Kommentar

capt.sge.oly51.231106085213.photo04.photo.default-512x317.jpg

Mordet på Pierre Gemayel (24) har en svært ubehagelig undertone. Det er rekken av attentater, og tidspunktet, som forteller at bødlene er villig til å drepe hvem som helst, helt til de får viljen sin.

Det samme språket «snakker» attentatforsøket på Alexandr Litvinenko i London. Ingen skal føle seg trygg. Enhver som utfordrer Putin-styrets makt, skal leve i frykt for sitt liv, uansett om han lever i et vestlig land og er blitt britisk statsborger.

Til rekken av globaliserte fenomener må føyes vold. De krefter som er villig til å bruke mord som politisk våpen, er blitt mer arrogante og aggressive.

Det finnes et slags stillitende fellesskap mellom regimer som dreper sine motstandere. Putin ønsker ikke å utfordre Iran, fordi Iran er en beleilig motvekt til USA. Slik tenker tyranner.

Det er som om verden har vanskelig for å ta inn over seg hvor voldelig verden begynner å bli. Det er ikke bare noe som skjer i Bagdad. Volden utspiller seg langs noen akser hvor vi selv befinner oss; som sterkt integrert i det globale fellesskap, som energinasjon, som fredsmekler, som flerkulturelt samfunn.

Men hverken drapsforsøket på Litvinenko eller mordet på Gemayel blir forstått i hele sin bredde. Selv Lars Sigurd Sunnanå måtte innrømme at det var påfallende at det er bare anti-syriske politikere og journalister som er blitt drept. Før han begynte å snakke om ekko av borgerkrigen.

Å snakke om fare for borgerkrig er en avsporing. Falangistene har ikke lenger noen milits. Det eneste politiske partiet som er bevæpnet, er som kjent Hizbollah.

To ting kan ha oppmuntret Syria til å drepe nok en motstander: At Syria nevnes som en mulig samtalepartner for å stabilisere Irak. USA har hatt kontakt, Blair har sendt en diplomat til Damaskus. Den syriske utenriksministeren var i Bagdad i helgen, og de to landene har gjenopptatt de diplomatiske forbindelsene. Damaskus blir aldri lei av å nevne at de brøt med Saddam på et tidspunkt da han ble støttet av Vesten. De unnlater å nevne at det var for å støtte Iran i krigen 1980-1988.

President Ahmad Ahmadinejad har invitert Bashar al-Assad og Nouri al-Maliki til Teheran til helgen, som for å demonstrere for USA hvem det er som «call the tune» om dagen.

Syrias motiv er å sabotere den internasjonale domstolen som skal bestemme hvem som sto bak drapet på Rafik Hariri 14. februar ifjor. Bashar al-Assad skal være besatt av å hindre at han blir trukket inn. Han snakker ikke om annet, sier de som har møtt ham.

I Teheran sitter en annen «kuriøs» leder. De som overvar Kofi Annans møte med Ahmadinejad i Teheran, sier at Ahmadinejad sa at USA og Storbritannia fortsatt flyter på sin rolle som seierherrer i annen verdenskrig. Ahmadinejad sa han var fast bestemt på å «cut them down to size», skriver Gideon Rachmann i Financial Times.

Det er metodene regimene anvender som gjør dem farlige, ikke bare for menneskene som kommer i deres vei, men også verdensfreden. Russland og Iran anvender politiske mord som taktiske våpen. Iran er fast bestemt på å skaffe seg atomvåpen, som vil gjøre dem «untouchable». Russland benytter brutalt sin nye rolle som energistormakt til å tvinge internasjonale selskaper og andre stater i kne.

I begge land trives rasismen. Iran spiller på antisemittismen i den muslimske verden. Truslene mot Israel og spillet i Libanon gir grunn til å ta Ahmadinejad alvorlig.