Nytt

Opprøret i Syria har gått inn i en ny fase. Angrepet på Homs fredag, samtidig som en ny resolusjon skulle opp til avstemning i Sikkerhetsrådet, vitner om et regime som har kastet alle hemninger.

Ikke at det har hatt noen. Men regimet har hittil ikke brukt sin uforminskede kraft. Det gjør det i økende grad.

Som Anthony Shadid skriver i New York Times: Hæren og sikkerhetsstyrkene har begynt å oppføre seg som en okkupasjonshær: De plyndrer og knuser private hjem.

Et torturoffer er droppet utenfor Idlib.

In some of the capital’s suburbs, military forces have recently begun to act like an occupying army, with residents reporting instances of looting and pillaging. And a cancerous sectarianism that wrecked Syria’s neighbors to the east and west, Iraq and Lebanon, has become so pronounced that some military defectors have vowed to attack religious sites.

Assad-regimet vet utmerket godt hvilke motsetninger som slumrer i det syriske samfunnet. Regimet har spilt på dem under hele sin eksistens. Men nå er det som om man bevisst spiller på motsetningene. I realiteten er Syria langt inn i en borgerkrig allerede.

Regimet satser på at uhemmet vold skal gjøre jobben, slik det gjorde det mot Hama i 1982. Men verden er ikke den samme. Derfor får regimets vold preg av angst og villskap. Innerst inne tviler man på sin egen styrke.

“Damascus has completely changed,” said a 50-year-old man who gave his name as Sharif. “I am not anti-Assad. I want to live in peace with my children and wife. But for the first time, I get the feeling that President Assad is going to fall from power.”

Syria vil ikke bli noe nytt Libya. Men da den arabiske liga bestemte seg for å sende observatører og presset Syria til å ta imot dem, markerte det en innblanding som var noe nytt, uansett hvor tannløst observeratørene opptrådte. Sikkerhetsrådets resolusjon fredag viste at det internasjonale samfunn ikke vil sitte passivt og se på at Syria slakter ned befolkningen.

Derfor er det oppsiktsvekkende at ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet, Hans Wilhelm Longva, uttaler seg som han gjør til NRK Søndagsavisen.

Longva gikk meget langt i å forsvare regimet, som et bedre alternativ enn en ukjent fremtid. I det minste er det det et stort antall syrere fortsatt mener, forsvarte Longva seg.

Longva argumenterte langs stabilitetslinjen – at Assad-regimet har sørget for stabilitet i et samfunn med store motsetninger. Dette er det klassiske forsvar for Midtøstens autokrater. Det er stikk i strid med linjen til utenriksminister Jonas Gahr Støre, som fredag omtalte vetoet i Sikkerhetsrådet som meget alvorlig.

Stabiliteten har bygget på terrorisering av samfunnet. Opprøret er en direkte konsekvens av undertrykkelsen og korrupsjonen. At Longva med sin lange erfaring og etter blodighetene i det nye året fortsatt kan servere stabilitetsargumentet, er høyst forbausende. Har toppembetsmenn så stort slingringsmonn? Eller er det Longva som gir uttrykk for den rådende oppfatning i UD?

Longva plasserer seg på linje med Putin og Russland som har bestemt seg for å forsvare Assad koste hva det koste vil. I den krigen som pågår, er det ingen nøytral grunn.

Putins veto var ingen tilfeldighet. Det var en nøye kalkulert avgjørelse. Utenriksminister Sergej Lavrov og den russiske etterretningssjefen kommer til Damaskus i dag. Russland mener alvor.

Men med tanke på demonstrasjonene i Moskva kan man lure på om Putin identifiserer seg med Assad. Putin har hele tiden fryktet og hatet borgerrevolusjonene. Han mener at Vesten undergraver regimer med sin støtte til demokratiske bevegelser. Men konsekvensen av dette er at Putin stiller seg i veien for historiens strømninger.

Satser Putin og Assad sammen med Iran på at Syria skal bli et så blodig slaktehus at all motstand forstummer? Det er et meget høyt spill.

Assad-regimet bruker nettopp Longvas «stabilitet» som argument og forsvar for nødvendigheten av å bruke vold:

The Assad government hailed the action by Russia and China as a rejection of intervention in Syria’s conflict, and a state newspaper signaled that the leadership would be more determined than ever to crush the uprising. It promised that the government would “restore what Syrians had enjoyed for decades.” Over all, the domestic media’s coverage of the Security Council’s vote suggested it was seen in Syria as an important sign that the government retained at least some legitimacy in the eyes of the world.

Som Shahid skriver: Assad nøler ikke med å utnytte motsetningene i samfunnet, om det rives i filler får ikke hjelpe. Det er «stabilitet» i praksis.

As in Iraq, after the American invasion, a debate has ensued over whether to call the conflict a civil war. The argument sometimes masks the real forces at work — a regime bent on exploiting society’s divisions, an opposition so far incapable of providing an alternative, and deepening strife that has drawn in not only the government and defectors, but also gangs and criminals. Whether or not a civil war is fought, many fear those forces will pull apart society, causing rifts that could take years, even a generation, to reconcile.

Aksen Moskva-Damaskus-Teheran konfronterer nå det internasjonale samfunn. De er villige til å bruke vold i stor skala. Moskva leverer våpen, Teheran også dødsskvadroner. De representerer en underlig allianse mellom teokrati og brutale autokratier. Baath-regimet og Putins regime har en del felles. De kjemper for å overleve. Regimer foran undergangen er villig til å gå langt. Vil det internasjonale samfunn kunne svare?

Denne gang er det «the Arab street» mot diktaturet. Stormingen av syriske ambassader er et varsel.

Syrian Unrest After a Failure of Diplomacy