

Kyst vs. Middle America, bygd vs. by, elite vs. lavere middelklasse

For Hanson er det helt essensielt å se Trumps seier i 2016 i lys av forholdet mellom kyst og innland (Middle America), bygd og by, elite og øvre middelklasse på den ene siden og nedre middelklasse og arbeiderklassen på den andre siden, eller sentrum og periferi, som vår egen statsviter Stein Rokkan ville sagt.

En klisje, som særlig er utbredt på venstresiden og som tidligere demokratisk presidentkandidat John Edwards (2004) frontet, er at USA er delt i to mellom rike og fattige, med en stadig minkende middelklasse. For Hanson er denne kløften mye mer enn bare økonomisk; den er politisk, kulturell, sosial og ikke minst geografisk.

USA er delt i to med de kosmopolitisk orienterte kystene, samt enkelte demokratisk styrte storbyer som Minneapolis, Chicago, Atlanta og Austin på den ene siden, mens innlandet – Middle America – som vektlegger nasjon, familie og religion i større grad, utgjør motpolen.

27 av USAs 30 storbyer stemte på Obama fremfor Romney i 2012. Kultureliten er bosatt på kystene, der blant annet Silicon Valley, Wall Street, Hollywood, Harvard, Berkley og de store mediene utgjør ryggraden i deres hegemoni.

Hanson påpeker at Middle America ikke bare mangler institusjoner som kan måle seg med disse, men også – da globaliseringen virkelig skjøt fart fra og med 90-tallet – har mistet det som utgjorde livsnerven i disse samfunnene, nemlig industriarbeidsplassene.

Som en konsekvens har inntektene gått ned eller stagnert, mens de store korporasjonene på øst- og vestkysten nå har profittert på ikke bare å ha USA og resten av Vesten som marked, men jordklodens 7,5 milliarder mennesker.

I 1980 var gjennomsnittslønnen 29 prosent høyere i Washington DC enn i resten av landet. I 2013 hadde denne forskjellen steget til 68 prosent. I New York City er de samme tallene 80 og 172 prosent.

Hanson bor selv i California, men et godt stykke fra kysten. Boken er på sitt beste når Hanson trekker veksler på egne erfaringer for å beskrive utviklingen av Innlands-Amerika. Hanson tar oss med til sitt hjemsted Selma i California, noen timers kjøretur inn fra Los Angeles, og viser hvordan både globalisering og masseinnvandring har skadet lokalsamfunnet dypt.

I takt med sin nye rikdom og suksess ble de nye kystelitene stadig mer høylytte og begynte å forkynne evangeliet om god smak, rette holdninger og tidsriktig livsstil.

Suksess og privilegier blir ofte kamuflert under en ferniss av trendy progressiv politikk. «Grønn» nullvekst-politikk bevarte grønne områder mellom fine villaer og boligområder, men gjorde det vanskeligere for middelklassen å skaffe seg bolig til en rimelig pris, og skapte dessuten en horde av hjemløse mennesker (spesielt i California). Til tross for mer utrygge boligområder og dårligere lønninger ble man i tillegg moralisert over som mindre empatiske. Mens øvre middelklasse og elite fikk billigere barnepass, gartner, hushjelp og så videre, og ikke behøvde å bekymre seg for sikkerheten inngjerdet i gated communities.

Boken gir mange eksempler på denne moraliseringen fra mediene, Big Tech og politikere.

I Norge kommer dette i liten grad frem, men noen ganger er det ikke til å unngå, som Clintons store valgkamptabbe med uttrykket basket of deplorables, der hun karakteriserte halvparten av Trumps supportere som rasister, sexister, homofobe og islamofobe, mens den andre halvparten var naive, som trengte empati og opplysning. Hanson viser oss at dette ikke er sporadiske uttalelser som faller i kampens hete, men er utbredt tankegods blant liberale og progressive. Til tross for lavere forventet levealder, økt misbruk av opioider, flere selvmord, mer familieoppløsning, lavere fødselsrate og så videre blant lavere middelklasse/arbeiderklasse i Middle America, ble det ikke fokusert på disse problemene.

Ideer som white privilege gjorde at disse menneskene til syvende og sist hadde seg selv å takke. For å gi et utfyllende eksempel, siterer jeg Melinda Byerley, grunnleggeren av et Silicon Valley tech-company:

One thing middle America could do is to realize that no educated person wants to live in a sh**hole with stupid people. Especially violent, racist, and/or misogynisitic ones… When corporations think about where to locate call centers, factories, development centers, etc., they also have to deal with the fact that those towns have nothing going for them. No infrastructure, just a few bars and a terrible school system.

Det var lite vilje til selvransakelse etter valget i 2016.

Snarere ble holdningene mer synligere i en kombinasjon av forakt for valget av Trump, kombinert med at man ikke lenger behøvde tekkes denne gruppen for å få dem til å stemme på Demokratene. Presidentkandidat Biden karakteriserte således Trumps velgere som dregs of society (samfunnets bånnslam). I media ble det vitset om at hvis man samlet alle tennene til dem som var til stede på et Trump-rally, ville man til sammen kun ha ett sett med tenner. Da reporteren ble konfrontert med uttalelsene, kom «oh no I made fun of garbage people» i retur.

Helt åpenlyst på Twitter skrev New York Times-journalist Sarah Jeong om at hvite blir lettere solbrent fordi de egentlig er predisponert til å leve som underjordiske goblins, og at hun har mye moro med å terge gamle, hvite menn. Til tross for deres nulltoleranse mot rasisme unnskyldte avisen sin skribent med å hevde at dette var ment å ramme internett-troll.

Dobbeltstandarden med at rasisme ikke er noe som også kan ramme hvite, sporer Hanson tilbake til universitetene og identitetspolitikken, der det heter seg at hvite er høyere opp i hierarkiet og derfor undertrykkere. Hanson nevner mange flere eksempler på folkeforakt fra kystelitene – også blant konservative. Ironien i det hele er at disse menneskene, som hevder å representere en høyere og bedre moral enn dem man kritiserer, både tangerte og endog gikk enda lenger enn Trump i sine karakteristikker. Kanskje ikke så rart at velgerne dermed så bort fra smått hysteriske besvergelser om Trump som en moralsk korrupt person.

Videre reflekterte de samme elitene så å si aldri over at deres forakt kunne føre til en reaksjon. Og det er nettopp poenget til Hanson, at Trump ikke er en katalysator for splittende retorikk og politikk, men en reaksjon mot en selvgratulerende, foraktende og dekadent elite som har lite til overs for store deler av sine landsmenn.

For sistnevnte var det på overtid å slå tilbake. Hanson nevner historikeren Christopher Laschs bok Elitenes opprør og sviket mot demokratiet. Denne ble utgitt allerede i 1994 (på norsk i 1996) og spår på mange måter Trumps valgseier i 2016.

Det er bemerkelsesverdig at norske akademikere og intellektuelle ikke har vært mer nysgjerrige på hva som har skapt fenomenet Trump.

Ikke bare er vi usedvanlig opptatt av amerikansk politikk, men vi har også tradisjoner innenfor sosiologi, historie og litteratur som burde gjøre oss rustet til å forstå en sosiokulturell polarisering som preger USA i moderne tid. Stein Rokkan skrev om sentrum versus periferi, mens Ernst Sars og Arne Garborg snakket om de to kulturer på slutten av 1800-tallet.

Trump uttalte for litt siden at grunnen til at han ble valgt til president, var den økte polariseringen under Obama/Biden. Hanson underbygger en slik påstand.

Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her!

Identitetspolitikk og Obama

I en ellers positiv anmeldelse av boken i The Times skriver anmelderen Justin Webb at anti-Obama-stoff utgjør bokens svakeste del, uten at dette begrunnes nevneverdig.

Det er å overse viktige grunner til polariseringen som rir det amerikanske samfunnet som en mare.

Hanson mener sågar at Obama må ta sin del av ansvaret:

It may now be blasphemous to concede that much of the current division in the country was deliberately whipped up by Obama.

Selv om det ble klart at Obama spilte på rasemotsetninger senere i sitt presidentskap, som for eksempel etter at Michael Brown ble skutt i 2014, viser Hanson oss at dette går lenger tilbake. «She’s a typical white person» var svaret Obama gav da han ble spurt om hva han syntes om at hans hvite bestemor følte seg redd alene ute blant unge svarte amerikanere. Da Obama tapte Pennsylvania i primærvalget 2008, ble skylden lagt på velgerne:

(…) they get bitter, they cling to guns or religion or antipathy to people who aren’t like them or anti-immigrant sentiment or anti-trade sentiment as a way to explain frustration.

Videre ble stagnasjon og mangel på nysgjerrighet overfor andre kulturer forklart med at amerikanere var lazy. Obama likte også å moralisere over andre, men selv ikke holde seg til samme standard. Store selskaper ble bedt om å holde seg i skinnet, enkelte hadde «tjent nok penger», mens han selv og Michelle på omtrent samme tidspunkt signerte bokkontrakter verdt angivelig 65 millioner dollar. Obama hadde også en krets med identitetspolitiske rappere og kunstnere jevnlig på besøk i Det hvite hus, som blant annet er kjent for kunst som dette og dette.

Obama var fredet av pressen, som aldri konfronterte ham med slike uttalelser eller handlinger og dermed bidro til at et tilbakeslag ville komme sterkere og større på et senere tidspunkt.

Mennesker først – ikke ideologi eller en agenda

Fra et konservativt ståsted utgjør delen om det republikanske partiet (GOP) bokens mest interessante del. Hvordan kunne Trump utkonkurrere det som av mange ble kåret til det mest kompetente feltet av republikanske kandidater noensinne?

At Trump vant mot Clinton i selve valget, blir av enkelte forklart med at sistnevnte for mange var en uspiselig kandidat og at Trump heller var å foretrekke. Hanson benekter ikke at Clintons person var en stor årsak til Trumps seier (han har faktisk et eget kapittel om det), men det er neppe hele forklaringen for at mange – særlig i rustbeltet – faktisk dro ut for å stemme på Trump 8. november 2016. Og det kan i hvert fall ikke forklare hvordan Trump kunne utmanøvrere GOP-favoritter som Jeb Bush, Rick Perry, Ted Cruz, Marco Rubio, Chris Christie, Scott Walker og andre under primærvalget.

Hanson undrer seg over at det var multimilliardæren Trump, av alle, som snakket om mennesker som om de var mennesker, og ikke redskaper for en ideologi eller en agenda. Pundits og andre uffer seg gjerne over Trumps konkurser, suspekte person, ustoppelige tweet-strøm, amatørmessige stab og annet, men de så ikke det som lå rett foran nesen på dem – at Trump snakket om people as people og ofte om dem som var glemt og foraktet. Hanson krydrer med egenerfarte anekdoter og forteller hvordan han måtte gå i seg selv for å se at Trump og hans velgere hadde rett angående innvandring. Under primærvalget, mens han ennå var skeptisk til Trump, hans ideer og trøblete fortid, ble han konfrontert av en venn med følgende:

Do you ever wake up without a job? Why can’t someone in China and Vietnam write a book or one of your columns just as good as you for half the cost? Why doesn’t everybody got tenures as yours? Why doesn’t a college just bring in cheaper people from overseas to replace your guys at half the cost?

Hva angår innvandringspolitikken, blir denne beskrevet som slapp og lite handlekraftig. George W. Bush førte faktisk en mykere linje enn Bill Clinton, og da de andre GOP-kandidatene snakket eufemistisk om comprehensive immigration reform, tolket velgerne dette som at ingenting eller lite ville bli gjort, og at dette ikke var stort forskjellig fra Demokratenes open border/amnesty/guest worker-linje. Alle unntatt Trump var redd for å føre en politikk som appellerte til hvite arbeiderklassevelgere i frykt for å bli stemplet som rasister.

Trump forstod at velgerne – særlig globaliseringens tapere – ikke lenger ville godta langsiktige tiltak på akutte problemer, og særlig ikke fra de samme menneskene som alltid har ryggen fri og ikke blir rammet av nedsidene av dogmatiske og abstrakte ideer. Trump snakket et språk som velgerne forstod.

Han stilte sine kritikere enkle spørsmål: Hvis illegal innvandring ikke er et problem, hvorfor vokter Mexico grensen mot Guatemala? Hvis frihandel er så bra, hvorfor følger ikke Kina disse spillereglene? Hvis NATO er så avgjørende, hvorfor oppfyller ikke engang de medlemslandene som er mest avhengig av sikkerhetssamarbeidet, egne forpliktelser? Hvis globalisering er så genialt, hvorfor åpner Kina stadig vekk nye fabrikker, mens våre legges ned?

Under primærvalget hamret Trump inn disse poengene gang på gang, der hverken de andre GOP-kandidatene eller det øvrige etablissementet hadde gode svar.

Hanson påpeker at disse antok at USA var så sterkt og dominant – og alltid vil være det – at det kunne godta at andre land dro fordeler av frihandel på USAs bekostning og at landet skulle fortsette å bære hovedbyrden for etterkrigstidens militære orden. Man antok at hvis kapitalisme og demokrati ble spredd til resten av verden, ville det bli færre kriger å føre, og dermed ville en slik strategi lønne seg i lengden. Jo rikere og mer frihandelsorienterte Kina og Russland ble, dess mer ville disse regimene bli rasjonelle og kanskje endog demokratiske – til fordel for USA og resten av verden.

Her er det fristende å trekke paralleller til Francis Fukuyamas tese om det liberale demokratiet som historiens slutt, og at det republikanske partiet var preget av et slikt dogme lenge etter at det burde være åpenbart at resten av verden ikke ville det samme som Vesten.

Det republikanske partiet var inne i en identitetskrise, der store deler av velgermassen var forvirret over hva konservatisme anno 2016 betød.

Det kunne ikke bare være å bevare status quo, som ville bety at problemer knyttet til globalisering og innvandring ble oversett, fenomener som førte til mer kriminalitet, tap av arbeidsplasser og enda hardere kamp om de arbeidsplassene som ble igjen, med påfølgende arbeidsledighet og lavere lønninger.

Innledningsvis i boken skriver Hanson om en drosjetur under 2012-valgkampen i rustbeltet.

I to timer langet drosjesjåføren ut mot Barack Obamas politikk som hadde lite å tilby velgere som ham. «Vel, da har du nå snart en mulighet til å si din mening og stemme på Mitt Romney?» repliserte Hanson. Hvorpå svaret lød at Romney hadde enda mindre troverdighet, og at han antakelig ville holde seg for nesen og stemme på Obama. Ikke bare hadde Romney en politikk som virket lite appellerende, men også hans fremtoning på rallies i Midt-Vesten var lite tillitvekkende. Antrukket i wing-tip-sko og blekede jeans virket han like frastøtende på velgerne som Jonas Gahr Støre i tømmerhuggerskjorte og hans besøk på Orklas Grandiosa-fabrikk.

Trump, som var den samme hvorhen han enn dro, med den samme store dressen, det altfor lange slipset, Queens-aksenten, tanned og med det oransje håret, fremstod langt mer autentisk.

Velgerne var også lei republikanske politikere som etterstrebet å bli likt og akseptert av liberals.

Republikanerne drev en ekstremt skitten valgkamp da Georg H.W. Bush nedkjempet Michael Dukakis i 1988. Denne strategien tok man senere avstand fra, og rollene ble byttet om fra og med 1992, da Clinton vant. John McCain (2008), og senere Romney, gjorde lite for å kontre nedrige angrep fra både Demokratene og media.

I 2008 var McCains mulige skrantende helse et problem. Var han dement? Dette er de samme mediene som i dag gjør sitt for å dekke over alle Bidens tabber og ikke minst nedadgående helse. McCain gjorde for eksempel lite ut av Obamas bånd til sin tidligere pastor Jeremiah Wright, som sa God damn America i en av sine taler.

Romney ble fremstilt som kaldhjertet som ville frata amerikanerne helsehjelp, gi skatteletter som kun ville gagne de rike, føre de svarte tilbake til slaveriet, en mann som satte hunden sin på taket og så videre.

Romney var flau over sin rikdom. Trump, derimot, unnskyldte seg ikke, men skrøt istedenfor over at han hadde gjort seg fortjent til hver eneste penny av alle milliardene.

Frustrasjonen hos konservative velgere hadde lite å gjøre med Demokratenes angrep, men at Republikanerne var tafatte uten å slå tilbake. Derfor hadde Trumps anklager mot egne partifeller som low energy slik appell.

Videre hadde politikken under George W. Bush oversett middelklassevelgere. Mange anså hans compassionate conservatism som en form for «progressive-lite», med mye til dem på toppen og bunnen, men lite å tilby store deler av arbeider- og middelklassen.

Hanson trekker paralleller til historien og fastholder at «republikansk» politikk, fra Romerriket til det britiske imperium, alltid har sett på landeiere og småskala forretningsfolk som viktige kontinuitetsbærere i samfunnet. I konservativ tradisjon blir middelklassen ansett for å være mer jordnære enn de ofte nytelsessyke rike, samt mer forsiktige og preget av common sense enn de fattigste. Små byer og landsbygda var arnestedet for denne middelklassen i USA, men tøylesløs globalisering medførte undergraving av store deler av dens næringsgrunnlag.

Innenfor rammen av en frimarkeds-ortodoksi ble ingenting ansett som hellig. En sjette-generasjons gård ble kun målt ut fra hvor godt hver generasjon tilpasset seg markedet, og tok ikke i betraktning at dette også var en kontinuitetsbærer i lokalsamfunnet. Videre hadde ikke en stålfabrikk livets rett om sørkoreanerne kunne gjøre dette billigere, selv om det betød at det ensidige industristedet ble omgjort til en spøkelsesby.

I bytte mot færre arbeidsplasser ble arbeiderne tilgodesett med diverse velferdssubsidier, samt flere og billigere varer på supermarkedet.

Dette istedenfor å kjempe for bedre lønninger og å betale mer for egenproduserte varer av familie- og hjørnesteinsbedrifter.

På den måten ble den kapitalistiske arbeidsetikken underminert. Hanson påpeker at det var lite i det republikanske partiet som påminnet velgerne om en sosial- og kulturell konservatisme utformet og beskrevet av Edmund Bruke og Alexis de Tocqueville.

Never-Trumpers, som det har blitt færre og færre av i Det republikanske partiet, ser ut til å fastholde en slik form for ortodoksi.

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!

Trump med sin politikk og retorikk har begravd det gamle republikanske partiet og reist så mange nye spørsmål at det er helt utenkelig at GOP vil returnere til en slags pre-Trump-normalitet. Dette holdes også frem av never-Trump-konservative som Dave Brooks i New York Times.

Hanson nevner at Trump allerede i mars 2018 hadde implementert 2/3 av 334 valgkampløfter, dette ifølge den konservative tenketanken Heritage Foundation.

At Trump ikke hadde noen politisk erfaring, ingen oppbakning i partiet eller fra konservative tenketanker, samt at han var økonomisk uavhengig, blir for det meste ansett som en fordel av Hanson. Dette gjorde at han først og fremst var lojal overfor velgerne og ikke preget av politisk ortodoksi.

Samtidig er dette en akilleshæl fordi han i krisetider ikke har institusjonell støtte fra hverken tenketanker eller partiet, til å gi ham støtte, forklare hans agenda eller gi en historieleksjon om at dårlig oppførsel ikke kom inn i Det hvite hus med Trump. På sett og vis er det en viss sannhet i at Trump måtte gjøre det all alone, som han sa på det republikanske konventet i 2016.

Mangelen på en politisk bevegelse gjorde også at Trump hadde problemer med å fylle viktige embetsposter med «sine» folk i Washington. For oss nordmenn er det viktig å merke seg at embetsverket i USA er mye mer politisert enn i Norge, slik at dette utgjorde en alvorlig utfordring for Trump. Så kan man legge til at Trump selv hadde erklært det samme embetsverket «krig» med slagordet drain the swamp.

Dette bringer oss over til fenomenet «deep state». 

Deep state – «The Ancien regime»

Begrepet «Deep state» kan ha noe konspiratorisk ved seg – eller det blir brukt på en slik måte av konspirasjonsteoretikere. Det er ikke noe slikt Hanson legger i begrepet, bare så det er nevnt med én gang.

Hanson kaller «Deep state» for «The Ancien regime».

I USA går fenomenet under flere navn, som «Adminstrative state», «Beltway» og ikke minst «Swamp». Hansons terminologi leder hen til Alexander de Tocqueville, som kalte det eneveldige franske styresettet fra 1589 til den franske revolusjonen for «L’ancien régime». Begrepet blir også brukt om alle eneveldige monarkistiske styresett som ikke lenger er i takt med tiden. Hanson har nok i overført betydning den sistnevnte varianten i tankene, men trekker samtidig paralleller til imperier og stormakter i tidligere tider, som alle utviklet «deep states» som overlevde nominelt maktskifte på toppen. Versailles, Madrid, Athen og Konstantinopel hadde alle en egen politikerklasse som styrte over hodet på «vanlige folk», tjente seg selv og ikke folket, og som også gjerne var lokalisert og avsondret fra befolkningen for øvrig.

I USA har det statlige byråkratiet est ut siden andre verdenskrig.

Om «Deep state» er det likevel tre ting jeg vil nevne.

Det ene er elite-sirkulasjon. Man kan anvende Terje Tvedts beskrivelse av «det humanitær-politiske kompleks» som en nøkkel for å forstå dette. Det er en elite som har vokst sammen innen politikk, media, big tech, lobby og corporate America. Det er ingen tette skott, og de samme menneskene kan sirkulere i toppjobber i de ulike sektorene. Et familiemedlem kan tjene som nyhetsredaktør for ABC, mens et annet kan være ansatt i Obama-administrasjonen. Hanson nevner et utall slike eksempler på tette forbindelser mellom nyhetsredaksjonene og Obama-administrasjonen. Hvordan ville vi reagert om det forholdt seg slik med Trump, samtidig med at nesten all Trump-dekning var overveiende positiv? Etter endt tjeneste i en presidentadministrasjon kunne man gå over til media, big tech eller en internasjonal organisasjon. Hvert fjerde eller åttende år var det prominente personer i tenketanker og kjente kommentatorer som ventet på en lukrativ stilling hos presidenten. Så kom Trump og ødela alt sammen. Trump the disrupter. Dette er nok en medvirkende årsak til at mange never-Trump konservative avskyr presidenten.

Det andre er de enorme pengene involvert. Det mest slående eksempelet er selvfølgelig Clintons, som er god for over 100 millioner dollar. Foredragshonoraret kunne ligge på mellom 10.000 og 60.000 dollar per minutt med Hillary frem til valget. Etter dalte prisen ned til 25.000 dollar per foredrag. Jonathan Gruber, professoren og arkitekten bak Obamacare, fikk 300.000 dollar for å legge Affordable care act frem for Kongressen. Tidligere Obama-stabssjef og representant i Kongressen Rahm Emanuel tjente 16 millioner dollar for finansiell ekspertise i tiden mellom de to vervene.

Det tredje er politiseringen av embetsverket, av FBI, NSA og IRS (skattevesenet). Det ble undervist i kritisk raseteori i flere departementer – som Trump nå har satt ned foten for. Hele embetsverket ble injisert med multikultur og identitetspolitikk. Det ble innprentet at radikal islam ikke hadde noe som helst med terror å gjøre. Man skulle ikke en gang snakke om terror, men om man caused disasters. Kongresskvinne Ilhan Omars kommentar til 11. september om at «some people did something», er altså ikke en slip of the tongue, men noe som er rotfestet tankegods innen det demokratiske partiet. NASA-direktør (!) Charles Bolden fikk beskjed av Obama om å finne måter å skape gode forbindelser til muslimske land ved å fremheve deres historiske bidrag innen ingeniørfag, matematikk og vitenskap.

Norge forandrer seg raskt i takt med innvandringen. Kjøp Halvor Foslis bok her!

Trump som person

Til tross for at Hanson er positivt innstilt til president Trump, er det ingen nesegrus beundring av hverken hans karakter eller politikk vi er vitne til. Hanson sier allerede i innledningen at både han og mesteparten av Trumps velgere ser på ham som chemotherapy (cellegift), en kur mot politisk ukultur og en selvrettferdig kulturell elite.

Hanson bruker en del plass på om personen Trump kan sees uavhengig av hans politikk. Det korte svaret er nei. Paradokset er at mange av Trumps karakterbrister samtidig gjør ham velegnet til å føre kamper på et utall fronter i en knallhard kultur- og mediekamp uten å la kritikken ta knekken på ham. Hanson vedgår at overdreven twitring er noe han og de fleste av Trumps velgere ikke setter pris på, men samtidig var mange tweets og utspill etterlengtet rekyl i en kulturkamp som altfor lenge var ført på venstresidens premisser. Ville for eksempel Jeb Bush eller Marco Rubio hatt en sjanse til å stå i noe som lignet på Trumps politikk? Hanson svarer nei: De mangler personlige egenskaper til å utholde kampens hete.

Et annet trekk ved Trump er at han har en egen evne til å avsløre de dårligste og mest umoralske sidene hos sine motstandere. Hanson kommer med denne fulltrefferen:

Trump displayed an uncanny ability to troll and create hysteria among his media and political critics. In their anti-Trump rage, they revealed their own character flaws, intstability, insecurities, and ignorance – in a manner not seen before.

Helt på slutten av boken setter Hanson Trump i en historisk sammenheng. Han blir sammenlignet med andre presidenter og ikke minst med karakterer innen klassisk litteratur (Ajax) og moderne filmer (Dirty Harry, Shane, The man who shot Liberty Valance, High Noon). Det er vanligst å sammenligne Trump med Nixon, og noen ganger med Reagan. Hanson mener ingen av disse sammenligningene treffer, og ser heller mange flere likhetstrekk med Harry Truman. Han var også en outsider uten Washington-erfaring, tok mange dristige valg som å snu opp ned på Roosevelts Sovjet-politikk (jamfør Trumps Kina- og Iran-politikk), lot smella gå ustanselig og kunne kritisere generaler offentlig.

Hanson kaller Trump for «den tragiske helt».

Slik Hanson definerer den tragiske helt, besitter denne egenskaper som ikke er verdsatt av samfunnet, men som gjør det som må gjøres på uortodokst vis.

Siden midlene ikke er akseptable eller attråverdige, blir «den tragiske helt» utstøtt til tross for heltedåd. I intervjuet med Anderson nevner Hanson som et eksempel at Trump aldri vil få den velfortjente aktelse for sin Kina-politikk, dette til tross for at opinionen nå er veldig Kina-kritisk. Uavhengig av Hanson har den norske skribenten Anders Ulstein karakterisert Trump i lignende ordelag.

Hanson spår at Trumps presidentskap kan ende på to forskjellige måter. Mest sannsynlig blir han gjenvalgt og fortsetter å gjøre spektakulære ting, men hans gjerninger blir ikke anerkjent, og han blir utstøtt når han ikke lenger er president og således lite nyttig. Mindre sannsynlig ender han med kun én presidentperiode, fordi mange føler en for sterk forlegenhet ved hans ubehøvlethet, slik at kostnaden ved å holde fast ved ham føles mer tungtveiende enn nytten ved å støtte ham.

 

Victor Davis Hanson: The Case for Trump, 2019, Basic Books: 464 sider

Bjarne T. Reverud er et pseudonym. 

Vi selger bøker av Hege Storhaug! Både enkeltvis og som bokpakke til superpris.