Nytt

Fredag 1. juli var en merkedag i det syriske opprørets historie: flere hundre tusen mennesker var samlet til demonstrasjon i Hama, byen der Bashar al-Assads far Hafez drepte mellom 10.000 og 40.000 mennesker i 1982.

Hvordan kunne så mange samles? Regimet har i uken som gikk trukket sikkerhetsstyrkene tilbake fra Hama. Den er helt overlatt opposisjonen, og er nærmest befridd territorium.

Hva som ligger bak en slik politikk er vanskelig å si. Er det et uttrykk for at regimet ikke lenger har ressurser til å dekke alle byer hvor det er opprør? Eller vil man forsøke en ny taktikk.

Siden forrige helg har regimet sluppet inn utenlandsk presse: CNN var massivt til stede, og nå er Sky inne med mange reportere. De må være litt forsiktige, men bare det at de er på bakken i flere byer, gir en annen autentisitet.

Viktigst er hvordan opposisjonen oppfatter det: de føler at verden er med dem, og de føler at regimet er på vikende front. Utenlandsk presse gir dem pågangsmot og øker kampviljen.

Assad satser heller på massemønstringer, slik som i Aleppo fredag. Men hvor troverdig er entusiasmen? Kanskje man kan begynne å merke en frykt hos de som møter opp? Det er ikke av overlegenhet de roper taktfast, men av frykt for hva som vil skje med dem, hvis opprørerne vinner.

Assad har med sine metoder satt Syria på en kurs mot borgerkrig, av den verste sekteriske sorten Midtøsten kjenner.

Siden alawittene er den herskende klassen, kan fortsatte myrderier skape en blodfeide mellom sunnier og shiaer. Alawittene vil gjerne fremstå som en shia-sekt, og har politisk allianse med Iran.

De unge som skytes ned og angripes av bøller med kniver og batonger føler at det er alawitter som angriper dem. Hvis den følelsen får vokse i takt med dødstallene, kan det resultere i en meget stygg borgerkrig.

Hillary Clinton advarte Assad fredag: – Legg om kursen eller du vil falle.

Farid Ghadry trekker opp noen alvorlige perspektiver i
Syria’s Future: Alawite Military Coup, or Regional Civil War

Iran, Hezbollah, and their allies in Iraq and elsewhere are often extremist Shia Muslims; the radicals further west — as in Saudi Arabia, Hamas, and the Muslim Brotherhood — are Sunni Muslims.

Syria is on the borderlands between these two doctrines. Most of its people are Sunni Muslims but there are also Christians, Druze, and Alawites. Who are the Alawites? While arguably Alawites are not Muslims at all, they claim to be Shia Muslims. Syria’s government is also aligned with Iran and Hezbollah — in other words, the Shia Muslim forces.

And therein lies the danger. The ruling Alawites comprise only about 12 percent of Syria’s population but largely dominate the government. The bloody repression of the opposition, which is largely Sunni, is creating communal tensions. Sunni Muslims, who outnumber Alawites by a margin of more than five-to-one, may view this as a Sunni-Alawites and equally a Sunni-Shia conflict.

The Syrian dictatorship has thus begun a blood feud regardless of these potential consequences. Many Syrians I have spoken with inside the country are seething with anger over the Alawite-led government’s butchering of Sunnis. They are equally aware that Hezbollah and the Iranian regime support President Bashar al-Assad, Syria’s dictator, secretly and cheer him publicly.

To try to convince enraged young revolutionaries that this is not religiously fostered but rather the work of thugs who happen to be Alawites is futile. Whether the revolution succeeds, is repressed, or continues, a communal war could be the result.

And a Sunni-Alawite bloodbath in Syria could lead to something similar happening in Iraq, Saudi Arabia, Bahrain, and Lebanon. The result could also be a sectarian war that might last for generations.

The best option would be a military coup led by an Alawite general who would free political prisoners, initiate real and major reforms, imprison those guilty of corruption and murder in the current government, and bring a transformation to democracy. By bringing the Alawites credit for ending what is widely perceived as an Alawite regime, such an act could defuse hatreds and lead to national conciliation.

Les også

-
-
-
-
-