Sakset/Fra hofta

Det krever ingen stor mental anstrengelse å se sammenhengen mellom den belgiske utvidelsen av euthanasi til å gjelde barn, og den norske regjeringens forslag om reservasjonsrett for leger.

Hvis leger skal kunne reservere seg mot abort, hva da med adgangen til å ta livet av barn? At en slik lov går gjennom i et vesteuropeisk lands nasjonalforsamling forteller oss at noe er galt i et vesteuropeisk land vi holder for opplyst.

Euthanasi for barn er det moderne barbari.

Hva slags ideologi er det som driver dens forkjempere? Det er vanskelig å finne berøringspunkter med leger og sykepleiere som følger den hippokratiske ed om å redde og styrke livet. Nå blir legenes oppgave å ta liv.

Riktignok drives det passiv dødshjelp i tilfeller der behandling kun forlenger en tilstand som vil resultere i død uansett. Det skjer når pasienten ikke lenger har et menneskeverdig liv, men vegeterer.

Det er likevel et hav av forskjell på å aktivt ta liv. Mange leger har gitt uttrykk for stort ubehag. Særlig når det gjelder barn.

Politiken har besøkt Alex Delobbe, som mistet sin sønn pga. en genetisk uavvendelig sykdom, i en alder av bare 8 år. Tristan led voldsomt på slutten, han kunne ikke ta til seg føde. Ville de vurdert euthanasi hvis loven hadde eksistert den gangen – i 2005?

Et sykt barn er som en psykologisk svamp, der opsuger følelser fra alle mennesker omkring sig, især fra forældrene. Den nye lov bekymrer mig, fordi jeg tror at et sygt barn kunne finde på å bede om at dø bare for at skåne sine forældre for mere besvær. Og det er jo skrækkelig at tænke på.

– Men loven lægger jo op til at en psykiater eller psykolog sammen med forældrene skal vurdere om barnet forstår situationen?

Ja, men er en psykolog virkelig i stand til det? Jeg føler mig ikke selv i stand til det. Jeg ville ikke bryde mig om, at en læge havde spurgt mig, om jeg syntes at min dreng skulle dø. Og jeg ville ha brudt mig endu mindre om, at Tristan selv skulle tage stilling. Et dødssygt barn har problemer nok uden at blive konfronteret med dette eksistensielle valg.

– Talte I ikke med Tristan om at han skulle dø?

Jo selvfølgelig gjorde vi det, især i den sidste tid. Han vidste det udmærket godt, og sådan skal det være. Men det handlede ikke om at gøre en ende på livet. Det handlede om at leve så stærkt og godt som mulig til det sidste. Tristan talte om livet, ikke om døden.

Slik taler en far som elsker sitt barn. Slik taler den som har fulgt det til den ytterste grense. Alle som har familie og er blitt rammet av sykdom og død kjenner igjen de varlige følelser som oppstår, hvor man kjenner på hvor skjørt livet er, og hvordan man er bundet sammen. Disse trådene mener den belgiske loven at en lege skal kunne bestemme når skal skjæres over i samråd med foreldrene. Hvis ordet antihumanisme betyr noe, må det være denne loven. De som forsvarer den, må mangle noe helt vesentlig ved det å være menneske.

Legen Wim Distelman har vært en av de fremste fortalere for loven om å utvide loven til barn. Han har mange liv på samvittigheten allerede. Noen eksempler viser hvor hensynløs man kan være.

I september gav han 44-årige Nathan Verhelst en dødbringende sprøyte, fordi patienten var deprimeret over en fejlslagen kønsskifteoperation.

Året inden hjalp han det 45-årige tvillingpar Marc og Edely Verbessem, der plagedes av psykiske lidelser, fordi de begge var døve og stod overfor at blive blinde.

I en tredje sag beskrevet i pressen har de pårørende åbent kritiseret Wim Distelman, fordi han hjalp 64-årige Godelieva De Troyer med at dø – uden at familien følte seg tilstrækkelig informert.

Her avslutter man et 44-årig liv, og det etter at pasienten har eksperimentert med kjønnsskifte og mislyktes. Menneske gjør seg til herre over biologien, og når det går galt kan man be om å få dø. Hvor reflektert er valgene? Hva slags samfunn er det som åpner for at mennesker kan eksperimentere med det mest grunnleggende – identitet?

Medier som ellers er raske med å trekke frem paralleller til nazitiden er merkelig tause om en trend som har berøringspunkt med nazistenes utryddelse av Ballastexistenzen – mennesker som var en byrde. Er det fordi euthanasi ligger i forlengelse av en ideologi som bestemte grupper i maktposisjon fremmer; kjønnnøytralt ekteskap, likestilling av alle former for seksualitet, opphevelse av biologiske grenser som gjør at også homofile og lesbiske har rett til egne barn, toleranse for surrogati og kjønnskifte.

Hvis euthanasi er endestasjonen for denne ideologien, hvor er vi så på vei?