Kommentar

Thorbjørn Jagland framstår som en av få norske politikere som både klarer å ha beina på jorda, se virkeligheten i øynene og snakke sant. Pluss at han klarer seg uten glorie, i det minste i utenrikspolitikken. Han slår fast etter sentralstyret i Ap i dag (mandag 8/12) at Norge deltar i en krig mot terror og i en styrke som skal stabilisere forholdene i Irak. Han kritiserer regjeringen for å kalle operasjonen humanitær (noe den er, men også militær). Regjeringen vakler så i viktige utenrikssaker at det er tragisk.

Aps sentralstyremøte har besluttet å støtte fortsatt norsk deltagelse i stabiliseringsstyrken i Irak. Å trekke ingeniørstyrken ut ville blitt en pinlig og feig affære. Mest av alt vil det vise hele verden at Norge stikker avgårde med halen mellom beina og er villige til å overgi seg fullstendig når terror truer – for å slippe unna. Vil vi hjelpe irakerne, eller vil vi trekke oss tilbake til pidestallen?
Motstanden i Ap mot norsk deltagelse i stabiliseringen av Irak er sterk (ført an av blant andre NUPI-direktør Sverre Lodgaard) og avgjørelsen i sentralstyret var et kompromiss. Ap støtter forlengelse fram til sommeren, og saken skal vurderes på nytt til våren. Det siste åpner for at saddam-tilhengerne i Ap kan få gjennomslag.

Ap er under trykk fra en formalistisk venstreside, som er mektig irritert over at USA gikk til krig mot Saddam-regimet, og dertil styrtet Saddam. Reaksjonen nå er å benytte alle byråkratiske spissfindigheter for å hindre at Norge har noen kontakt med stabiliseringen av Irak.
Det mest påfallende med Aps venstreside, såvel med SV og SP, er at de som skrek høyest om FN mandat for krigen, ikke bryr seg om FN-mandat i det hele tatt når det kommer til stykket. Det norske ingeniørkorpset deltar som ledd i en FN-operasjon som ble vedtatt gjennom resolusjon i Sikkerhetsrådet i mai og bekreftet i ny resolusjon i oktober. Norske soldater deltar i en operasjon som formelt burde tilfredsstille alle som ellers er opptatt av FN-mandat, men det holder plutselig ikke. Argumentet om FN-mandat viftes til side; saken er, ifølge Saddam-tilhengerne i Norge, at det norske ingeniørkorpset er mer militært enn humanitært og derfor ikke bør delta fordi det kan forveksles med den såkalte «okkupasjonsstyrken», dertil et argument som går igjen, nemlig at soldatene bruker halvparten av ressursene på egen sikkerhet. Det siste skal tjene argumentet at de norske soldatene heller bør sendes til Kongo eller Sudan, fordi de der angivelig kan gjøre mer nytte for seg.

Som nevnt, argumentasjonen er formalistisk. I Kongo og Sudan har borgerkrigene rast i mange år. Det er tragisk og behovet for inngripen fra FN og FN-hjelp er stort, men behovet for stabilisering av Irak er et helt annet. De organiserte terrorgruppene i Irak vil utvilsomt ta enhver tilbaketrekning som en stor seier, og det passer SV, Sp og venstresiden i Ap så altfor godt.
Så mye for freden og det irakiske folket!
Fra Aps venstreside skilles det heller ikke mellom krigføringen i Saddam-regi, og «folket». Problemene i Irak framstilles som en motstand mot okkupasjonsstyrkene, som om det er «folket» som bruker sånne begreper. Nå har minst to demonstrasjoner mot terroren gått gjennom gatene i Bagdad, med vanlige irakere, og det trenger ikke gjennom muren av uvilje. Til formalismen er det uviljen mot USA og alt USA foretar seg, som er kilden. Hva vanlige irakere måtte mene, blir til sjuende og sist likegyldig, i den norske formalistiske venstresidens øyne.

Man kan lure på om det er meningsmålinger og frustrasjon med å være i opposisjon som får Ap-ere til å miste fotfestet. Som regjeringsparti har Ap som oftest hatt en fornuftig utenrikspolitikk, nå er det Stoltenberg jr. med støtte i kulissene fra Stoltenberg sr. som driver venstredreiningen. Men åpenbart var det ikke «guts» nok i venstresiden nå til å kreve at Norge trekker styrkene ut av Irak, og gå i konfrontasjon med regjeringen – eller de skjønner kanskje at det rett og slett ville være for dumt. Det er ok å kunne flagge uansvarlige meninger, og slippe unna konsekvensene av sitt syn, gjennom kompromiss.

Ap har alltid hatt tendenser til splittelse i utenrikspolitikk eller ideologi. Den første var da Ap gikk inn i Komintern og sluttet seg til prinsippet om proletariatets diktatur. Da oppsto et sosialdemokratisk reformistparti på den mer moderate fløyen. Det var i 1921. Da Ap trakk seg ut av Komintern et par år senere, forente de to partiene seg. I stedet fikk vi et kommunistisk parti, NKP. På 60-tallet dukket SV opp i opposisjon mot NATO-medlemskapet. Som en konsekvens av andre verdenskrig forsto Ap betydningen av å ha allierte/være alliert med USA. Så kom EF/EU-striden.
Nå virker Ap sterkt influert av det som kalles «the new left» – basert på tredje verden-ideologi, nøytralitetslinje og pasifisme. Faktisk kommer det rimelig sent, men SV har vært talerør for tendensene tidligere. Jeg utfordret min kilde på at Ap føler presset fra SV, men det ble benektet og i stedet referert til disse (formalistiske) punktene nevnt over. Politikken er blitt profesjonell/byråkratisert, eller i alle fall er formalitetene greie å ty til når de reelle motivene til og konsekvensene av en villet politikk ikke er spiselige. Dette merker folk flest, kanskje ubevisst. Det er ingen sjel og ingen ekte vilje i politikken, ingen visjoner. Man refererer til bestemmelser, definisjoner og alt som handler om akademiske begreper og drøftelser. Det er spesielt at en avgjørelse om norsk deltagelse i stabiliseringen av Irak skal handle om hvorvidt styrken er militær eller humanitær, og om den bruker ressurser på egen sikkerhet, eller om den ikke brukes 100 prosent til å fjerne landminer som nesten ikke finnes.

Følelsen en får er at politikken har fjernet seg fra virkeligheten. Den eneste virkeligheten finnes på papiret, i prinsipper og formaliteter, og i påtrykket fra hjelpeorganisasjoner og såkalte forskere som er blitt mer eller mindre tunge politiske aktører. Spesielt blir det interessant å følge hjelpeorganisasjonene framover, for de spiller politiske roller som de aldri burde ha hatt (det er mer enn symbolsk uttrykk for situasjonen at tidligere Ap-utenriksminister Thorvald Stoltenberg overlot stillingen som generalsekretær i Røde Kors til Jonas Gahr Støre, Gro Harlem Brundtlands rådgiver gjennom mange år). Det samme gjelder forskerne som gjerne opptrer i medier som ikke ønsker å hente inn avvikende meninger. Alt skal være så samstemt og konformt. Det gjelder å mene det «riktige», og få det bekreftet av «eksperter». Det hadde vært bedre om Saddams myrderier og tortur av Iraks befolkning hadde fortsatt, det hadde i det minste hersket orden i Bagdad.

Hjelpeorganisasjoner, prestisje-orienterte forskningsinstitusjoner som NUPI og PRIO samt venstresiden i Norge, fra Sp, deler av Ap og utover, driver sammen med en stor del av journaliststanden i Norge et meningsmonopol og sannhetsmonopol som AKP og RV må ha drømt om. Det er nesten som en hører et ekko á la Frp: Dette sa vi for lenge siden! Kanskje Klassekampen ved neste korsvei vil rose hele Ap, ikke bare NUPI-direktør Sverre Lodgaard:

«Det er svært beklagelig at den voksende motstanden mot Irak-engasjementet i Arbeiderpartiet ikke kom helt i mål. Likevel noterer vi med glede at hele fem medlemmer av sentralstyret gikk inn for umiddelbar tilbaketrekning. Blant motstanderne er NUPI-direktør Sverre Lodgaard, som også leder Aps internasjonale utvalg. Det ser også ut som om dette kan bli siste gang regjeringen får støtte for sitt militære engasjement i Irak. AUFs leder Gry Larsen karakteriserer derfor vedtaket som en halv seier, ettersom det kan bety at Ap ikke gir støtte lenger enn til 1. juli i år.» (Leder i KK).