Kommentar

Som under den kalde krigen er kampen om virkelighetsforståelsen noe av det viktigste. Who’s side are you on? kan bare besvares etter at man har undersøkt språket som anvendes.

Det er et spørsmål om hegemoni. Franskmenn vil gjerne omtale USA som hegemonen, men gjør selv alt for at deres virkelighetsoppfatning skal oppnå hegemoni.

En liberalers første instinkt er en sunn blanding av skepsis og nysgjerrighet. Det skal ikke så fryktelig mye kritisk sans til for å konstatere at den USA-kritiske fløyen forsøker å skape et verdensbilde som passer. Noe har skjedd. Guardian-journalister man tidligere leste med interesse, driver nå rene kampanjejournalistikken. Ian Black har en story i siste Guardian Weekly som heter: EU avoids «I told you so» judgments as Iraq becomes its problem too. Han skriver om EUs hjelpebidrag at de har vært skuffende, delvis p.g.a. av «residual anger over what happened at the UN, and partly because there is little point in pouring billions of euros if pipelines and water treatment plants keep being blown up.

Hva man kan få seg til å servere! EU gir ikke penger til gjenreisningen fordi det er fare for at det man investerer i kan bli ødelagt!

Men dette blir bare småplukk mot de store tingene: som talen Bush holdt i London, der han vinket farvel til den gamle politikken med å støtte lokale tyranner. Han refererte spesielt til Midtøsten. En skulle tro Bush hadde lest Freedman. En slik støtte gir USA bare midlertidig pusterom. Det er kun frihet og demokrati også for de andre som gir varig trygghet. Det er banebrytende at en republikansk president sier dette:

Your nation and mine, in the past, have been willing to make a bargain, to tolerate oppression for the sake of stability,» he told his British hosts. «Long-standing ties often led us to overlook the faults of local elites. Yet this bargain did not bring stability or make us safe. It merely bought time, while problems festered and ideologies of violence took hold. As recent history has shown, we cannot turn a blind eye to oppression just because the oppression is not in our own backyard. No longer should we think tyranny is benign because it is temporarily convenient. Tyranny is never benign to its victims, and our great democracies should oppose tyranny wherever it is found.»
Men hvor mange medier har referet det?

Så kom Istanbul, og det er her vrangviljen virkelig viser seg. Jonathan Steele har en stor artikkel om terrorisme i Guardian lørdag. Grunntesen er at terrorisme er en teknikk. Det er ikke en ideologi eller en politiske filosofi, for ikke å snakke om en fiendestat:

A war that can never be won.Terrorism is a technique, not an enemy state that can be defeated

Det høres umiddelbart underlig ut. Steele presterer å skrive:

Terrorism is a technique. It is not an ideology or a political philosophy, let alone an enemy state. Our leaders’ failure to understand that point emerged immediately after September 11 2001 when they reacted to the attacks in New York and Washington by confusing the hunt for the perpetrators with the Afghan «state» that allegedly «harboured» them. The Taliban ran avicious regime, but Afghanistan was a disastrously failed state and its nominal leader, Mullah Omar, had no control over al-Qaida.

Steele er ute etter å vise at Bush og Blairs reaksjon på Istanbul-bomben slett ikke var et uttrykk for alvor og forpliktelse, men overdreven politisk-religiøs tro: Artikkelen åpner derfor med setningen:

The bombast has increased with the bombs
.

Steele sammenligner de to statsmennenes retoriske ferocity med bombenes!

Jeg har vanskelig for huske maken til ondsinnet karakteristikk.

Man må ikke bare stikke hull på dette språket, men vise hva det virkelig sier. Mark Steyn gjør det med sin krasse stil. Han får frem kontrastene:

Unlike JFK’s war, Bush fights for Iraqi liberty

Det er bare general Musharraf og noen personer rundt ham som hindrer islamistene å få tak i bomben. Det er lettere å planlegge et kupp enn å bygge demokratiske institusjoner, sier Steyn. En skulle tro venstresiden så dette poenget.

It would be nice to think the so-called «progressives» of the left might find this a worthy project. Instead, in London, they waved their silly placards showing Bush and Blair drenched in blood, even as the real blood of the British consul-general and others had been spilled in Turkey that day.

It’s one thing to dislike Bush, it’s one thing to hate America. But it’s quite another to hate America so much you reflexively take the side of any genocidal psycho who comes along. In their terminal irrelevance, the depraved left has now adopted the old slogan of Cold War realpolitik: like Osama and Mullah Omar, Saddam may be a sonofabitch, but he’s their sonofabitch.

Det Steyn sier her er foruroligende sant: hatet mot USA er så sterkt at selv ikke blodet fra Istanbul-bombene kan dempe det. Hva har vi i vente?