Nytt

Obama-administrasjonen har ikke kunnet bli enig med seg selv om hvordan den skal svare på opprøret og senere borgerkrigen i Syria. Den er dermed blitt objekt for begivenhetens gang.

New York Times had en dybdeartikkel om Obama-administrasjonens dype uenighet.  Uenigheten reflekterer Obamas egne motstridende følelser. Han har hele tiden ment at USA ikke skulle bli militært involvert, samtidig som han har gitt uttalelser som forpliktet USA.

Obamas ambivalens gjelder ikke bare Syria. Den gjelder USAs forhold til den arabiske våren. Skulle man velge realpolitikk eller idealisme? Obamas hjerte ligger realpolitikken nær, men samtidig vil han være på parti med fremtiden. Han droppet Mubarak, og trodde at Assads dager var talte. Men slik gikk det ikke, og USA hadde ikke noe svar på det som fulgte.

A close examination of how the Obama administration finds itself at this point — based on interviews with dozens of current and former members of the administration, foreign diplomats and Congressional officials — starts with a deeply ambivalent president who has presided over a far more contentious debate among his advisers than previously known. Those advisers reflected Mr. Obama’s own conflicting impulses on how to respond to the forces unleashed by the Arab Spring: whether to side with those battling authoritarian governments or to avoid the risk of becoming enmeshed in another messy war in the Middle East.

And, as the debate dragged on, the toll of civilian deaths steadily rose, Syria’s government was emboldened to use chemical weapons on a larger scale, and America’s relations with some of its closest allies were strained.

USA forsøkte å få foten i stigbøylen: kunne en flyforbudsone være et alternativ?

Gen. Martin E. Dempsey, the chairman of the Joint Chiefs of Staff, gave a slide-show presentation in the Situation Room in early 2012 that helped take any military option off the table. Imposing a no-fly zone, he said, would require as many as 70,000 American servicemen to dismantle Syria’s sophisticated antiaircraft system and then impose a 24-hour watch over the country.

Dermed var en begrenset militær intervensjon utelukket.

Obama sa i 2011 at Assad måtte gå, men hadde ellers ikke forpliktet USA. Så i 2012 kom meldinger om at Assads styrker så ut til å forberede bruk av kjemiske våpen. I august kom Obama med et løfte som det skulle vise seg vanskeligå løpe fra.

By late summer 2012, however, American intelligence agencies began picking up communications with ominous signals that Mr. Assad’s military was moving chemical weapons and possibly mixing them in preparation for use.

Mr. Obama ordered a series of urgent meetings, and on Aug. 20 he made a comment that would come to haunt him. Though he was determined to keep the American military out of Syria, “a red line for us is we start seeing a whole bunch of chemical weapons moving around or being utilized,” he said at a news conference. “That would change my calculus. That would change my equation.”

Noen dager senere foreslo CIA-sjef David Petraeus at USA skulle trene og utstyre små grupper av opprørere på hemmelige baser i Jordan. Det var på tide at USA tok et initiativ.

In the first high-level discussion about wading into the conflict a few days later, the C.I.A. director, David H. Petraeus, presented a plan to begin arming and training small groups of rebel forces at secret bases in Jordan. Secretary of State Hillary Rodham Clinton backed Mr. Petraeus’s plan. She said it was time for the United States to get “skin in the game.” Mr. Obama went around the table asking what his aides thought about the C.I.A. plan.

Flere i ledende posisjoner støttet Petraeus. Men presidentens rådgivere var redd for mission creep, og Obama selv signaliserte tvil og ambivalens. Han nevnte flere ganger bombekampanjen mot Libya, som hadde tatt syv måneder. Det begynte som  et forsvar av Benghazi og endte som en plan for å styrte Gaddafi. Flere av rådgiverne mente et engasjement i Syria ville utvikle seg på samme måte.

Obama-administrasjonen var handlingslammet. Det unnlot å finne erstatter til en viktig stilling i State Department i  ett år. CIA mente hele tiden at Assads dager var talte, lenge etter at regimet hadde snudd krigen.

The administration took more than a year to nominate a replacement for Jeffrey D. Feltman, a veteran Arabic-speaking diplomat who had coordinated the State Department’s Middle East policy and left in June 2012 for a job at the United Nations. Much of the department’s time was now being devoted to what was called the “post-Assad project,” the planning for political transition in Syria. Many State Department officials began to dismiss the project as a useless academic exercise. They believed that its premise — that Mr. Assad’s government was on the verge of collapse — was becoming outdated.

Saudi-Arabia og Qatar maste på USA om å levere våpen til opprørerne. Her oppsto kimen til alvorlig misnøye og uenighet med allierte, en uenighet som med tiden skulle bli stor.

Obama vred sine hender. På møter var det tydelig at han ikke villle bli involvert i Syria. Han satt og leste meldinger på Blackberry-telefonen mens diskusjonen pågikk.

Susan Rice, daværende FN-ambassadør, og nå nasjonal sikkerhetsrådgiver, advarte mot å bli dratt med i Syria.

Hennes etterfølger Samamtha Power er av stikk motsatt oppfatning, men hun har sterke motstandere i Obamas innerste krets.

Denis R. McDonough, the deputy national security adviser and one of the biggest skeptics about American intervention in Syria, was promoted to White House chief of staff. Mr. McDonough had clashed frequently with his colleagues on Syria policy, including withSamantha Power, a White House official who had long championed the idea that nations have a moral obligation to intervene to prevent genocide.

Ms. Power came to believe that America’s offers of support to the rebels were empty.

“Denis, if you had met the rebels as frequently as I have, you would be as passionate as I am,” Ms. Power told Mr. McDonough at one meeting, according to two people who attended.

“Samantha, we’ll just have to agree to disagree,” Mr. McDonough responded crisply.

 

Mange trodde at valgseieren i november 2012 ville tillate Obama å stake ut en ny kurs, men så skjedde ikke. Derimot gikk det opp for CIA og etterretningen at rollene var byttet om: Assad-styrkene var i fremgang, de hadde fått våpen og utstyr fra Iran, mens det motsatte var tilfelle for opprøerne: de manglet våpen og ammunisjon. Motgangen hadde styrket jihadistene som overtok mer og mer.

På den ene siden burde USA nå trå til, men på den andre var Obama redd for å styrke jihadistene.

På våren 2013 var Obamas posisjon i ferd med å endres.

Slowly, however, Mr. Obama’s position began to change, in no small part because of intense lobbying by foreign officials. During a three-day trip to the Middle East in March, Mr. Obama met with Prime Minister Benjamin Netanyahu of Israel, who warned him that the Assad government’s chemical weapons could fall into the hands of the Lebanese militant group Hezbollah.

Dagen etter var Obama, Kerry og Donilon i Jordan. Kong Abdullah bønnfalt USA om å intervenere. Jordan var truet av flyktningstrømmen. Han tilbød USA baser for droner som kunne operere i Syria.

Men Obama avslo.

I april endret imidlertid Susan Rice og Donilon innstilling: de var nå for å væpne opprørerne. Men McDonough sto fremdeles på at USA skulle holde  seg på armlengdes avstand. Under en tur til Guantanamo med flere kongressrepresentanter sa han at Syria ville holde Iran opptatt i flere år, og at det ville være til USAs fordel hvis al-Qaida og Hizbollah kjempet mot hverandre.

Men USA diskuterte ikke lenger om man skulle væpne opprørerne, men hvordan.

Men det gikk uhyre tregt. Obama undertegnet en såkalt finding i april som ga CIA oppdraget i all hemmelighet. Man kunne ikke gjøre det offisielt gjennom Pentagon, siden Syria er en suveren stat.

Men Obama unnlot å be Kongressen om penger. Et tegn på uvilje.

The president signed the finding in April, but months went by without any movement on the C.I.A. program. The White House waited to ask Congress for money for the secret mission, further evidence of Mr. Obama’s continued misgivings.

Men nå ble meldingene fra Syria stadig mer alarmerende: opprørerne var på defensiven, jihadistene tok over, og det var store lommer av lovløshet.  Hizbollah-soldater hadde aktivt gått inn i kampene og ikke lagt skjul på det, med polarisering i Libanon som følge. Bak Hizbollah sto Iran. Kunne USA sitte stille og se på?

Through the spring, Iran continued to step up support for Syrian government troops, and Hezbollah fighters joined the offensive against rebel forces. The rebellion was collapsing, and a classified State Department briefing paper on June 10, which mentioned the rebel commander Gen. Salim Idris, painted a grim picture.

“We are headed toward our worst case scenario: rebel gains evaporating, the moderate opposition — including Salim Idriss — imploding, large ungoverned spaces, Asad holding on indefinitely, neighbors endangered, and Iran, Hizbollah, and Iraqi militias taking root,” the paper concluded.

Den 12. juni møttes de såkalte principals i the Situation Room. Bakgrunnen var den forverrede situasjonen for opprørerne og jihadistenes og Assads fremgang. Samtidig kom det foruroligende meldinger om at Assads styrker flere ganger hadde benyttet kjemiske våpen. Det burde fått varsellampnene til å lyse. Obama hadde satset USAs prestisje på dette punkt.

And the administration faced another problem. There was no longer doubt among American intelligence agencies that Syrian troops had repeatedly used chemical weapons against civilians. With the president’s “red line” having been crossed, the White House had to come up with a public pronouncement that showed it was prepared to enforce consequences. What came next was a surprise across the government, from the Pentagon to the State Department to the C.I.A.

Men i stedet for en advarsel til Assad, var det rådgiveren Rhodes som gikk ut og fortalte om væpning av opprørerne, en avgjørelse som var truffet tre måneder tidligere.

 

The day after the meeting, Mr. Rhodes held a news conference and told reporters that Mr. Obama had made a decision — a decision that actually had been made two months earlier and that would be carried out in secret as a C.I.A. covert action. Mr. Rhodes said the United States would give additional military support to the rebels, although he refrained from spelling out that it would involve arming and training them, and that the C.I.A. would supervise the effort.

Men størrelsen på programmet var så beskjedent at det ikke kunne imponere hverken fiender eller allierte. Derimot innebar det et innenrikspolitisk linjeskift. Administrasjonen måtte bruke mye tid og energi på å overbevise Kongressen om det riktige i å væpne opprørerne. Faren for at de kunne falle i hendene på Nusra-fronten var langt fremme i nyhetene. Administrasjonen kunne bare gi opprørerne lette våpen, ikke antiluftskyts.

Mens dette arbeidet pågikk inntraff gassangrepet 21. august. Det kullkastet alle planer. Obama varslest at USA ville straffe Syria. Men da Eric Cameron ble nedstemt i parlamentet ble Obama grepet av tvil. Han ville også sikre seg Kongressens godkjenning, og dermed ga han fra seg initiativet og overlot det til Vladimir Putin. Tilsynelatende var Obama tilfreds med utfallet. Han hadde aldri ønsket å bli involvert i Syria.

Men han hadde lovet å reagere på et kjemisk angrep. Nå lot han Putin innkassere æren for noe som ikke var sanksjoner og straff, men i realiteten ga Assad flere kort på hånden. Utsiktene til at Assad overlever er bedre enn på lenge, og dermed har Irans aksjer steget.

Saudi-Arabias misnøye er så sterk at landet åpent har markert avstand til USA. Det samme har Egypt.

USA under Obama synes å ha satset på premisser som viste seg å slå feil. Dermed står Obama igjen uten en strategi, og vakuumet og tilbaketrekningen er blitt synligere for hver dag som går.

Under et møte med senatorene McCan og Graham i høst fortalte Obama dem at 50 CIA.-trenede opprørere sto klar til å dra inn i Syria og fortsette opplæringen der.

During his Senate confirmation hearing this month, the Obama administration’s nominee to run special operations policy at the Pentagon was asked whether the rebel training program — currently run by the C.I.A. — might significantly change the balance of power in Syria.

The nominee, Michael D. Lumpkin, a former member of the Navy SEALs, was candid in his answer.

It would not, he said.

http://www.nytimes.com/2013/10/23/world/middleeast/obamas-uncertain-path-amid-syria-bloodshed.html?pagewanted=5&_r=5&smid=tw-share&adxnnlx=1382529758-cO%20GvXyj4NhDOB59tsFo9A