Gjesteskribent

Irans forsvarssjef Mohammad Baqeri i møte med Syrias president Bashar al-Assad i Damaskus den 19. oktober 2017. Foto: Sana / Reuters / Scanpix.

 

Da Assad som en første reaksjon på angrepet med de hundre rakettene snakket om «Vestens fiasko», satte han fingeren på noe viktig, men han tok likevel feil. Det handler snarere om en plutselig gjenoppvåkning: USA, Frankrike, England – den demokratiske historiens lyspunkter og bolverkene mot menneskeofringen som etter verdenskrigene har avstedkommet en rekke traktater og institusjoner – har handlet i fellesskap på oppdrag for rettferdigheten. Bruken av kjemiske og biologiske våpen skal forbys og straffes.

Historien om bruken av giftvåpen står skrevet i en rekke bilder – av ansiktene på soldater i Europas skyttergraver, av nazistenes gasskamre, av irakeres massakre på iranere i krig, av rakettene Saddam Hussein sendte mot det jødiske folket etter amerikanernes angrep i 1991 (israelerne har alltid gassmaskene klare til bruk). Denne gangen, og det er ikke første gang, handler det om syriske barn som gråtende strever med å puste.

I 1925 ble bruken av kjemiske våpen forbudt ved den første Genève-protokollen. I 1972 kom protokollen om biologiske våpen som trådte i kraft i 1975, og i 1993 ble den verdensomspennende konvensjonen om kjemiske våpen undertegnet, også av Syria, for siden å tre i kraft i 1997. Konvensjonen forby utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen, og påbyr destruksjon av de samme.

Nå har de amerikanske, franske og britiske våpnene rammet sentrene for utvikling og oppbevaring som befinner seg i utkanten av Damaskus (76 raketter) og i Homs (29). Som Trump sa med stolthet: en «rettferdig, legitim, forholdsmessig» og fremfor alt «perfekt utført» bombing som vitner om perfekt etterretning og utmerket militær organisasjon.

Dette har reddet liv uten å provosere Russland og Iran, hvis installasjoner er blitt omhyggelig unngått. Målet var kun Assads kjemiske installasjoner. Det er ikke sant at rakettene ikke nådde sine mål. Syrerne skjøt, men klarte ikke å treffe. Flere steder ble evakuert da syrerne fra bestemte posisjoner søkte tilflukt hos russerne. Også iranerne evakuerte visse områder og bygninger, som om de var blitt advart – hvilket ikke kan utelukkes siden målene var kjemiske installasjoner.

Men forandrer dette null og niks for Assad, slik vi hører det blir gjentatt hele tiden? Nei, selv om det å fjerne ham fra verdenspolitikken avhenger av å forsikre Russland om at landet beholder tilgangen til Middelhavet. Det er ingen som ønsker å skape tvil om dette i det korte løp, og det gjenstår å se hvordan det skal gjøres. Det er uansett ingen tvil om at Putin ikke har varme følelser for Assad. Det bekreftes tvert imot at Assad er et villdyr som fremprovoserer reaksjoner mot Syria, og det kan Putin umulig være fornøyd med.

Trump gjorde en tabbe da han med en av sine sedvanlige tweets skrev «operation accomplished». Assad opptrådte med den selvsikre og hensynsløse råskapen som har tatt hundretusenvis av liv i Syria, fordi han anspores og beskyttes av Iran. Sammen med Nasrallah var Iran i går først ute med å gi Assad en hjelpende hånd, med beskyldningene om at den vestlige koalisjonen har brutt internasjonal lov – en nokså paradoksal anklage.

Med unntak av palestinerne, som alle er imot Trump, kommer det ikke et knyst fra den arabiske verden. Trump hadde kunngjort at han ville forlate Syria, men begivenhetenes gang gjorde det umulig. Tatt i betraktning aggressiviteten til Iran, som har den syriske utposten med i sine planer om folkemord mot Israel, og gitt utviklingen i forholdet mellom USA og de arabiske landene, medregnet Saudi-Arabia, som er bekymret for det iranske nærværet i Syria, er det vanskelig å tro at oppdraget virkelig er fullført.

Israel har allerede kunngjort at landet ikke vil la Iran etablere en militær front ved dets egen grense. Russerne kommer til å heve stemmen en smule i den nye situasjonen, men med forsiktighet. Russlands reaksjon er simpelthen å snakke om «aggresjon mot en annen stat» og «kamp mot terrorisme». Det er det hele. Men det er vanskelig å legge inn årene. Det har åpnet seg en mulighet for å utfordre sju års maktmisbruk fra Syrias side, hva enten den inngår i Trumps, Macrons og Mays planer eller ei.

 

Opprinnelig i Il Giornale den 15. april 2018.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.