Gjesteskribent

Det satses store ressurser på promotering av filmen. Plakater henger i Clear Channels montere rundt om i Oslo. Ved første øyekast tror man det er en vanlig kunstutstilling, men når man blir klar over at dette er et menneske som sultet seg til døde og tok bilder av det selv, blir følelsene mer ambivalente. Foto: Norsk Filminstitutt

På førpremieren på filmen «Selvportrett», ved Margareth Olin, Katja Høgset og Espen Wallin, sitter jeg i salen bare få meter foran foreldrene til filmens hovedperson Lene Marie Fossen, som døde av anoreksi 33 år gammel, sist høst, mens hun ventet på lanseringen av dokumentaren om sitt liv og sine bilder og fotoutstillingen «Gatekeeper» med bok med egne portretter på Shoot Gallery i Oslo. Utenfor Klingenberg er det kald januar-kveld. Den røde løperen er rullet ut. Filmfolket og kunsten skal hylles, og sjelden har de innledende ordene og listen over roste personer til en filmkveld vært flere og lengre. 

Nær en time tar det faktisk filmskaper Margareth Olin å takke og presentere de over 20 personene som har bidratt til filmen foran og bak kamera og i alle instanser som har vært involvert i produksjonen og som finansielle støttespillere og med-produsenter på alle nivåer. Vi er vitne til en hyllest så langdryg og svulstig at man aner at noe fryktelig galt rent menneskelig kan være i gjære. Og det skal vise seg å være sant. Etter cirka en time setter endelig alle filmfolkene seg ned på sine plasser, mørket overtar for lyset på de stolte ansikter, og man kan kjøre film. En liten, smertefull film på cirka 1 time og et kvarter rulles ut, men med et stort og brutalt tema: spisevegrings-sykdommen anoreksi og med ett av mange av dens ofre. Margareth Olins film går da også i riktig Olin-dokumentar- stil rett på sak; her til det ennå så vidt levende selvportrettet av jenta og fotografen fra Hedmark, Lene Marie Fossen og den nesten til døden avmagrede kroppen hennes. Og vi blir raskt kjent med Fossen og hennes lidelse. Hovedpersonen er ærlig og åpen fra første scene. Kamera følger henne hjemme på gården hvor hun er oppvokst, og får innledningsvis forklart med hovedpersonens egne ord hvorfor hun så fryktelig gjerne vil bli fotograf, og det er også her man forstår utspringet og omfanget av hennes sykdom: «Jeg ville stoppe tiden, jeg ville forbli et barn, og bare med fotografiet kunne jeg det». 

Alt for kunsten? Mens filmen ruller frem foran oss, sitter jeg og tenker også på mine egne døtre, den ene 21 ved siden av meg på seteraden, robust, sterk og på vei til å etablere seg i sitt voksenliv, og jeg tenker på Fossens foreldre bak meg i salen. Jeg tenker på hvor lite det skal til for at noe går galt i barndommen og ungdommen, og hvor heldig jeg er som har sluppet å oppleve det disse foreldrene har gjennom over 20 år, og fortsatt gjennomgår nå ved visningen av denne filmen om sin datters sykdom. Lene Marie Fossen var bare 10 år gammel da hun begynte å utvikle anoreksi. Man forteller om et engstelig barn, en jente med mange negative tanker om seg selv, og liten tro på livet og fremtiden. Klippene fra hennes barndom blir slik sett det mest gripende ved filmen, der kontrastene til en grusom nåtid viser en vakker 10-årig jente løpende rundt i badedrakt med familie og venner og smile usikkert til kamera. Siden gikk solen ned for Lene Marie Fossen, hun sluttet gradvis å spise, ble stadig innlagt og utsatt for tvangsbehandling av det norske helsevesenet, og til slutt gitt opp av dem og overlatt til sine foreldres omsorg hjemme på gården. Slik mistet hun også sin fremtid, kontakten med skole, omverden og venner. Som 11-åring var Fossen nede i 26 kilo, og ingen kunne hjelpe henne. Selv sier Fossen om denne tiden til kamera i filmen: «Om bare noen hadde kunnet hjelpe meg å lære å spise igjen.» All tvang, all «riktig» behandling med terapi, regimer, tvang og innleggelser var ikke hva hun behøvde. Hun sier det selv i filmen, og forteller om forholdet til en svensk terapeut som virkelig så henne som et helt menneske da hun var 10–11 år, og som ble den eneste hun ville forholde seg til og tro på i løpet av den lange og utmattende sykdomsperioden. Han ga henne håp, forteller Fossen, han så mer enn den syke piken i henne. Han så hele mennesket Lene Marie Fossen, syk og frisk, sterk og svak, skjør og ambisiøs. 

Blodpris for et ungt liv. Som filmpublikum må vi tørre å stille spørsmålene: «Hvorfor skal vi se disse bildene?» Hva er de menneskelige omkostningene ved å lage og vise denne filmen, og hvorfor skal vi se denne dokumentaren om Fossen og hennes sykdom? Er det fordi det er bra for de unge anorektikerne, for vårt informasjonsbehov, for vår sult etter å kikke inn i andres sykdom, eller er det under dekket av at lidelsen her er opphøyd og gjort til ekstrem-kunst?  At hovedpersonen døde underveis før filmen og utstillingen ble lansert, er det ingen som snakker om når premierefesten er over og den røde løperen rullet inn. Bare at filmen og bildene om henne lever videre etter henne. Er vi komfortable med det i et etisk og medmenneskelig perspektiv? Er noe etisk gått tapt i jakten på det avkledde og opphøyde kunstuttrykket? Jeg melder meg ikke på i hyllingskoret for denne filmen eller denne utstillingen. Jeg mener snarere tvert imot at det er helt feil å hylle denne syke kvinnens selvportretter. Et viktig aspekt ved sykdommen anoreksi er pasientens manglende evne til å skille mellom jeg-et og omverdenen, de uklare grensene for det egne og de andres. Fossen er intet unntak, hun har ikke vært i stand til å beskytte sine egne grenser. Ved å hylle bildene hennes av henne selv og filmen, hyller man samtidig hennes fornektelsesprosjekt med dødelig utgang. En livsfornektelse Fossen aller helst ønsket å komme seg ut av, og som hun stadig i filmen sier at hun følte seg som en fange av. Og var hun selv som syk i stand til å vurdere konsekvensene av eksponeringen av disse kunstverkene med seg selv som objekt? En annen viktig komponent ved sykdommen anoreksi er som kjent pasientens manglende evne til å se sitt eget speilbilde som reelt; det vil si at hun ikke selv kan se hvor tynn og avmagret hun virkelig er. På denne måten kan vi si at denne eksponeringen med film/dokumentar og utstilling av selvportretter i verste fall kan fungere som en trigger for en anoreksipasient hvis sterkeste motiv alltid vil være å bli enda tynnere. Når andre rundt henne også hyller hennes avmagrings-prosess, får hun jo bekreftet at hun gjør noe riktig og viktig; det er dette som er sykdommens sanne ansikt. Jeg mener Fossen burde vært spart for dette presset i samspill med kunsten og dens egoer i den fasen av sykdommen hun befant seg i da filmen ble laget. Lene Marie Fossen og hennes sykdom kan sies å ha blitt ofret på kunstens alter fordi prosjektet med film, bok og utstilling på ett tidspunkt var blitt større enn henne selv, hennes eget skjøre liv og den veldig sårbare veien til helbredelse for denne type pasienter.   

Fiksjon og virkelighet. Fossen fikk aldri høre, så vidt filmen forteller om, at hennes bilder er groteske og brutale; i filmen får vi derimot møte hennes beundrere, som ser henne som en «stor og genial kunstner». Man snakker om skjønnheten og råskapen i sykdommens uttrykk. Fotograf Morten Krogvold spiller en sentral rolle i filmen, slik han også har gjort i Lene Marie Fossens unge fotograf-liv. Krogvold poengterer i filmen at han ikke roser Fossens fotokunst «fordi hun er syk», men fordi hennes bilder er «geniale» og «klassiske». Men hvorfor er det nødvendig å påpeke dette? Vi aner en underliggende agenda her, akkurat som under presentasjonen av alle de involverte i filmprosjektet «Selvportrett». Kunsten og dens egoer står over alt, også over det spede menneskelige liv og muligheten til helbredelse. Det er trist, og det er tragisk, at helse-hensynet til Fossen har gått tapt i kunst-prosessens storhetstanker. Kanskje ventet Fossen selv på den ene som hadde våget å si det rett ut: «Disse bildene dine er groteske, skremmende og voldsomme, og de viser et menneske som holder på å dø!»              

Estetisering av sult. Riks-psykiater Finn Skårderud medgir under et arrangement på Litteraturhuset i Oslo 7. januar (overfor teatersjef Tom Remlov) at romanen «Sult» av Knut Hamsun er, og har vært, «en besettelse» i hans liv. Det er for så vidt ikke noe nytt for dem som har fulgt professoren, psykiateren, forfatteren, kritikeren og eksperten på spiseforstyrrelser gjennom tre tiår, Skårderud har stadig kommet tilbake til sin besettelse for sultens kulturhistorie og for Hamsuns roman og dens betydning for hans virke som kliniker, forfatter og lege/psykiater. Men en lege som skal behandle en dødelig selvpålagt sykdom som i økende grad rammer unge jenter og kvinner, bør vel strengt talt ikke selv være besatt av temaet sult?

Finn Skårderud har kommet i konflikt med Hamsun-familien om eierskapet til navnet «Sult», som han fritt har benyttet både som tema for en filmfestival i 2015, på en privat stiftelse og som navn på sitt egenopprettede behandlingssenter for spiseforstyrrelser på Frogner i Oslo; «Villa Sult». Å blande kultur, film og litteratur med forståelsen og behandlingen av sykdommen anoreksi (og bulimi) har blitt Skårderuds varemerke som behandler og forfatter og skribent gjennom de siste par tiår, og særlig etter at han utga boken «Sultekunstnerne» i 1998. Da boken kom ut, var motforestillingene nesten fraværende og rosen overdøvende. Den berømte psykiateren hadde levert sitt verk om sult som en kunstart opp gjennom kulturhistorien. Men hvor ble det av motforestillingene på boktittelen og tematikken, estetiseringen av sykdommen anoreksi og sammenblandingen av kultur og natur, fiksjon og virkelighet; mellom litteraturens romantiske livsforståelse og synet på det dødssyke mennesket på divanen? Skårderud er på en måte en analytisk ener i sitt fag, og han skriver og snakker godt om spiseforstyrrelser, men man spør seg: Er dét nok for å være en god lege for syke unge kvinner med en dødelig og selvdeterministisk sykdom? Skårderud har i dobbelt forstand viet sitt psykiater- og forfatterliv til sultens irrganger; og nettopp her kan noe essensielt dessverre ha gått tapt for ham som lege og behandler. Tapet kan ha rammet det mest sårbare leddet i hans besatte univers; nettopp hans pasienter, de mange unge og dessverre stadig økende antall ofre for nettopp sultens fordervelse og fortapelse, anorektikerne. Alle dem Skårderud har snakket til – og med – som lege gjennom sine bøker og i terapirommet gjennom mange år, er ikke tjent med å bli opphøyet til «sultekunstnere». De deltar alle i et eget regissert dødsløp som de sykt nok gjerne vil at skal anerkjennes. Skal vi hjelpe dem med å opphøye sin destruktivitet i kunstens navn? Skal vi genierklære dem som store kunstnere når de tar skrekkinngytende selvportretter som skinn og ben og vil stilles ut og filmes fra alle vinkler? Det er dødsens alvor å ha en spiseforstyrrelse. Det bør om ikke annet bli tatt på alvor for det det er, nemlig besettelse. Spiseforstyrrelsen tar liv! Det er ingen kunst å sulte seg, og det er ingenting i det langsomste av alle selvmord som er verdt en estetisk oppmerksomhet. Det bør særlig en professor i psykiatri forstå.  

                                                                                                                                        

Rene ord for pengene? Jeg ville nok aldri selv ha sendt en datter til behandling for en spiseforstyrrelse til en lege/psykiater som offentlig hevder at han er «besatt av» sult og en roman om det samme. Det er nettopp besettelsen ved sulteprosjektet pasientene med anoreksi vil bli fri fra. Det lille spede håpet de bærer om å en gang bli friske, må møtes med sunnhet, rammer og forstand, og i offentlige fora som pressen og kunstverdenen med varsomhet og fornuft. For hva skal egentlig til for å helbrede eller virkelig hjelpe de rammede fortvilede pikene og unge kvinnene og deres medlidende familier som er rammet av selve «mysteriet» i legevitenskapen; den dødelige og dypt tragiske sykdommen anoreksi? At man forstår sultens psykologi og patologi til fulle, eller ser den som kunst, betyr dessverre ikke at man hjelper dem som lider av sykdommen til å bli friskere eller til å bli kvitt sykdommen. Identifikasjon med dem ei heller. Behandlerens forståelse med sin pasients dødsprosjekt er ikke av helbredende betydning; det er bare en forutsetning for å kunne ta opp den virkelige kampen mot sykdommens demoner. Kanskje er det ved å si det som det er: å påpeke sykdommens groteske uttrykk for pasienten selv? Gi uttrykk for, og den endelige bekreftelsen på, hva hun er i ferd med å utrette? Å drepe seg selv. Lene Marie Fossen gjorde selv sin lidelse til kunst, men for henne ble den aldri opphøyd, pompøs eller «klassisk». Den ble smertens uttrykk, hennes lidelse i bilder. Hun ville bli sett for den hun var, som syk. Det var alt. For Fossen skal fotograferingen har fungert som «et fristed» fra diagnosen anoreksi. Så tok det av, og det er uklart hvem som tok initiativet til filmen og utstillingen, der tier man på kunstens parnass. Man skriver i denne avis (les Ellen Landes filmanmeldelse: «Hudløs eksponering» Ny Tid, januar 2020) om Fossen at «Den rå og eksepsjonelle kraften i bildene hennes plasserte henne blant samtidens få internasjonale fotografiske genier». Er hyllingen ment å være et plaster på såret ved et ungt menneskes død? Og til hvilken pris?        

Av Birgitte C. Huitfeldt (sakprosaforfatter, litteraturviter og journalist)