Hvilken symbolikk! Ved 60-årsdagen for D-dagen går norske forfattere inn for å trekke alle norske ut av Irak. Stort tydeligere kan det ikke demonstreres at forfatterne er blitt en marginal gruppe. De er ikke lenger bærere av nasjonens samvittighet.

Så store ord må det være lov å bruke når 243 av dem stiller seg bak Ebba Haslunds vanvittige uttalelser. På frokost-TV torsdag gjentok hun for n’te gang at USAs okkupasjon av Irak er verre enn Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge. Uansett om dette står i oppropet eller ei: De 243 forfattere som har skrevet under, måtte skjønne at de blir tatt til inntekt for disse uttalelsene.

Kan du skjønne og begripe hvor de har sin ondskap fra? Skrev Bjørneboe. Han mente ungdommen. Haslund sier det er så mange eldre forfattere som har stilt opp. Det er lov å være akterutseilt overfor sin samtid. Hvem er ikke det? Men gi avkall på fornuften? 243 forfattere har hatt rikelig anledning til å snakke sammen. Dette er veloverveid. De mener det.

I Danmark har intellektuelle tenkt lenger. Informations redaktør har erkjent at det ville ende i en katastrofe hvis koalisjonen trekker seg ut. Hvis man mener noe med sin omsorg for det irakiske folk, gjør man nettopp ikke det. I Norge gjør slike argumenter ikke inntrykk.

Skal det tolkes som naivitet eller forstokkethet, eller en mer driftsbestemt protest, endog hat? Det kan godt være alle disse tingene på en gang.

Hadde dette vært i «gamle dager», ville en ansett person skrevet et harmdirrende innlegg i Aftenposten. Han/hun ville utlagt uhyrligheten i disse påstandene, og spurt hva det er som går av våre forfattere. Vår samvittighet!

Men det er taust og kommer til å forbli det. Hva skyldes det? Noe må ha skjedd.

Er det riktig å avvise det som sprøyt? I mitt hode ruller artikkelen til Ron Rosenbaum: Goodbye, All That: How Left Idiocies Drove Me to Flee . Det spiller ingen rolle at den ble skrevet før krigen i Irak. Rosenbaum går på en demonstrasjon og ser plakater med teksten:»BUSH IS A DEVIL … HANDS OFF NORTH KOREA, IRAQ, AFGHANISTAN …. «

Han kjenner en voksende kvalme. Han erindrer hvor mange ganger han har sittet i selskaper og hørt den ene jeremiade etter den andre mot USA, mot Bush, om at 911 var en årsak/virkning, en hevn fra den fattige del av verden osv. Det som får det til å toppe seg, er en uttalelse om at USA nå er i samme situasjon som Tyskland i 60-årene. Amerikanerne må ta et oppgør med sin fortid! På spørsmål om vedkommende virkelig mener at USA er i samme situasjon som Nazi-Tyskland, svarer vedkommende: – Det var bare en analogi.
Det ville kanskje Ebba Haslund også svart om du gikk henne på klingen og spurte om hun virkelig mener at amerikanerne er verre enn nazistene. Er det slik at man henfaller til en egen form for logikk, som hvis man først begynner på den, fører ut i det ekstreme, ut i absurditeter? Det kan synes slik.

Påstandene er vanvittige. Men de fortjener å tas alvorlig. De kommer tross alt fra våre forfattere.

Hva springer de ut av?

Rosenbaum siterer fra en samtale med historikeren Berel Lang, som har spesialisert seg på det radikalt onde i nazismen. Hvis nazistene var innovatører på ondskapens område, hva vil neste steg bli? Er det mulig å tenke seg noe enda verre? spør Rosenbaum.

Svaret er uventet. Rosenbaum tror selv at svaret er revisjonisme, altså benektelse av Auschwitz, for virkelig å «rub it in» i de overlevende og etterkommerne. Lang svarer at neste steg vil være at man lever med kunnskapen om det som har skjedd, uten at det betyr en tøddel. Da har man tatt en ny omdreining på ondskapens hjul.

Lang bruker Heidegger som eksempel:

The paradigm for it, he told me, was the postwar career of Martin Heidegger, the Nazi-friendly philosopher beloved to distraction by postmodernists (and Hannah Arendt).

All of whom apologized for him, despite an increasingly damning series of revelations that disclosed his toadying to Hitler’s thugs in order to attain professional advancement, hailing Hitler’s Reich as the ultimate synthesis of politics and his philosophy.

But that wasn’t what made Heidegger a new chapter, Mr. Lang said; it was his astonishing postwar behavior. After everything came out, after it was no longer possible to deny at least post facto knowledge of the Holocaust, nothing changed for Heidegger. He felt no need to incorporate what happened into his philosophy. «His silence,» Mr. Lang said, «it wasn’t even denial. For him, it wasn’t important! It wasn’t important …. Now if you ask which of them is worse … the Revisionists [Holocaust deniers] deny it occurred, but their official position, at least, is that if it occurred, it would have been wrong. But Heidegger knows it occurred, but it’s just not important—it’s not something to distort history to deny. For Heidegger, this is not history to concern oneself with.»

Not history to concern oneself with ….

Dette fragmentet kaster lys over noe av det mest foruroligende ved vår tid: at antisemittismen blomstrer til tross for all vår viten om Holocaust. At USA får skylden for 911, at USAs okkupasjon er verre enn Nazi-Tysklands. Dette er et skritt på veien mot nye forbrytelser. Gir det ikke forfatterne gysninger, en fornemmelse av at man er på ville veier?

Det handler om å falle ut av sin tid. Not history to concern oneself with … passer utmerket på debatten om Kambodsja og ML, som bare skrapet overflaten. Bernt Hagtvet trakk ikke linjen til dagens antiamerikanisme og jødehat, og dermed ble det bare en debatt om 70-tallet, and who cares?

Man kan ikke velge hva man skal bry seg om. Norge valgte ikke å bry seg særlig om Bosnia. Humanitært, men distansert. Kosovo? Sånn passe. Det er bare ved å engasjere seg at man skjønner. Det er også en pris å betale for ikke å involvere seg! Tsjetsjenia ikke-eksisterende for oss. Men Irak og «Palestina» der er vi engasjert! Og norske forfattere vil ha alle nordmenn ut, slik at irakerne kan seile sin egen sjø.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂