Kommentar

Det er ikke bare muslimer som sliter. Istedet for enighet etter 7/7, ser det ut til at skillelinjene på vestlig side er større enn noensinne. Det er urovekkende.

En stor del av opionionsdannerne ønsker å koble London-bombene til Irak. Det er første ledd i argumentasjonskjeden. Det neste er at Tony Blair indirekte er skyld i terroren. The mud will stick. De er «guilt by association».

Jobben er takknemlig all den stund seriøse institusjoner som Royal Institute of International Affairs sier at Irak har styrket Al Qaida. Som om ikke det var nok lekket en utenlandsk etterretningstjeneste en rapport fra britenes egen Joint Terrorist’s Analysis Centre til Nytimes, som gikk ut på at Irak fortsatt fungerer som en motivasjonsfaktor for jihadistene i UK!.

The threat assessment from the Joint Terrorist Analysis Centre, which brings together Britain’s security services and law enforcement agencies, warned less than a month before the July 7 attacks that «events in Iraq are continuing to act as motivation and a focus of a range of terrorist-related activity in the UK».

Dette er flere diskusjoner/temaer på en gang. Det er ikke så vanskelig å gå med på at Irak har virket motiverende på jihadister i og utenfor Europa. Men spørsmålet er måten en sier det på. De fleste sier det i en blame-game tone: Blair og Bush har manet frem monstret de ville knuse. Så enkelt er det ikke. Det går an å ha et mer nyansert syn.

Blair har en bottom line. Selv om han taper en runde, så vet han hvor han står.

Blair yesterday cautioned against attributing the motives of the perpetrators of the London attacks to anger over the Iraq war.

He said: «We have got to be really careful of almost giving in to the perverted, twisted logic with which they argue. Of course these terrorists will use Iraq as an excuse. They will use Afghanistan. September 11, of course, happened before both those things and then the excuse was American policy on Israel.

«We have got to be very careful that we don’t enter into a situation where we think if we make some compromise on some aspect of foreign policy, these people are going to change. They are not going to change.»

Det er ikke så mange andre europeiske ledere med den samme overbevisning.

Irak er blitt et rallying cry, ikke bare for jihadister, men også for en opinion blant sosialdemokrater, venstreorienterte og de dannede. Det er blitt et symbol på en politikk som har ledet oss inn i et uføre.

Det er med forbauselse jeg registrer med hvilken heftighet en mann som Flyktningrådets Raymond Johansen sier at Norge snarest må trekke seg ut, for det som foregår i Irak har ingenting med gjenoppbygging å gjøre. Igår var det SVs Solhjell som var mot at norske spesialsoldater skulle delta i Enduring Freedom, mens ISAF var OK. Også i Afghanistan er det USAs politikk som fører til ny oppblussing.

Den ene eksperten og kommentatoren står frem etter den andre og synger fra det samme bladet; hva enten det gjelder innskrenket personlig anonymitet på hjemmebane (Thomas Mathiesen, Tore Bjørgo), Harpviken om Afghanistan, Henrik Thune om jihad i Irak, og islam-eksperter (Tore Lindholm) om madrassaer. De utgjør et helt ulvekobbel som tuter i flokk, og det er ikke til å undres over at ingen våger å ta til motmæle. De blir uansett ikke invitert til NRKs studioer.

Det er meget mulig at en ny rød-grønn regjering vil opptre som Zapatero i Spania, med den forskjell at de trekker de 15 norske offiserene ut før det skjer noe anslag mot Norge. Skulle det skje noe terrorlignende kan det virke som om Norge kun vil ha en tolkning: det er prisen for å dilte i rompa på USA.

Den dypere kløften er den mest alvorlige: der en betydelig del av opionionsdannerne havner i en posisjon som gjør dem ute av stand til å forstå hverken terrorens vesen eller USAs reaksjon på den. Det åpner for en absurd skyggeboksing, og en situasjon der en betydelig del av opinionsdannerne er defaitistiske.

Les også

-
-
-
-
-