Kommentar

Odd-Bjørn Fure, direktør ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoritetenes stilling i Norge, angriper i siste utgave av Dag og Tid to østeuropeiske intellektuelle, György Konrád og Adam Michnik, som Fure anklager dels for å ikke ha kunnskapsmessig basis for sin støtte til USAs krig mot Irak, delvis for ikke opptre som man bør kunne forvente av intellektuelle. Det Fure ikke drøfter, og heller ikke blir spurt om av journalist Svein Gjeråker, er muligheten for at Konrád og Michnik har etiske beveggrunner utfra egne erfaringer med totalitære regimer. Det er forstemmende å lese Fures analyse. Han har vansker med å forene de USA-vennlige standpunktene til disse to intellektuelle, som han nok kan ha beundret en gang, og det faktum at de har en moralsk autoritet som gir argumentene deres tyngde. Det Fure gjør da, er å avvise kompetansen deres. Samtidig forklarer han de østeuropeiske regjeringenes støtte til Irak-krigen som et resultat av at de likevel foretrekker sin gamle satelittilværelse, og tryggheten som USA kan tilby dem. Alt handler om den snevreste form for egeninteresse.

Fure vil ikke innrømme østeuropeiske ledere som Vaclav Havel, nobelprisvinneren Czeslaw Milosz og en rekke andre noen form for etisk beveggrunn, antagelig fordi det ikke passer hans egen snevre USA-kritikk. Man må skille mellom innsatsen deres som opposisjonelle under de østeuropeiske kommunistsystemene, og den oppfatningen de har gjort gjeldende om krigen mot Irak, svarer Fure. I det første tilfellet viste de mot, klarsyn og dømmekraft, kjempet for sivilisatoriske verdier med store personlige kostnader. (Og i det andre åpenbart ikke!)

Fure mener Konrád gjør en gedigen feilslutning når han sammenligner erfaringene fra Øst-Europa med Irak. Fure drøfter hele tiden «trusselen mot omverdenen» og kommer først mot slutten inn på Irak som «Bare en trussel mot sine egne».

Et par sitat: «Konrád er inne på et område han ikke mestrer. Han bruker autoriteten sin som litterat og tidligere dissident på et felt han ikke viser særlig kunnskap om (amerikansk utenrikspolitikk). Konrád argumenterer fullt og helt ut fra sin egen erfaring (Han er ungarsk-jødisk forfatter, deltok i oppstanden mot Sovjetunionen i 1956. Han slapp så vidt unna nazistene på 40-tallet). Han har ikke dokumentert perspektiver som er vidtrekkende nok til å vurdere karakteren av denne krigen (i Irak). Det er problematisk, for her lever han ikke opp til kravene som må rettes til en intellektuell»

Fure mener videre at Adam Michnik viser mangel på realisme, fordi han indirekte kritiserer USA for å ikke ha intervenert i Øst-Europa i 1956 og 1968. Fures argument er at det egentlig ikke bør gripes inn noe sted, fordi da blir det så mye å gjøre rundt omkring i verden: «Utgangspunktet hans (Michniks) er at de politiske fangene i Irak nå er løslatt. Og det er klart et tungt argument (!). Men skulle en ta konsekvensen av av dette, ville det være svært mange intervensjoner rundt om i verden. For eksempel i Usbekistan som er en av de mest understrykkende statene i verden, men som samtidig er en av USAs viktigste allierte i den såkalte (sic) kampen mot terrorismen.»

Fure kommer med en formulering som minner påfallende om paralellen «det må gå an å kritisere Israel uten å bli kalt antisemitt». Fure sier om Konrád: «Han har et antiamerikanismebegrep som er ubrukelig. Han skiller ikke mellom antiamerikanisme på den ene siden, og rettmessig kritikk av politikken til det nåværende regimet på den andre.» Det saklige nivået i Fures kritikk holder ikke mål.

Les også

-
-
-
-
-