Kommentar

Blant de ting som bebreides Bush/Blair både her til lands og ellers i Europa er deres språkbruk: at de snakker i moralske termer og bruker ord som ondskap og rettferdig kamp. Dette kalles korstog blant de politisk korrekte. Eller enda finere: eskatologi.

I en mer forenkelt versjon kan det likestilles med katastrofetenking, inndeling av verden i en manekeisk todeling, godt vs. ondt, men betyr egentlig: endetidsforestillinger.

The chattering classes, de avkristnede elitene, venstre-establishment, eller hva man vil kalle dem, tror de besitter fornuften og kun tenker i disse termer. Det er interessant å se på hvilke skrekkbilder de manet frem før krigen i Irak: Vi trenger ikke ta hele leksen: om flyktningestrømmer i hundretusenvis, sult, Bagdad som Stalingrad, det var ikke måte på.

Ikke noe av det slo til. Men i ettertid er det lett å se at disse spådommene hadde et sterkt islett av eskatologi. Det er ikke forbeholdt de religiøse.

Det samme skjedde også før USA grep inn i Bosnia og før NATO bombet Kosovo. Da ble det også spådd ragnarokk, de mest forferdelige konsekvenser. Hvilket heller ikke slo til. Denne trangen til å spille Kassandra er sterkt utviklet på venstresiden, både på den ytterste, i SV særlig og langt inn i Arbeiderpartiet, og den borgerlige leir. Det er et interessant fenomen. Det beviser at menneskets trang til irrasjonalitet forblir ubeskåret.

Jeg mener denne irrasjonaliteten i høy grad er til stede i dagens kritikk av Bush/Blair. Ett eksempel: John Pilgers film om post 911, som går i reprise på NRK2 ikveld: Det er vi, Vesten, som er de virkelige terroristene. Den volden vi, les USA står for er mange ganger så forferdelig som den terroristene begår. Det bildet som tegnes er så ille at hvis man tok det på alvor ville terrorismens vei fortone seg som legitim. Sympati vil uvegerlig oppstå. Slike tenkemåter finner man innslag i hos ellers respektable folk.

Det skaper en stor forvirring hos mennesker som prøver å orientere seg. Ta Erik Bye som overfor Klassekampen sist lørdag viste stor forståelse for det han kalte motstandskampen i Irak, og sammenlignet med den norske under krigen. Selv om han reserverte seg mot angrepene på Røde Kors og FN. Journalister som Odd Karsten Tveit har systematisk snakket om motstandskamp. Han burde vite bedre.

Antipatien mot Bush/blair er et interessant fenomen. Blant en betydelig del av opinionsmakerne hører man ikke lenger hva de sier.

Engelsk er et mer sofistikert språk enn dagens norske avisspråk, så la oss bruke Guardians leder av 21. november som eksempel: Reaping the whirlwind , skrevet like etter Istanbul-bombene.

Først konstaterer man at krigen langt fra å være vunnet, snarere er trappet opp. Skyldes det Bush/Blairs krig mot terror? Guardian synes å mene det. Lederen er skrevet etter at generalkonsulen og deler av konsulatet var sprengt i lufta.

Al-Qaida’s stratagem is sustained, secondly, by one principal tool – horrific, random violence. Yet by meeting violence with an even greater violence of their own, the US and its allies have sometimes appeared to descend, in Afghanistan and now in Iraq, to that same brutish level. In all truth there is simply no comparison between the war-time actions of, say, the British army round Basra and Turkish suicide bombers. But it is also true, sadly, that for many in the Muslim world, the resort to organised violence by the west effectively legitimises a reciprocal violence by whatever means possible. The use of force in Iraq, now enshrined as a governing principle by Mr Bush, invited a highly aggressive response. That response is in progress. The whirlwind is being reaped.

Er det noe i veien med alderen på lederskribentene? hvordan kan man ellers få seg til å skrive at volden som USA/GB anvender er større og at man senker seg ned på samme lave nivå som terroristene. Det er ufattelig tale! Det er så man i sitt stille sinn tenker at salige Luther hadde større forstand.

Det siste avsnittet tyder på at skribenten har fått sjelekvaler, for han prøver å slå fast at det ikke kan komme på tale å kapitulere for terroristene, men igjen tar han/hun forbehold og snubler i sine egne ben. Er det bildet av de istykkersprengte menneskene som trenger seg på?

The third leg of al-Qaida’s strategy rests on the hope that the west, unable to defend itself and wearying of the fight, will somehow give up or give in or go away. This cannot happen. Mr Bush and Mr Blair have made many mistakes since 9/11. There is an urgent need for a radical review of policy. But in the teeth of such terror, there must also be solidarity. Yesterday was Britain’s day to mourn, to grieve for our diplomats, our citizens and those many others so cruelly victimised in Istanbul – and grieve we do. But tomorrow, or next week, or next month, if this goes on unchecked, it will be somebody else’s awful turn. A candid admission of western failings does not imply submission to barbarity. There is no case for surrender. But there is a very strong case for a more intelligent, less confrontational, combined east-west approach to an intensifying global crisis.

Krigen mot terror har en soft komponent og en hard. Den myke er kanskje den viktigste, det er den som dreier seg om å vinne «hearts and minds», ikke bare i Irak. Men antydningen om at Bush/Blair ved sin krig har forårsaket dagens terror tyder på at man ikke har forstått hvilke fiende man står overfor. Ett eksempel: USA har «oppfylt» kravet og trukket seg ut av Saudi-Arabia. Det skjedde i oktober. Angrepene har fortsatt, nå mot arabiske gjestearbeidere. Det er slike ubehagelige faktum Guardian og andre leftists ikke vil snakke om.

Les også

-
-
-
-
-
-