Kommentar

To verdener i Irak

De forenklende, tabloide mediene og/eller de med en antiamerikansk agenda, har lenge varslet katastrofe i Irak. Før krigen spådde de forferdelige ting, så var det mangelfull planlegging i krigens første fase, så plyndringen, så strøm og vann, og nå sikkerhetssituasjonen. Flere har i ramme alvor skrevet/sagt at det var bedre før Saddam.

Men Bagdad er ikke hele Irak. Uroen befinner seg hovedsakelig i sunni-trianglet nord og vest for Bagdad. Andre steder er det sporadisk. Når det mumles om Vietnam, les NYTimes-journalisten som har vært i byen Diwaniya, der et tusentall marines har de beste relasjoner med befolkningen. Det betyr ikke problemfritt, men ingen vil ha det gamle styret tilbake. Chaos and Calm Are 2 Realities for U.S. in Iraq.

Thomas L. Friedman kommenterer at Irak er blitt en magnet for terrorister fra hele Midtøsten. Selvfølgelig er det det, sier han. De vet jo hva som står på spill. Hvis USA lykkes her, vil det forandre hele Midtøsten. Likeledes, hvis USA taper har de mistet enhver mulighet til påvirkning. De er ferdige.

USA har derfor ikke noe valg: Det må stå løpet. Bush burde sette alle kluter til, og være villig til å pay any price, for å få dette til. Istedet roter han med skattekutt og annet tull. Amerikanerne blir ikke bedt om å ofre noe. USA behandler også allierte med liten suffisanse, helt unødvendig. Enten våger ikke Bush eller så har han ikke skjønt det. Men terroristene har, sier Friedman. Han har snakket med en litteraturprofessor som sier interessante ting:

One of the most interesting conversations I had in Baghdad was with Muhammed A. al-Da’mi, a literature professor at Baghdad University and author of «Arabian Mirrors and Western Soothsayers.» He has spent a lifetime studying the interactions between East and West.

«Cultures can’t be closed on themselves for long without paying a price,» he explained. «But ours has been a vestigial and closed culture for many years now. The West needed us in the past and now we need it. This is the circle of history. Essentially [what you are seeing here] is a cultural collision. . . . I am optimistic insofar as I believe that my country — and I am a pan-Arab nationalist — is going to benefit from this encounter with the more advanced society, and we are going pay at the same time. . . . Your experience in Iraq is going to create two reactions: one is hypersensitivity, led by the Islamists, and the other is welcoming, led by the secularists. [But you have to understand] that what you are doing is a penetration of one culture into another. If you succeed here, Iraq could change the habits and customs of the people in the whole area.»