Moteordet nå er «realisme», tilbake til realpolitikk. Det går igjen i alle ledere og kommentarer, og politikerne renner over av det. Bush må besinne seg, heter det, og ting tyder på at han forsøker å «reach out» til Old Europe og FN.

Alle dristige planer er lagt på hyllen. Det gjelder å redde Irak i land, få en regjering på fote. Det var en milepæl da den ble utnevnt denne uken. Nå gjenstår resolusjonen i Sikkerhetsrådet.

Debatten har hatt innvirkning på valgkampen i USA. Kerry sier demokratiutbredelse ikke står på toppen av hans agenda. Det er en merkelig verden, skriver Mark Steyn, når Kerry lyder som Henry Kissinger, og en republikansk president spiller Woodrow Wilson.

Men selv Bush lider av preventiv krig-fatigue. Det blir en stund til neste «bold strike». Europeerne håper på Kerry, eller at Bush skal bli lært en lekse. Helst det første. Men er det realisme i realpolitikken, spør Steyn.

Politikere (og kommentatorer) liker det tradisjonelle. Det er deres verden, velkjent. Flere karakteriserer krigen mot terror som et problem som ikke vil forsvinne, som vi må lære å leve med, på linje med «krigen mot narko». Et annet syn går ut på at Bush har stolt for mye på militære midler. Krigen mot terror må satse mer på tradisjonelt diplomati. Det betyr også å pleie kontakter på den gamle måten: stryke regimene med hårene, etablere dialog.

En del av dialog-politikerne av norsk/europeisk type er farlig nær å ligne realpolitikere av Kissingers type, som de ellers tar avstand fra.

Men her sier Steyn noe veldig klokt: Denne mikromanagement-holdningen til terror ble utprøvd på 90-tallet, og den slo feil. Det er ingen grunn til å tro at den vil fungere bedre i dag.

Politikken betyr å se tingene ut fra landets perspektiv. Ikke utfordre, men prøve å arbeide innenfra. Man reagerer på trusler etter at de er iverksatt: Da avfyrer man noen raketter for å markere handlekraft. Det var Clintons linje. Terror ble oppfattet som et marginalt problem, som man håndterte etter hvert som det manifesterte seg.

911 changed all that. Steyn bruker Saudi-Arabia som eksempel for å vise realpolitikkens bankerott. Det er nå mange som hevder at Vesten må støtte opp under House of Saud. Hva betyr det?

Det er det ingen som kan gi et ordentlig svar på. For hva står kongehuset for? Det består av 30.000 medlemmer. Det er det samme som å si at man er for Premier League, sier Steyn. De står ikke for noen enhetlig politikk. La oss nå ta den berømte jernneven som kong Fahd lovte skulle knuse terroristene etter angrepet i mai i fjor. Er det noen som tror på denne jernneven, siden angrepene bare har tiltatt i styrke?

Forklaringene på det kan være mange. Ingen av dem styrker tilliten til kongehuset.
Angrepet i Khobar sist helg forkynte for en hel verden at kongehuset ikke har kontroll. Heller ikke over sikkerhetsstyrkene. Tre av terroristene kom seg unna.

Terroristene oppnådde mye:

Say what you like about these wacky Islamofascists but they’ve got it pretty well thought out: desecrate and flaunt the corpses of the big-time infidels; murder the Asian janitors and maids to collapse the support structure of the expat communities; kill the Saudis as a warning to the locals not to collaborate with the foreign devils; and put a big announcement on the Internet declaring that ‘our heroic fighters were able, by the grace of God, to raid the locations of the occupying American oil companies …which are plundering the Muslims’ resources’.

Poenget om plyndring av ressurser er det helt sikkert noen velmenende synsere i Vesten som kommer til å ha forståelse for. Det er in å snakke om ny-kolonialisme.

Men det interessante er å snakke om kongehusets reaksjoner. Det hevdes at innenriksminister Nayef tilhører den ortodokse fløy, som tar prestenes parti. I november 2002 sa Nayef at ingen saudiaraber var innblandet i 911, og at det i virkeligheten var jødene som sto bak. Nutty. Men halvbroren, og den man i Vesten mener er moderat, prins Abdullah, er ikke stort bedre. Etter angrepet i Yanbu 1. mai presterte han å si at terroristene var inspirert av sionistene!

‘I am 95 per cent sure that Zionism is behind the attacks, for I believe that [the Zionists] play in the minds of those who are committing the attacks.’

Mai Yamani var inne på det samme i Guardian igår: Toget er gått for kongehuset. Likevel fortsetter ansvarlige politikere og mediene i Vesten å late som om kongehuset står for stabilitet!

The West backs the Saudi regime as a bulwark against local destabilisation, in return for which they underwrite destabilisation of the West across the entire planet.

Vi må gå til problemets kjerne.

In one sense, the war on terror is a Saudi civil war which the Saudis cunningly exported to the rest of the world.

Steyn sier den eneste måten å kontre på er å «return to sender»:

The trick now is to gift-wrap it and send it back home marked for the attention of Prince Nayef.

Det står så mye på spill i Saudi-Arabia at Vesten ikke har råd til å tape. Ikke bare verdens største oljereserver, men hvilke hender de ville falle i: Iran -79 blir barnemat mot Saudi-Arabia i Al-Qaidas hender, ikke bare for krigen mot Vesten, men også krigen mot shiaene.

Det brygger opp til en stor konflikt mellom shiaer og sunnier. (Al-Qaida er sunni.) I Pakistan er den allerede brutt ut.

Hva betyr det å lage en pakke til prins Nayef? USA må legge planer for å okkupere oljefeltene, og Jordans kongehus (hashemittene) må forberede seg på igjen å overta ansvaret for de to helligdommene Mekka og Medina, skriver Steyn. Det er dristige tanker, men Steyns poeng at det er handling på dette nivå som kan avverge en katastrofe.

Defensive holdninger er en garanti for at noe mye verre vil skje.

Reality check
Mark Steyn says the so-called realists are wrong about the war on terror, and suggests that ‘creative destruction’ is the best way to deal with Saudi Arabia.