Sakset/Fra hofta

I Klassekampens helsides leder på tirsdag er hovedbudskapet dette: ”Vestens militære angrep på Libya er samtidig en kidnappingsaksjon mot det sosiale opprøret.” Den manglende entusiasmen, for ikke å si den manglende empatien, for oppstanden i Libya, og skapmotstanden mot vestlig militær deltagelse har vært følbar en stund. Nå kommer argumentene.

Det tok, forståelig nok, litt tid å komme opp med dem. For hva har vi? En brutal, grisk og ravende gal diktator med stor militærmaskin og velfylte torturkamre, så vel som private pengesekker, på den ene siden – og en sosial opprørsbevegelse som knapt nok har våpen, og som skriker etter militær hjelp, på den annen side.
Sanksjon fra FN Sikkerhetsråd med mandat om å redde sivile liv. Støtte fra den arabiske liga. Ikke et aggressivt USA som leder an, men snarere en nølende amerikansk regjering som lar seg trekke med av Storbritannia og Frankrike.

Noen på venstresiden framstår som pasifister. Det er et standpunkt som de færreste følger ut i sin konsekvens. Oftest er pasifismen et dekke for at man er situasjonsbetinget motstander av maktbruk. Lederplass i Klassekampen er ikke noe forum der det hykles konsekvent pasifisme. Derimot fremmes det en ganske avgrenset form pasifisme, en pasifisme kun for Vesten.

Aksjonen betegnes som ”Vestens militære angrep på Libya.” Hvis man ikke mener at Gadafi og hans klan + militærapparat = Libya, blir denne ordbruken uforståelig. Var angrepet på Hitlers bunker i Berlin et angrep på Tyskland?
”Hvem eier opprøret?” spørres det. Som om det å gi militær støtte i en situasjon der opprørere skriker etter det, er ensbetydende med å tilegne seg eiendomsretten til opprøret, eller ”å søke å framstå som de egentlige befrierne.” Betydde f eks Cubas militære deltagelse i nasjonale frigjøringskamper i Afrika at de var ute etter ”eiendomsretten” til opprørene? Om så var, så var vel det underordnet i forhold til effekten av deres hjelp.

Mens Braanens leder er antydende og spørrende, slipper Erling Borgen hemningene: Vesten klusser det til, de i ferd med å ødelegge en historisk viktig prosess, erklærer han i KK 23. mars. Kan man være meningsberettiget når man har fulgt så lite med? Den utvilsomt historisk viktige prosessen Vesten så langt har forpurret i Libya, er en diktators massakre av en oppstand, av aller grusomste slag, i en by på langt over Oslos størrelse.

Lederen trekker sammenlikning med Irak, et potent stikkord. Men det gjøres uten at det observeres at forskjellene er iøynefallende av flere grunner enn graden av formell velsignelse fra FN. Særlig de som mener at folkebevegelser og klassekamp er vesentlige faktorer i historien, burde legge vekt på denne: Både den 1. og den 2. Gulf-krigen var rene militæraksjoner fra én gruppe stater mot en annen stat, som – i åpenbar kontrast til det som skjer i Libya – ikke fant sted mot bakgrunn av en faktisk sosial bevegelse mot det angrepne regimet. Det var ren statlig maktpolitikk (noe som ikke er ensbetydende med at motivene var dårlige). Da det i 1991, i krigens kjølvann, faktisk oppsto folkelige oppstander mot Saddam Husseins regime, særlig blant kurderne i nord og blant shia-muslimer i sør, ble disse latt i stikken av Bush den eldre, som ubeskyttede ofre for diktatorens grusomme hevn. Dette var det virkelig grunn til å kritisere.

Målet i Libya er, som i Irak, regimeskifte, forteller Braanen oss. Hvilken skarpsindig avsløring av stormaktenes diplomatiske tåkeprat. Vel, om det skulle være et ønske å fjerne regimet i Tripoli, slik det med rene ord var sagt om regimet i Bagdad under den 2. Gulfkrigen, så er det altså den store forskjell at et nytt regime i det tilfellet måtte konstrueres ovenfra av seiersmaktene, mens det i Libya – tross det fravær av en politisk trenet sivil sektor som er det totalitære regimets arv – er håp om at det ut av den sosiale og militære mobilisering som har skjedd, kan springe personer og organisasjoner som evner å skape et nytt styresett. Var det ikke Marx som sa at revolusjon var nødvendig, ikke bare fordi de herskende ikke kunne fjernes på annen måte, men fordi det bare var gjennom en revolusjon at de undertrykte kunne bli i stand til å grunnlegge et nytt samfunn (fit to found society anew)? Om dette har liten relevans for den vestlige verden, så passer det på et slikt samfunn som det Gadafi har skapt.

Dette betyr ikke at det nødvendigvis, ikke en gang med sannsynlighet, vil oppstå noe avansert demokrati i Libya med det første. Men en demokratiseringspross må ta et skritt av gangen, og i dag er det første uomgjengelige skrittet å fjerne det eksisterende regimet.

Gang på gang har vestlige stormakter bevist at det ikke er sosialt framskritt eller demokrati som er deres egentlige siktemål, fastslår Braanen, mens Borgen – igjen på sin plumpere måte – viser til at det norske engasjementet uttrykker dobbeltmoral, fordi Hydro betalte konsulenthonorar på 60 millioner kroner (så mye!) til Libya, og andre storselskaper har ønsket ambassade til Libya.
Hva skal dette i klartekst bety? At det bare er en plettfri moralsk fortid, og fullstendig uselviske motiver, som kan berettige til å støtte opprørere – spesielt i et muslimsk land med oljerikdommer? Det er vel bare statsfinansierte redaktører av opposisjonsaviser og professorer i samfunnskritikk i Norge som kan vise til en slik vandel. Uten risiko for seg selv, og uten ansvar for samfunnsmessige konsekvenser av sine meninger.

En slik ”moralsk” posisjon betyr i praksis at man alltid må ta avstand fra vestlig militær aksjon. I den virkelige verden eksisterer det både egeninteresse og idealisme hos Vestens politiske og militære ledere. Det gjelder både hos f eks tyske politikere som er mot militær handling i Libya og franske politikere som har gått inn for det. Utover at det både er nyanser mellom vestlige land og ulike oppfatninger i alle sjikt, er det ikke opplagt hva Vestens opplyste og langsiktige egeninteresse (betraktet som fellesinteresser) er.

Spenningene mellom de ulike perspektiver reflekterer ikke bare at det finnes ulike ideer i hodene på de politiske og militære lederne, men også at disse lederne i større eller mindre grad avspeiler meningene og interessene til folkene i de land de representerer, oss selv med andre ord. Fordi Vesten kjennetegnes av demokrati og meningsbryting, er ikke utfallet gitt på forhånd. Tingene er ikke statiske og uforanderlige.
”USA og Vesten har ikke nødvendigvis interesse av demokrati i andre land” skriver Braanen og henviser til Midt-Østens historie. Men historien kan ikke tjene som bevis for evige sannheter om Vesten. De av oss som mener en annen blanding av fornuftig egeninteresse og humanitære/idealistiske betraktninger burde ha ført til en del andre handlingsvalg, har alle muligheter til å mene det, og til å gå inn for andre typer valg i framtiden.

I dagens verden vil jeg tro at Vesten i det store og hele har interesse av en demokratisk utvikling i Midt-Østen. Hvordan det skal oppnås, og hvor konsekvent en skal prioritere dette når det kolliderer med økonomiske interesser, er i høy grad oppe til debatt.

Sluttsatsen til Braanen lyder: ”Hele ideen om at militært overlegne vestlige stormakter bør gå til krig med overlegne hærstyrker mot land på den andre siden av kloden, er en grunnleggende forfeilet strategi, hvis det er fred, demokrati og sosial utvikling som er målet.” Denne tiraden av emosjonelt ladete begreper, som bringer tankene til den imperialistiske epoken på slutten av 1800-tallet, er utdatert i forhold til de avveininger som faktisk står på dagsorden i dag. Ingen forfekter noe i retning av det Braanen beskriver, som en idé eller strategi som ”bør” anvendes.

Som Libya viser, og som vi har mange andre eksempler på, vil det reelle temaet kunne være om Vesten i en gitt situasjon skal stå og se på folkemord eller bruke de midler man har som kan hindre det, hvilket av og til må være militær handling. Motforestillingene mot dette er alltid tunge, og det er i og for seg ikke behov for en venstreside for å få fram disse.

Erling Borgen får selv fram dette når han spør hvorfor ”de” ikke gjorde noe under konflikten i Rwanda eller Sudan. Fra hans posisjon blir imidlertid ikke dette et argument for at en humanitær og demokratisk opinion av og til må kreve mer resolutt handling enn våre ledere er tilbøyelige til, men kun et retorisk argument som er opportunt å bruke også når Vesten faktisk agerer militært eller ikke.

Hans standpunkt uttrykker posisjonen til de deler av venstresiden hvor fiendtligheten mot Vesten stikker så dypt at en alltid vil vende seg mot en militær aksjon fra vestlige lands side. Standpunktet i en gitt situasjon beror ikke på en konkret analyse av hva som faktisk foregår og hva aksjonens faktiske virkning er. Analysen og argumentene tilpasses riktignok situasjonen, men konklusjonen er gitt. Er dette feil? Vær så vennlige, Braanen, Borgen, Sosialistisk Ungdom: fortell oss hvilke kriterier som måtte være oppfylt for at dere skulle støtte en militær aksjon med deltagelse fra NATO-land!

Til grunn for (deler av) venstresidens konkrete motstand mot Vestens aksjon i Libya ligger altså en mer fundamental posisjon som handler om hvorvidt Vestens egeninteresser, dvs bevaring av dets grunnleggende verdisystemer og samfunnsstrukturer, i seg selv representerer noe positivt. Hvis man benekter at Vesten, med alle sine feil, representerer historisk enormt verdifulle erobringer som det er i hele menneskehetens interesse å bevare, men derimot opprettholder en metafysisk forestilling om Vesten som menneskehetens svøpe, så er det gitt hvilke standpunkter man tar – uansett hva Vesten gjør.

Men et perspektiv som ser alt Vesten gjør som like galt, enten Vesten engasjerer seg militært eller ikke, stiller seg på siden av den reelt pågående og svært viktige diskusjonen om hvilke valg Vesten skal ta, stilt overfor dramatiske humanitære utfordringer skapt av dysfunksjonelle samfunnsforhold rundt om på kloden.

Les også

-
-
-
-
-
-