Kommentar

2005_12_12t055111_307x450_us_lebanon_blast.jpg

Gudfaren-sjargong passer på drapene på antisyriske prominenser i Libanon. «Brazen» kalles det på engelsk. Drapet er så dristig at mange tviler. Så dristig tør ikke Syria være, samme dag som siste versjon av Mehlis-rapporten ble overlevert Sikkerhetsrådet. Men i Libanon er man ikke i tvil. Ikke den delen av befolkningen som har tatt et oppgjør med Syria.

Lebanese Druze leader Walid Jumblatt said Syria was behind Tueni’s killing and that Lebanon would not know peace as long as Syrian President Bashar al-Assad was not punished.
«Anybody who denounces the Syrian regime or denounces Syrian occupation or hegemony will be just assassinated by Mr Bashar’s regime,» Jumblatt told CNN.

Ikke alle gjør det. De shiamuslimske Amal og Hizbollah-statsrådene trakk seg fra regjeringen etter at statsminister Siniora ba om internasjonal gransking av attentatene og at de skyldige stilles for en domstol i et tredjeland.

Det har lekket fra Mehlis-rapporten at to av de fem vitnene Mehlis avhørte i Wien har fortalt at alle papirer om Hariri-drapet er blitt brent i Damaskus.

Gebran Tueni var en modig mann. For flere år siden våget han å si høyt at syrerne hadde blitt for lenge. I august ga Mehlis ham beskjed om at de hadde funnet en dødsliste som syrisk sikkerhetstjeneste hadde utarbeidet. Tueni sto øverst på den. Han har tilbrakt høsten i Paris, men kom tilbake for ti dager siden. Nå hadde han bare vært en svipptur for å hedre sin far, grunnleggeren av avisen An Nahar. Han møtte også et annet offer for likvideringsbølgen, May Chidiac, som mistet en arm og et ben da bilen hennes gikk i lufta. Chidiac var nyhetsoppleser på en kristen tv-stasjon.

«The purpose is to do away with every single person with a free mind and speech,» said Asma Andraous, 34, a well-known political organizer. They are Syria and the agents of the Syrian regime. But they will have to kill every one of us before we are silent.»

Det skumle er at folk nå er blitt redde. Da An Nahar-journalisten Samir Kassir ble drept 2. juni, samlet tusenvis seg foran avisen for å protestere. Nå var det bare en håndfull, og stemningen var spent. Libaneserne er redde.

Det er strategien til de som sprenger bombene: å skremme libaneserne til taushet, vise dem at når det kommer til stykket er det ingen som kan hjelpe dem. De er for nær Damaskus.

In the last column by Mr. Tueni printed in the newspaper he headed, he again took on the Syrians, again with an open letter, and again challenging the very essence of Syrian nomination of Lebanon saying Syria does not «want to recognize that Lebanon never was and never will be part of Syria.»

Car Bomb Kills Anti-Syrian Lawmaker in Beirut

Les også

-
-
-