Nytt

Det er opplest og vedtatt at Vesten/USA lite kan gjøre med Syrias blodige borgerkrig. Men dette er feil. Ingenting i dagens Midtøsten er stabilt. Alle kjeglene er i bevegelse, og passivitet gjør at andre velger for en.

Som Jamie M Fly og Robert Zarate skriver i Weeklystandard.com:

If the United States still can’t bring itself to stop the mortally wounded Assad regime (which lacks nuclear weapons) from murdering its own people and destabilizing its neighbors, then how likely is it to deal with much harder cases in the Middle East—like a nuclear-armed Iran that starts inflicting Syria-like mass atrocities on its own people or menacing its own neighbors? Indeed, not only Damascus and Tehran, but also America’s allies and partners throughout the world, are waiting and watching to see whether the Obama administration and Congress will truly side with the Syrian people and show resolve against Assad.

Hvis Assad skulle lykkes i å drukne det syriske opprøret i blod, hva kan vi vente oss i Iran ved neste korsvei? Hva kan vi vente oss i Kaukasus-landene, i en ny krig mellom Aserbajdsjan og Armenia? Det internasjonale samfunn kan ikke passivt sitte og se på at myndighetene i ett land anvender hele sin makt til å torturere, terrorisere og drepe sivilbefolkninen, uten at det får konsekvenser.

Det er krefter i den amerikanske Kongressen som ikke avfinner seg med USAs forsiktige linje. De mener USA kan gjøre mer.

De to forfatterne av artikkelen i Weeklystandard.com er medlem av Foreign Policy Initiative og the Foundation for Defense of Democracies. De mener at USA kan gjøre mer:

§ Initiate and intensify direct contact with the Free Syrian Army and associated forces, and provide them with a full range of assistance, including self-defense aid;

§ Establish safe zones for civilians within Syrian territory; and

§ Use limited retaliatory airstrikes against select Syrian military targets in order to protect the safe zones.

De to siste punktene vil krenke syrisk suverenitet og sikkert provosere Russland og Kina som ikke ønsker ytterligere presedens for at det internasjonale samfunn kan gripe inn i interne konflikter. Men hvis resolusjonen Right to protect skal ha noen betydning vil det internasjonale samfunn bli nødt til å respondere.

Kofi Annans våpenhvile fungerer ikke, drepingen fortsetter i stor skala. Inititiativet blir brukt som et røykteppe av regimet.

De tre punktene vil markere at USA og Vesten vil sørge for at regimet ikke kan fortsette sin morderiske politikk. Det er den eneste måten å stanse regimet på. Et regime som er villig til å myrde sin egen befolkning kan bare stanse av defensive tiltak backet av våpenmakt. I dagens situasjon er det bare vilje til våpenmakt som kan stanse Assad og eventuelt få hans sikkerhetsstyrker til å miste kampmoralen.

Skulle Assad overleve vil det få store følger for et fremtidig Midtøsten. Det vil være halmstrået som får ayatollah-styret til å overleve. Faller Assad, faller trolig også prestestyret.

Fremdeles er det representanter i Kongressen som ikke er villig til å formulere en klar policy på at Assad må gå.

En gruppe Kongress-representanter arbeider for større amerikansk involvering, og tar tyren ved hornene.

Sikkerhetsrådet er lammet. Det er bare USA som har politisk og militær makt og evne til foreta seg noe som har troverdighet. Et lederinitiativ vil gi USA goodwill i sunni-triangelet: Saudi-Arabia, Jordan og Libanon. Det kan også gi Israel en friere rolle til å gi konsesjoner til palestinerne.

There remains, however, a solid core of lawmakers that is continuing to work for greater U.S. involvement in Syria. During a hearing of the Senate Armed Services Committee last week, Senator John McCain (R, Ariz.) rightly lambasted the ceasefire plan in Syria brokered by former U.N. secretary general Kofi Annan and backed by the Obama administration. McCain—who recently joined Senators Joe Lieberman (ID, Conn.), Lindsey Graham (R, S.C.), Jon Kyl (R, Ariz.), Kelly Ayotte (R, N.H.), and John Hoeven (R, N.D.) to introduce a non-binding resolution (S. Res. 424) that recognizes the right of the Syrian people to defend themselves—even cornered senior administration officials into conceding that the Annan plan is failing.

America’s Syria Policy Emboldens Assad—and Iran