Sakset/Fra hofta

Bashar al-Assad blir intervjuet av Russia 24 den 5. mars 2020 i sitt palass i Damaskus. Offisielt bilde. Foto: Reuters/Scanpix

I dag trer en ny amerikansk lov i kraft: The Caesar Act, rettet mot Syrias Bashar al-Assad. Alle som handler med Syria risikerer amerikanske sanksjoner. Siden USA har stor økonomisk og finansiell mat er dette en trussel de fleste tar alvorlig.

Hvorfor gjør USA dette? Nå? Som krigen nesten er over?

Når man leser NTBs sak får man inntrykk av at det igjen er et smålig, herskesykt USA som vil straffe et land som er på det aller svakeste:

USA innfører onsdag harde sanksjoner mot Syria, samtidig som landet er inne i en alvorlig økonomisk krise som gjør livet svært vanskelig for syrere flest.

Den siste tiden har verdien på det syriske pundet rast, samtidig som mat og medisiner har blitt så dyre at mange ikke har råd til helt nødvendige innkjøp.

Sanksjonene skal ifølge USA presse regimet til kompromisser og få i gang en politisk prosess i det krigsherjede landet.

Moralen er: USA velger en medisin som kan drepe pasienten, dvs det syriske folk. Det er dumt og hjerteløst.

Men hva som årsaksrekken er stikk motsatt: Hva om det er Assad-regimets politikk som er ansvarlig for den økonomiske misæren?

Lang erfaring gjør at vi er skeptiske til NTBs dekning. Vi velger heller å gå til arabnews.com, og der får vi vite hvorfor loven heter the Caesar Act. Det er ikke for å minnes Cæsar.

It all began in 2014, when a Syrian military police photographer, codenamed “Caesar,” testified in disguise before the US Congress. He provided the back stories for some of the 55,000 images of torture victims that he had helped to smuggle out of Syria.

The trove of photographs testified to a campaign of human rights violations, torture and murder by the government of President Bashar Assad.

The stage was thus set for the drawing up of the Caesar Syria Civilian Protection Act, which did not pass until late last year as part of a Defense Spending bill.

Vi husker da disse bildene ble kjent. De fortalte om et regime som hører hjemme blant de verste i Midtøsten. Bashar al-Assad er i samme kategori som Saddam Hussein: Det er et regime som nyter å pine sine motstandere ihjel.

Amerikanerne akter ikke å la syrerne bli utsatt for Assads uinnskrenkende makt i fremtiden. Ikke så lenge han bruker makten på denne måten. USA vil derfor ha en ny grunnlov og noen bremser på hva Assad kan gjøre. Den norske diplomaten Geir O. Pedersen er FNs forhandler for Syria.

Men hvem er det NTB går til for å få loven vurdert? Hizbollah, som har vært Assads stormtropper i krigen og vant den for ham sammen med Iran. Det er nok en pålitelig dommer.

Hizbollah-bevegelsen i Libanon, en av regimets støttespillere, rettet tirsdag kraftig kritikk mot sanksjonene, kjent som loven The Caesar Act, som ble vedtatt av Kongressen i fjor.

– The Caesar Act har som mål å sulte ut Libanon akkurat som den har som mål å sulte ut Syria, sa Hizbollah-leder Hassan Nasrallah i en TV-tale.

Han kaller sanksjonene for USAs «siste våpen» mot Damaskus.

Når NTB skal forklare hva the Caesar Act går ut på, høres det ut som om USA liker å plage syrerne.

The Caesar Act ble vedtatt med støtte fra både Republikanerne og Demokratene. Loven åpner for sanksjoner mot ethvert selskap som opererer i USA og som også som handler med Assad-regimet. Den stanser også all amerikansk bistand til gjenoppbyggingen av Syria.

Særlig det siste høres hjerteløst ut. Men leser man om hva loven handler om, fremstår et helt annet bilde, et bilde som NTB overhodet ikke berører:

They include halting the Syrian-Russia air campaign and its targeting of civilians; allowing unfettered humanitarian access to areas under regime, Russian or Iranian control; releasing thousands of political prisoners, facilitating the return of refugees; a genuine political process leading to some form of power sharing; constitutional reform; and ensuring that war criminals are held accountable.

Først jevner Putin og Assad byene med jorden, deretter ber de det internasjonale samfunn om penger.

Loven er et forsøk på å gi syrerne en sjanse til å gjenoppbygge sine liv. Under Assad fortsetter diktaturene som før, med samme metoder som utløste krigen.

The Caesar Act er i USAs beste tradisjon. Reaksjonene da Caesar var foran Kongressen 11. mars 2020 var sterke. Bildene som ble lagt frem minnet om Holocaust og Rwanda.

Syrisk diaspora ønsker loven velkommen, som et minstemål etter alle unnlatelsene og blunderne Obama sto for.

Mouaz Moustafa, er leder av Syrian Emergency Task Force. Det var han som fikk Caesar foran Kongressen.

Han sier Assad forsøker å bruke gjenoppbyggingen til å befeste sin makt og til å sementere demografiske endringer. De 10 millioner som har flyktet eller er fordrevet, kommer aldri til å få vende tilbake. Mange har dem har allerede fått jorden sin ekspropriert. De har ingenting å vende tilbake til.

Assad vet at verden er lei av krigen i Syria. Den mistet interessen for lenge siden. Verden vil derfor ikke bry seg med hva Assad gjør. Denne likegyldigheten gjør at Assad kan gjenoppta sitt styresett med de samme metodene. Hvis USA ikke reagerer vil det skje med Russland og Irans støtte.

“The Assad regime understands what most of the world doesn’t about the reality on the ground (where it) can detain and torture to death, displace or murder by airstrikes or chemical weapons,” said Moustafa.

“The world will just watch and make statements of condemnation. And the only solution that we have seen actually progressing over the last nine years is the military solution: that of the Assad regime and the Russian air force and Iran and Hezbollah and other terrorists.

“The Assad regime is counting that they’ll just kill, displace, and detain until he occupies all of Syria. And he thinks when he does that, he can claim victory, and then the world somehow is going to welcome him back.

Men slik må det ikke bli. Assad må ikke få denne sjansen. Da har alle ofre vært forgjeves.

Assad har et kort i ermet: Han vil bruke gjenoppbyggingen til å skaffe seg internasjonal anerkjennelse. Han bruker den private sektoren som instrument. Russerne har lenge mast på amerikanerne for at de skal bidra til gjenoppbyggingen, men USA deltar ikke på Assads premisser.

USA akter å snappe seieren fra Assad og tvinge frem et oppgjør med krigsforbryterne.

“The Caesar Act pulls away that military victory from the Assad regime. It says that no matter what, any place that the Assad regime rules and governs cannot be worked with or dealt with or ever integrated into the international community, because Assad belongs in the International Criminal Court, not in the United Nations.”

Man skulle tror, gitt den store humanitære innsatsen europeere har gjort for syriske flyktninger og migranter, at et norsk nyhetsbyrå ville være nøye med å få frem sannheten, både om regimet og hensikten med USAs sanksjoner. Skulle ikke rettferdighet for syrerne være noe omverdenen er opptatt av?

I stedet velger NTB å hente inn Hizbollah.

 

Caesar Act sends Syria’s Bashar Assad a stark reality check