Kommentar

Odd-Bjørn Fure svarer Nina Witoszek i lørdagens Aftenposten. Han reagerer på at NW beskylder norske venstreintellektuelle, Fure inklusive, for å se bort fra humanistiske argumenter i sin motstand mot intervensjonen i Irak. Fure kan ikke la være å svare på dette.

Fure erkjenner at befrielsen av fanger er et «sterkt argument» (og reduserer pussig nok NWs humanisme-argument til kun å handle om befrielsen av fanger), men så kommer det som er kjernen i Fures argument mot Irak-intervensjonen, og som langt på vei bare understreker NWs kritikk – mot den manglende humanistiske argumentasjonen, Fure viser at han ikke liker at USA foretar seg noe i områder der de kan ha strategiske interesser. Med andre ord, hvis en militær intervensjon kan ha en egeninteresse for et eller flere land som deltar i en intervensjon, er det diskvalifiserende. Det samme argumentet ble brukt mot USAs intervensjon i Bosnia for å stanse serbernes etniske rensing, at USAs egentlige hensikt var strategisk.

Fure hevder til og med at intervensjonen i Irak ikke en gang hadde et humanitært grunnlag. Det humanistiske argument må underordnes for at han skal kunne stå for det han gjør. Denne oppfatningen og argumentasjonen kler lederen for Holocaust-senteret svært dårlig:

Sitat: «Men problemet er at USAs og Storbritannias angrepskrig ikke hadde noen av kjennetegnene til en slik (humanitær) intervensjon. En minimumsforutsetning for at en militæraksjon skal kunne tilkjennes en slik status, er at de dominerende intervensjonsmaktene ikke har tunge geostrategiske interesser i det aktuelle området. Men det var nettopp dette som var tilfellet ved Irak-krigen» skriver Odd-Bjørn Fure. Dette er en ren påstand.

Jeg kan gi Fure rett i at det ikke er alt i Bagdad som ser bra ut (USA gjør seg selv en pr-messig bjørnetjeneste ved å la Arnold Schwarzenegger drite seg ut på en scene foran soldatene). Men problemet er at Odd-Bjørn Fure har rodd seg ganske langt ut nå. Det er så åpenbart at standpunktet hans er motivert av det samme USA-hatet som venstresiden har hatt i mange tiår. Dernest må han argumentere, og det er da han faller igjennom. Han kan nemlig ikke uten videre bruke humanitære argumenter, men velger altså å fraskrive intervensjonen all humanitær verdi. Det er et valg han gjør, ikke noe som ligger i realitetene på bakken. Fure må altså redusere eller bagatellisere eller lukke øynene for de humanitære sidene og følgene av intervensjonen.

Vi har sluppet å se innsiden av fengslene i Irak under Saddam Hussein, og massegravene graves opp først nå. Plyndringen og volden i Irak, er skapt av et regime som har brutalisert samfunnet og lagt grunnlaget for hevn og voldsbruk. I tillegg ser det ut til at Saddam stadig er i live og har folk som er villige til å fortsette krigen mot amerikanerne. Det viser i det minste hvor seiglivet regimet er.

Fure løsriver etter mitt syn humanisme fra den store sammenhengen, og plasserer det for seg selv. Fordi Irak etter Fures mening ikke representerte noen direkte trussel mot USA, var intervensjonen «på kollisjonskurs» med folkeretten, og dette åpner da etter Fures syn opp for «en videre forvitring av den internasjonale rettsorden». Men den forvitringen skjer i så fall fordi demokratiske stormakter som Frankrike og Tyskland nekter å følge opp vedtak som tas i internasjonale fora, FN, f.eks. når det gjelder Irak. Det er ikke USA som truer den internasjonale rettsorden, men alle autoritære og totalitære stater som hver dag bryter menneskerettigheter og gir blaffen i FN-vedtak og andre internasjonale reaksjoner. (I så måte er det jo synd at USA har dempet kritikken mot og presset på Russland for krigføringen i Tsjetsjenia, det burde vært mer nærliggende for Fure å engasjere seg i.) Med intervensjonen i Irak gjennomførte USA og Storbritannia den ytterste trussel som lå i ultimatet til Saddam om fullt samarbeide, og som FN ikke ville følge opp på grunn av egeninteressene hos land som Frankrike og Russland, og Schröders valgkamp. Det humanitære aspektet var ett av to helt sentrale: Saddam som trussel mot sin egen befolkning om mot verden omkring. Bevisene ramses til og med opp av Fure: Massakrene på egen befolkning og to kriger mot naboland.

En ytterligere humanitær side er den langsiktig skadelige følgen et diktatur som Saddams har på samfunnet. Jo lenger han fikk sitte, jo mer ødelagt ble samfunnet og menneskene i det. Siden Sovjetunionen og kommunistregimene nevnes i forbindelse med diskusjonen er det bare å nevne at russerne fremdeles sliter med Ivan den Grusomme! Det stalinistiske regimet som vestlige venstreintellektuelle forsvarte eller lot være å kritisere, var en fortsettelse av fire århundrer med autokrater som brukte politi og soldater mot sine egne. Å regjere gjennom frykt er en gammel metode, som demokratiene har forlatt.

Det vil ta lang tid å bygge tillit i et samfunn som er brutt ned av en Saddam Hussein. For mange har arbeidet begynt, som nevnt tidligere arbeider irakere med å systematisere arkiver og forsøke å skaffe oversikt over hva som har skjedd med folk som forsvant under Saddam. Det er helt vesentlig for å kunne reparere, gjenopprette tillit og få samfunnet til å fungere igjen. Underlig nok bekymrer Fure seg mer over «destruksjonen av det irakske samfunnets viktigste institusjoner» som han mener fører til «alvorlige tap av individuelle og kollektive selvbilder». Hva mener han med dette? Hvilke institusjoner snakker han om? Han høres ut som et ekko av NRK-Sunnannå som før krigen spådde at ved en intervensjon vil Irak gå i oppløsning, fordi landet består av mange ulike grupper. Saddams maktbruk var faktisk nødvendig for å holde landet samlet. Dette er typisk venstreintellektuelt mas og grums: Det er systemet og institusjonene som er viktigst når alt kommer til alt, bare ikke det demokratiske. For menneskene kommer i andre rekke. Deres oppgave er å tjene systemet. Odd-Bjørn Fure risikerer å rote seg inn i et hjørne hvis han fortsetter diskusjonen mot Witoszek, med mindre han innser at han må innrømme at intervensjonen hadde helt vesentlige humanitære aspekter – og dernest klarer å forsvare sin motstand mot intervensjonen. (Witoszeks kronikk, som Fure svarer på, kan leses på www.document.no)