Kommentar

ghassan.tueni.jpg

Attentatet på Gibran Tueni, uttalelsen fra Irans Ahmadinejad om Holocaust som en myte, hører sammen: de er del av en front som ønsker å skape et fryktens rike.

Washington Posts David Ignatius formulerer dette glimrende i dagens kommentar: Breaking The Assassins Han kjente både Gibran Tueni, og faren, Ghassan (bildet)

I think of my friend and teacher, Ghassan Tueni, who is grieving for his son today. When he received an honorary doctorate at the American University of Beirut last June, Tueni recalled the time he spent in prison in the late 1940s for defying the censors and repressors of the day. He read a copy of Socrates that had been smuggled into his cell and decided he would pursue a kind of Socratic journalism that would engage in a dialogue with readers and incite them to discover the truth.

«I have to say, with much sorrow, that much of what the Arab world suffers from is largely due to the fact that neither our diplomacy nor our press has dared, or even been allowed, to tell the people the truth about our state of being and where we stand in the world,» Tueni said at the end of that speech. But that wasn’t true. He did dare.

Hendelsene i Beirut, Iran, Irak og Egypt; finnes det en journalist i de etablerte mediene som noen gang har formulert den sammenheng Ignatius peker på: At det finnes en tyrannisk tradisjon som styrer med ufattelig grusomhet, som ikke skyr tilbake for noen ting.

What is this struggle about? Listen to some Arab voices. Yesterday the front page of the Beirut daily An Nahar carried an open letter from the Syrian-born Lebanese poet known as «Adonis,» perhaps the most famous writer in the Arab world. It was written to the paper’s celebrated editor, Ghassan Tueni, whose outspoken son Gebran had been murdered the previous day by a car bomb. «We are witnessing the destruction of the soul and the spirit,» wrote the poet, whose real name is Ali Ahmed Said. The people who killed Gebran want to create «a temple of fear.»

The headline atop the newspaper’s front page said this: «Gebran didn’t die and an-Nahar will continue.» For a paper that had already lost its fearless columnist Samir Kassir to a car bomb in June, it was a defiant statement to the assassins: Kill us all. We aren’t going to stop publishing the truth.

I spoke yesterday with Hisham Melhem, the paper’s Washington bureau chief. His voice was cracking with emotion as he spoke of his colleagues: «I shudder when I think of the courage of Gebran and Samir. They knew they were dead men walking. But they were never intimidated.»

Adonis har vært kandidat til Nobelprisen i litteratur i en årrekke. Norsk kulturliv vil gjerne formidle hva som skjer i den arabiske verden. Men kommer noen til å trykke Adonis’ dikt? fortelle hvor han står? Eller skjer det først hvis han hadde gitt USA skylden? «Gode» menn som Norges Beirut-ambassadør Sevje, eller FN-utsending Geir O Pedersen, og andre diplomater, har vanskelig med å forstå at Syria kunne tjene noe på å drepe Tueni samme dag som Mehlis leverte sin rapport til Sikkerhetsrådet.

Det er de som i ren vantro leter etter alternativer. Som Israel. Israel blir ved slike anledninger hentet frem. De er troendes til hva som helst, øyensynlig.

Men da er det kanskje noe vesentlig ved Midtøsten disse menneskene ikke har forstått, eller vil forstå, det Thomas L. Friedman har kalt «Hama-regler».

Ignatius tenker en annen utenkelig tanke: han er glad for at USA har en sta president, som har skjønt hva slags folk som styrer Midtøsten.

På norsk går det nesten ikke an å skrive en slik setning. Tastaturet protesterer.

George W. Bush gets a lot of things wrong, but he knows that he’s fighting the assassins. On days like these, I’m glad that he is such a stubborn man.

Det er mye å kritisere Bush for, men akkurat når bombene sprenger et lands fremste sønner i lufta, er det verdt å huske at Bush idealisme og besluttsomhet har sin verdi.

Joshua Landis skrev på syriacomment.com, om at europeiske diplomater skummer over USA som ikke vil forhandle med Damaskus. Syria har lenge vært villig til å «cut a deal», om å bistå med Irak, mot større forståelse for Syrias problemer på hjemmebane. Men USA sier nei. No deal. Det er riktig sett. Innsatsen står om noe mye mer, og Bashar al-Assad er del av problemet.