Kommentar

Fure bygger sin Irak-argumentasjon på en rekke tvilsomme forutsetninger

Holocaust-senteretes leder Odd-Bjørn Fure forsvarer seg enda en gang på kronikkplass i Aftenposten i dag, etter kronikken til Nina Witoszek 14. august. Det å kjenne andres lidelser under tyranner, på bakgrunn av egen erfaring (øst-europeiske intellektuelle) skyver Fure unna. Hans spørsmål lå på «et helt annet plan», skriver han. Med det mener han metoden for å fjerne tyranniske regimer. Han minner om at befolkningene i Øst-Europa «ikke ble frigjort ved intervensjon utenfra» (men av egne krefter innenfra) – «de som kjempet mot det kommunistiske systemet har på basis av den samme erfaring trukket motsatte konklusjoner om berettigelsen og hensiktsmessigheten av Irak-krigen».

Fure tolker motstanden mot Irak-krigen i befolkningene i Øst- og Sentral-Europa (som motsatt av en del tidligere dissidenter) som rasjonelt basert på analyse av egen kamp mot kommunismen. Det er overraskende forenklinger av minst tre slag her av Fure:
-Han tar for gitt at «folk flest» i østeuropa gjorde opp sin mening mot krig i Irak på et så rasjonelt grunnlag;
-Han tar uten videre for gitt at hele befolkningen i kommunistlandene (eller i alle fal alle dem som var i mot angrepet på Irak) bekjempet regimene. Sannheten er vel at store deler av befolkningen forholdt seg passive og ville unngå ubehageligheter med regimet helt til det styrtet sammen, eller også aksepterte tingenes tilstand. Den sivile motstanden mot regimet, etterhvert som misnøyen økte, var også avhengig av dissidentenes og de bevisste opposisjonelles ledelse for å kanalisere en misnøye som etterhvert også var økonomisk og sosial.
-Ikke minst er det feil å sammenligne de kommunistiske regimene med Saddam Husseins Irak-regime. Fure skriver avslutningsvis: «I flere tiår målbar de østeuropeiske dissidentene frihetsaspirasjoner overfor de totalitære stater.» Hvor var dissidentene i Irak? Kjenner vi ett navn på en opposisjonell i Irak? Motstanden mot Saddam fantes, men ingen turte å målbære noen misnøye eller kritikk, ikke en gang privat – overhodet ikke offentlig!
Saddam slo grusomt ned på det minste tegn på motstand eller kritikk. Han gjorde det samme som Hitler også lyktes med – gjennom vilkårlighet og brutalitet å dyrke fram et system av angiveri som var uhyggelig effektivt.

Kommunistregimene slo så visst også grusomt ned på dissens, men der fantes muligheten til å overleve, enten det var i fengsel, i fangeleire, på sinnssykehus eller eksil. Det er blant annet dette Witoszek refererer til – motstanden kostet lidelse, men det var en lidelse som på sikt kunne hindre mer lidelse. De opposisjonelle fikk spille en rolle som inspiratorer og ledere for opposisjon mot regimet, og regimene måtte faktisk ta hensyn til verdensopinionen. Kjente opposisjonelle kunne ikke uten videre bare drepes. De tidligere dissidentene som lever i dag, er bevis på det. De har måtte lide for sin overbevisning, men overlevde. Saddam Hussein behøvde ikke ta samme hensyn som de «demokratiske» kommunistregimene (som søkte enerkjennelse or respekt). Saddam viste gjennom sin forakt for FNs vedtak hvor lite han behøvde å bry seg.
I Irak var det ikke mulig å være opposisjonell, fordi det var ensbetydende med døden. Dette stiller Fure opp mot de totalitære regimene, som tross alt hadde en noe annen karakter i og med at regimene påberopte seg folkelig støtte, som jeg skal komme tilbake til om et øyeblikk.

Fure skriver at de opposisjonelle i øst- og sentraleuropa målbar sin motstand «i tiår». Hvor mye lenger skulle irakerne leve i frykt under Saddam og senere Qusay eller Uday, i vente på noen som kunne lede dem i tråd med «Fures metode» mot regimet? Skulle noen tørre å påta seg en slik rolle, om ikke FN og stormaktene, eller USA, ville løfte en finger for å hjelpe dem men forholde seg «korrekt» passivt? Fikk ikke nettopp dissidentene i øst- og sentraleuropa støtte fra den frie verden – den støtten som var mulig for å bidra til å undergrave regimet innenfra. Grunnen til at militær intervensjon ikke ble brukt mot kommunistlandene burde være innlysende for Fure.
Det er overraskende at Fure ser helt bort fra at det ikke fantes noen synlig opposisjon eller dissidenter i Irak – d.v.s. ingen ledere som kunne aksle en intern opposisjon mot regimet. Han har en venstreintellektuells tålmodighet overfor undertrykkelsen og lidelsene til befolkningen under et «sosialistisk» tyranni. Man burde velte regimet på «riktig måte», er det han argumenterer for. Framgangsmåten er det viktigste.

En annen svakhet ved Fures argumentasjon, er forutsetningen om at kommunistregimene i Europa falt som følge av at befolkningene frigjorde seg selv, og at irakerne burde klare det samme. Han regner ikke med andre faktorer som var avgjørende, og som kanskje ikke er til stede i Irak. En vesentlig faktor er legitimitet, som jeg nevnte over. Kommunistregimene baserte sin makt på en tilsynelatende folkelig legitimitet. Det gjorde de blant annet gjennom valg, ufrie riktignok, men valgene tjente til at regimet om og om igjen ble bekreftet. Den kommunistiske retorikk var gjennomsyret av vendinger og begreper som skulle legitimere regimet, dessuten var samfunnet innrettet som et «ideal» som tjente folket. Folket var offisielt og ideologisk basis for regimet, som sørget for befolkningen: Ingen arbeidsledige, ingen fattige, ingen som ble utbyttet av kapitalismen, siden arbeiderne selv eide alt gjennom staten, som var dem selv. Løgnen undergravde regimene. Det var dissidentenes oppgave å avsløre løgnene, og fortelle om hva som faktisk skjedde. I Irak var det ingen som fortalte høyt hva som skjedde, og regimet ga seg ikke ut for å sørge for andre enn seg selv.

Når legitimiteten forsvant for de kommunistiske regimene, når misnøyen ble utbredt, synlig og hørbar, var regimenes dager talte. Saddams regime bygde ikke på noen slags «pseudo-demokratisk» legitimitet. Hans base var Baath-partiet, som overhodet ikke ga seg ut for å representere «folket» eller «arbeiderklassen». Riktignok arrangerte han et valg av det kommunistiske slaget høsten før han ble styrtet av amerikanerne, men det var en demonstrasjon for verden av hvor stor støtte han hadde. Han trengte ikke «valget» for sin interne legitimitets skyld. Saddam trengte ikke legitimitet. Han kom til makten gjennom manipulering og maktbruk, gjennom Baath-partiet, og det var metoden hans for å holde seg ved makten.

At Fure uten videre setter likhetstegn mellom de totalitære regimene i Europa og Saddams regime, må skyldes at han enten ikke legger vekt på slike faktorer, eller at det ikke passer inn argumentasjonen hans mot Irak-krigen. Det han egentlig argumenterer for, er at verden burde fortsette å overlate det kuede irakiske folket til sin undertrykker og til sin skjebne, fordi det å gripe inn (utenfra) er galt. M.a.o. Fures ideal er at undertrykte skal befri seg selv. En romantisk dagdrøm? Eller rett og slett bare det at han ikke kan fordra USAs militære makt og vilje til å bruke makt. Han forsvarer seg med at han var sterk tilhenger av intervensjonene både i Kosovo og Bosnia, noe som i så fall gjør mostanden hans mot Irak-invasjonen helt uforståelig.

Det er indignasjon i angrepene hans mot Witoszek, som i to kronikker har gitt skarpsindige analyser av støtten til og motstanden mot krigen i Irak. Utgangspunktet var en kronikk av Fure, der han angrep øst- og sentraleuropeiske intellektuelle, kjente opposisjonelle fra kommunisttiden, for å svikte sin rolle og oppgave gjennom støtten til en Irak-invasjon. I sin siste kronikk fortsetter Fure en argumentasjonsrekke som ikke holder mål. For mye er utelatt, og sammenligningene blir, som nevnt, for lettvinte. Han brummer og tordner i angrepene mot Witoszek, som om støyen skal ta oppmerksomheten fra den tynne argumentasjonen.

Til alt overmål, Aftenposten bruker et bilde av paven som illustrasjon til kronikken, med bildeteksten: «Tidligere østeuropeiske dissidenter burde ikke overse Paven og lederne for de andre kirkesamfunnene som med overveldende flertall gikk imot invasjonen i Irak, skriver artikkelforfatteren.»
Når ble paven eller «kirken» de undertryktes advokat?!

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også