X, tidligere Twitter, oversvømmes av videoer, bilder og oppdateringer av grusomhetene israelske sivile utsettes for av terroristene fra Palestina. Mange av dem groteske og blodige, filmet av terroristene selv, men det er en video som treffer hardere enn alle de blodige videoene samlet. Det er opptaket av en israelsk familie tatt til gisler av terrorister.

De har mistet sin eldste datter og de vet ikke hva som skal ramme dem, men barna og foreldrenes smerte er uutholdelig. Ikke bare sørger de tapet av et barn, mens de forsøker å beskytte de to de har igjen, mens de står på dørterskelen til det ukjente, en skjebne som mest sannsynlig vil ende som de blodige bildene og videoene vi har sett hittil.

Tankene springer umiddelbart til terroren i Bataclan, hvor ondskapen utfoldet seg på europeisk jord. Videre gjør de hopp til Sverige og Tyskland, hvor uskyldige mennesker ble kjørt ned i handlegater og på kafeer. Menn med automatvåpen dukker opp i det indre øyet, men de er ikke i Israel, de er i Wien.

Minner om voldelige «demonstrasjoner» i Oslo, til fordel for Palestinere, dukker opp i bevisstheten. I sanntid samles enorme folkemengder i store europeiske byer med palestinske flagg og Israel-hat vaiende i vinden.

Hjertet faller som en sten. Det kunne vært oss. Menneskene vi ser, lidelsene vi ser i disse videoene, det kunne lett vært oss. Det har vært oss. Det vil mest sannsynlig være oss i framtiden.

Vi er Israel, som Fiamma Nirenstein sier. Israel er oss. Og raseriet får tennvæske når rapportene fra bakken i Israel forteller oss at den sørlige grensen var bortimot skrellet for soldater. Porten ble satt åpnet, akkurat som våre grenser er satt åpne for å ønske volden og ondskapen inn i våre hjem.

 

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.