Kommentar

Sterke menn utøver en viss fascinasjon på menigmann. At også journalister i et fritt land hyller mannen som snart har avskaffet demokratiet i Russland, er mer spesielt. Særlig dagen etter at Putin sto i Teheran og pekte nese til den diplomatiske fronten mot Iran.

Vi er vant til «flere byer i Belgia»-journalistikk, også når spørsmålet dreier seg om kjernefysisk utpressing. Aftenposten skuffer i så måte ikke. Men direkte lovsang hadde vi ikke forventet. Det er imidlertid hva Harald Berg Sævereid presterer i kommentaren i VG: «Politiske sjakktrekk».

Ingressen slår an tonen:

Russlands president strutter av selvtillit for tiden. Putin lykkes med alle sine politiske sjakktrekk, og setter motstanderen matt, enten det er på hjemmebane eller utenfor Russlands grenser.

Dette er verden sett fra Moskva. Uttrykket «sjakkmatt» er ikke det vi forbinder med Putins politikk overfor opposisjonen. Det har ikke akkurat vært mye regler i det spillet: Putin har sittet på begge sider og vært brettet også.

TV 2s Øystein Bogen laget nylig en dokumentar om pressefriheten i Russland. Den beskriver stormesteren i aksjon:

Siden 1992 er 47 russiske journalister blitt drept på grunn av jobben sin, ifølge tall fra the Committee to Protect Journalists. Det gjør Russland til det tredje farligste landet i verden for journalister — bare forbigått av Algerie og Irak.

Og dette er trolig bare toppen av et isfjell. Mange journalistdrap kamufleres trolig som selvmord. Ilja Barabanov, som i dag jobber for det uavhengige nyhetsmagasinet New Times forteller om et trusselbrev han fikk nylig, der det skrives konkret at han vil bli drept eller «ledet til selvmord» om han ikke ligger unna en bestemt sak.

Men for de aller fleste russiske journalister er det langt i fra så drastiske trusler som får dem til å jobbe med den største forsiktighet. Bortsett fra et knippe uavhengige medier, driver størstedelen av russiske redaksjoner i dag selvsensur for å unngå mulig trøbbel for publikasjonen og dens ansatte. Det betyr at forsøk på å lage kontroversielle, farlige saker stanses lenge før de settes ned på papiret.

Nylig gjennomførte jeg en studie av tre ulike tv-redaksjoner i Moskva for å forsøke å finne hvilke mekanismer som brukes for å kontrollere journalister og redaktører. Basert på mine observasjoner og dybdeintervjuer med rundt 30 journalister og redaktører mener jeg at det i svært få tilfeller utøves noen direkte myndighetskontroll med innholdet i russiske medier.

Men i den atmosfære av autoritær makt som er blitt skapt i landet under Putin, og etter den halvhjertede etterforskningen av Politkovskajas død, har journalistene skjønt at det lureste og sunneste er å holde seg på den sikre siden.

Hvorfor har norske journalister og norske medier vært så tafatte og distanserte til det som skjer i Moskva? Vi har merket tendensen til å «forstå» Putin ved flere anledninger. En dreven journalist som Dagbladets Morten Strand har også skrevet merkelige ting.

Man hører det på tonen at noe er feil, og i Berg Sævereids tilfelle, dagen etter Putins opptreden i Teheran, er det åpenbart:

Riktignok skriver Berg Sævereid at Putin spiller et høyt spill, og at mange ser med uro på måten han «foretar trekkene i det politiske sjakkspillet». Men så skal han vurdere reaksjonen i USA, og da fremstår det med all tydelighet hvem som er vinner og taper:

Er selvtilliten stor i Moskva, må den være tilsvarende laber i Det hvite hus, når bildene av Putins møte med Irans sterke mann, president Mahmoud Ahmadinejad, går verden rundt.

Er dette et adekvat språk for å beskrive at Russland igjen har fått en autoritær leder som ser ut til å nyte å spenne ben for stormaktssamarbeid, i dette tilfelle å hindre et totalitært prestestyre å få atomvåpen? Berg Sævereid overtar Putins oppfatning av styrke/svakhet når han går ut fra at selvtilliten er høy i Moskva og lav i Washington. Dette er et barnslig språk om en situasjon som er en av de farligste verden har stått overfor på mange år: Hvis iranerne oppfatter at Russland har brutt ut av den diplomatiske boikotten, kan det øke faren for krig.

Berg Sævereids beskrivelse av kampen om rørledningene under Kaspihavet er ikke i nærheten av å nevne russernes hensynløshet på energifronten. Russerne vil at omverdenen skal være totalt avhengige av dem. I så måte driver de samme utpressing som Iran tenker med atomvåpen.

At slike metoder fortjener å bli sammenlignet med mesterlig sjakkspill, er en fornærmelse mot både sjakk og sober realpolitikk. Bildet av de to lederne i Teheran igår, var nifst. Det finnes sterke likheter. Begge har ingen respekt for opposisjon, men frykter likevel en «myk» revolusjon.

I Berg Sævereids verden er Putin i ferd med å ta steget opp i den aller øverste elite. Dette er toner vi husker fra 30-årene. Det var samme beundring den gangen for en viss mann og hans fenomenale karriere.

Som politisk sjakkkspiller og strateg er den russiske presidenten i ferd med å komme helt opp (sic!) den øverste eliten.

VG hadde en leder i samme ånd sist fredag om nordisk forsvarssamarbeid. Ikke én motforestilling til samarbeid som kan løsne Norges bånd til USA, men heller påminnelse om hvilke synergi det kan gi i forhold til samarbeid med Russland i nord.

Hva er det som skjer?

Makten og frykten: TV2-dokumentar

Les også

-
-
-
-
-