Hans Rustad Ifølge Bjørgulv Braanen og Klassekampen befinner vi oss politisk i en situasjon som er analog med tredveårene. Det har vært en av venstresidens yndlings-troper i mange år. På 60-tallet ventet vi bare på fascismens gjenkomst.
Også den en gang så forhatte «borgerpressa» har lært seg samme språk, men det er ikke sikkert det betyr at fascismen har rykket nærmere, selv om man får det inntrykket når man hører på Raymond Johansen, Geir Lippestad eller Thorbjørn Jagland.
Fascismen er venstresidens trumfkort, men det passer dårlig sammen med det andre, innenrikspolitiske kortet i valgkampen: – Folk har aldri hatt det så godt, som Martin Kolberg sa som svar til Grete Knudsen og parafraserte amerikansk valgkamp: You never had it so good.
Fascisme, lykke, menneskerettigheter: I Egypt høres støvletramp. Det vises forferdelige bilder. Dødstallene kryper mot 900. Da må per definisjon militærstyret og dets sivile gren i regjering være inne på gal kurs.
Streng læremester
Men slik er ikke historien. Historien er full av eksempler på maktanvendelse med døden til følge i en helt annen skala, som ettertiden har sett var både nødvendig og riktig, og som avverget mye verre konsekvenser. Kroneksemplet er kampen mot nazismen.
Den begynte ikke før demokratiene nesten hadde tapt. Demokratier er uhyre trege og uvillige til å erkjenne dødelige farer. Først når det står om livet, bokstavelig talt, våkner man. Da kan det være for sent.
Det er et krisetegn i seg selv at medier og politikere står og ser ut av samme vindu og ikke kan få seg til å vende blikket. Derfra ser de bare blod. De fokuserer kun på volden og mener den kunne vært unngått. Hvis Egypt skal være på vår side, må de oppføre seg annerledes. Utenriksminister Espen Barth Eide sier at «også Brorskapet må med». Men hvis Brorskapet spiller et «winner takes all»-spill, betyr det at motparten må kapitulere. Hvis de gjør det, blir det borgerkrig.
Spengler, alias Daniel P. Goldman, stiller et interessant spørsmål: Hva om dette er en parallell til tredveårenes Tyskland. Hva om Riksvernet hadde grepet inn og avsatt Hitler, la oss si etter De lange knivers natt 30. juni 1934, da SS Leibstandarte drepte flere hundre SA-menn, men også andre regimet vurderte som trusler?
Blant ofrene var høyt respekterte politikere. En av dem var leder av Katolsk Aktion, Erich Klausener, som var departementsråd i samferdselsdepartementet. Han var en mann med en ikke ubetydelig appell. En uke tidligere hadde han talt til 60.000 mennesker på et stort møte i Hoppegarten i Berlin.Her hadde han spontant sluttet sin tale med en bemerkning som beveget publikum: Nettopp i disse dager måtte man ikke utelukke noen fra Guds kjærlighet.
Det lyder nesten profetisk. En uke senere ble han oppsøkt på sitt kontor av SS-mannen Kurt Gildisch. Klausener skulle til å gå og strakte hånden ut etter jakken da han ble truffet av to kuler i hodet.
Klausener ble ryddet av veien fordi han hadde appell, men også p.g.a. sin bakgrunn: Han hadde arbeidet i politiavdelingen i det prøyssiske innenriksdepartementet og kjente formodentlig til opplysninger om mange nazister.
Parallellen er Morsi og Brorskapets opptreden etter at de overtok makten: utrenskning av påtalemyndighet og domstoler, utarbeidelsen av en ny forfatning bygget på sunni-islam som ble kjørt gjennom en folkeavstemning i ekspressfart, utropelse av fullmaktslovene i november, og bruken av vigilantevoldsmenn mot demonstranter. Alt dette kunne vært hentet ut av Weimarrepublikken og Machtergreifung, nazistenes maktovertakelse.
Det foregikk et indre statskupp under dekke av legalitet.
De lange knivers natt viste Hitlers virkelige ansikt. Han sto i Kroll-operaen og erklærte at han handlet ut fra en høyere autoritet, forsynet. Det hadde pålagt ham å gripe inn. Det var ikke tid til parlamentarisk behandling.
Hvis Riksvernet hadde grepet inn, hadde de hatt en plausibel grunn. Nazistene ville garantert marsjert ut på gatene og svart med vold. De ville også formelt sett forsvart en demokratisk valgt regjering. Det er samme argument som vestlige talsmenn bruker mot dagens makthavere i Egypt, som om det er innlysende og udiskutabelt. Man avsetter ikke en valgt president. Da er man på feil side av historien.
Men hva om det er Vesten som er på feil side? Hva om Vestens insistering på at Brorskapet må med, er jevngodt med å kreve at nazistene må få beholde makten etter at de ble styrtet av hæren? Det var for øvrig flere anledninger opp gjennom tredveårene der elementer innen hæren lekte med en slik tanke når de så hvor langt Hitler var villig til å gå, hvor store risikoer han var villig til å ta.
Den historiske hukommelse fungerer ikke. En grund behandling av Brorskapet som totalitær trussel finner ikke sted. Er man redd for svaret? Mangler man redskapene?
Spenglers påpekning er som en historisk lyskaster. Umiddelbart ser man relevansen og parallellen.
Suppose the German military had crushed the Nazi Party in 1936
I do not have anything new to say about Egypt; I said it all a year ago and more. Failure is an option in Egypt. The denouement is inevitable and therefore of minor analytic interest. But I should like to ask a question:Suppose the German military had overthrown the democratically-elected leader of Germany and massacred his loyal followers, say, in 1936? The world, presumably, would have condemned the blatant use of force against an elected leader even if, hypothetically, a third of the German population already had taken to the streets to demand Hitler’s ouster. The Muslim Brothers are Nazis bearing a crescent rather than a swastika.The world is more in need of reminder than instruction, the late Father Richard John Neuhaus liked to say, and in the case of the Muslim Brotherhood, a useful reminder is to read once again Paul Berman’s 2007 New Republic essay and his 2010 book, The Flight of the Intellectuals, which expanded it.Archivists have brought to light the wartime German Foreign Ministry broadcasts that created modern Islamist ideology and in particular its ferocious Jew-hatred. For the details, read Berman. Here is one citation from Berman’s essay worth pondering:There is nothing especially novel or bizarre in noticing that al-Banna displayed an eager interest in the aesthetic cult of death. The classic history of the Muslim Brotherhood, The Society of the Muslim Brothers, by Richard P. Mitchell, which appeared in 1969, was quite lucid on this topic even then. Al-Banna came up with a double phrase about the importance of death as a goal of jihad—“the art of death” (fann al-mawt) and “death is art” (al-mawt fann). This phrase became, in Mitchell’s description, a famous part of al-Banna’s legacy. Stringing together his own paraphrases with al-Banna’s words, Mitchell wrote: “The Qur’an has commanded people to love death more than life” (which, I might add, is a phrase that we have heard more than once in terrorist statements during the last few years, for instance in the videotape that was made by the Islamist group that attacked Madrid in 2004). And al-Banna continued, in Mitchell’s presentation: “Unless the philosophy of the Qur’an on death replaces the love of life which has consumed Muslims, they will reach naught. Victory can only come with the mastery of the art of death.”Read Berman before you weep for the fate of the Muslim Brotherhood.
http://pjmedia.com/spengler/2013/08/14/suppose-the-german-military-had-crushed-the-nazi-party-in-1936/
