Kommentar

Et påfallende trekk ved dagens medier er deres aktive og kritiske holdning til vestlige ledere som Bush og Blair, mens deres motstandere behandles med en defaitistisk innstilling: Det er bedre å gi opp.

Det er en merkelig tvedeling: deltaker i én sammenheng og tilskuer i en annen.

Mediene er deltakere i forhold Sarkozy, Bush, Blair. (De er autoritære, krigshissende og polariserende).

Det preger dekningen av Irak og i stigende grad Afghanistan, og terrorplaner i Europa får også Bush/Blair skylden for. Men i forhold til deres motstandere er mediene fullstendig passive.

Det er en merkelig dikotomi, en spaltethet, som nå er blitt et fast mønster: En moralsk dom er falt over Bush/Blair. De representerer det onde som må fordrives. Paul Wolfowitz utløste disse forestillingene med full tyngde da han favoriserte sin kjæreste i Verdensbanken. Det er som om vi har kjent hans natur hele tiden, nå er den avslørt og vi kan kvitte oss med den.

Noe er råttent i verden, og sporet går tilbake til Washington og Downing Street. Nå har også franskmennen fått samme styre. På NRK radio igår snakket Ingolf Håkon Teigene og Hanne Løchstøer om Sarkozy som autoritær. Begrunnelsen: fordi han la vekt på moralske verdier, arbeidssomhet, plikt, fedrelandskjærlighet og lojalitet.

Hvis det er kjennemerket på å være autoritær, har NRK-journalistene dårlige historiekunnskaper. Autoritativ derimot er noe ganske annet. Sarkozy ønsker å gjenreise autoriteten. Det gjør en ullen sentrum-venstre side instinktivt motstand mot, fordi mye av samfunnsmodellen er basert på laissez faire, som kalles toleranse. Vanlige folk har for lengst oppdaget at denne toleransen betyr økende kriminalitet, trygdemisbruk, normoppløsning og utvikling av parallelle samfunn som styres etter, ja nettopp – autoritære prinsipper.

Men disse virkelig autoritære prinsippene ønsker ikke Teigene/Løchstøer å snakke om. Det kan snakkes om isolert, i forhold til at det er galt å brenne jenter, men å ta det opp i hele sin bredde tør de ikke. De aner ikke hva de skal stille opp. Derfor tapte også Segolene Royal.

Den merkelige situasjon oppstår at befolkningen ligger foran den opplyste elitens forståelse. Da skjer det underlige ting.

Det er journalistene som havner i forsvarsposisjon, uten helt å forstå hvorfor.

De er selvsagt ikke alene. En stor del unge fra ressurssterke (og derfor innflytelsesrike) hjem hyller harmonimodellen med stor entusiasme, slik intervjuer med tilhengere av Segolene Royal ga flere eksempler på.

Deres idealisme og ønske om å unngå konflikt er ekte, men de tror det er Sarkozy som forårsaker problemene. I en dypere forstand: Ondskapen er avskaffet, den dukker opp igjen som projisering: Sarkozy, Bush, Blair. Her ligger en fare for legitimering av politisk vold.

At selv kirken har anammet dette verdenssynet sier noe om hvor dypt det stikker.

To eksempler. Den anglikanske kirke med erkebiskopen av Canterbury Rowan Williams
i spissen legger skylden for radikaliseringen av britiske muslimer på Tony Blairs støtte til Irak-krigen:

British Muslims have been radicalised by the Government’s disastrous policies in the Middle East, claims the Church of England.

In a scathing critique of foreign policy under Tony Blair, the church condemns the «litany of errors» made in Iraq, adding that Britain’s image abroad has been tarnished and it stands isolated in Europe because of its subservience to the United States administration. It hopes that a change of leadership will be followed by a change in approach.

Rowan Williams, the Archbishop of Canterbury, has endorsed the report, which says that the country is being turned into a hotbed of terrorist recruitment because of the occupation of Iraq and the Government’s pursuit of «unfair» and «unjust» policies in the region.

Rather than help to fight fanaticism, Britain’s participation in the «war on terror» has provided al-Qaeda with propaganda to attract Muslims opposed to the idea of Western hegemony being foisted upon the Middle East.

«Arguably the greatest impediment to prospective gains in the ‘war on terror’ is the galvanising effect the Iraq occupation has had on terrorist recruitment, morale and capability,» the document says.

«The radicalisation of some sections of European Muslim society… has been confirmed and intensified by the ongoing occupation of Iraq. The war has given an opportunity to radical Muslims, in Europe and in the Middle East, to attach their own local particular concerns onto a wider global contest.»

Vi har fått en politisert kirke, som fremfor alt mangler perspektiv og forståelse av årsakssammenhenger: Crevice-gjengen som ble dømt til livsvarig fengsel sist uke, kom fra middelklassehjem. De ble radikalisert i 1996. Det var på midten av 90-tallet at jihadismen virkelig skjøt fart. Den globaliserte islam vi ser idag, er et resultat av langt dypere krefter enn Irak. Irak har vært en katalysator, men hadde det ikke vært Irak hadde det vært noe annet, slik Afghanistan nå seiler opp til å bli. En flukt fra Irak uten å tenke på om regjeringen holder, vil være en katastrofe. Men det sier ikke kirken: Den peker bare på muligheter for en ny start når Blair forsvinner.

De samme holdningene ser vi i den norske kirke. At Mellomkirkelig råd kunne tenke seg å etterkomme ønsket om ikke å spille fotball mot kvinnelige prester, sier noe om tilpasningen. Den religiøse dialogen er asymmetrisk.

Vesten befinner seg i en stor konflikt som er global og som gjelder innretningen av våre samfunn. Det er en konflikt som vil pågå i årtier. Vanlige folk har begynt å våkne, mens mediene opptrer irrasjonelt. Deltaker/tilskuer-switchingen er et av det mest frapperende trekk, som gjennomsyrer alt som har med denne konflikten å gjøre, og det er det meste.

Alvorlig blir dette når tilskuerholdningen blir til defaitisme: Man ønsker ikke at USA skal lykkes i Irak og man driver propaganda for at NATO skal gi opp i Afghanistan.

Sigrun Slapgard la stemme på et opptak av talibanske selvmordsrekrutter i Afghanistan i Søndagsrevyen. Det var skremmende bilder. Men tenkte hun noen gang på hvordan dette virker på familiene til de som har soldater i Afghanistan?

Det har ikke sunket inn at Vesten befinner seg i krig, med en indre og ytre fiende. Det synet tilskrives Bush, Blair, og journalister er helter som kjemper mot dem.


Iraq radicalised British Muslims, says Church