Kommentar

Når jeg leser Sverre Lodgaards politiske innlegg (kronikk) i Aftenposten onsdag, får jeg følelsen av at den nyreligiøse venstresiden som han tilhører, har gjort FN til sin gud, mens Folkeretten erstatter de ti bud og janteloven tilsammen. «Du skal» følge budene FN har gitt, og «du skal ikke (USA) tro» du har bedre verdier enn oss, eller kan oppnå noe bedre enn folkeretten og FN.

Det Lodgaard advarer mot, er nettopp årsaken til at USA handler og gjennomfører sine forsetter: USA skiller mellom ondt og godt, og legitimerer sine handlinger gjennom resultatet. Dette stiller NUPI-direktøren og AP-politikeren opp mot «FN-pakten, internasjonale avtaler og fora» som legitimerer handling i europeisk perspektiv. Det han ikke sier, er at dette delvis kan forklare den (vest-)europeiske passiviteten overfor blodige begivenheter som på Balkan på 90-tallet.
Hvis de øvrige land i FN ikke ser forskjell på ondt og godt, eller mener det ikke har betydning, kan det forklare hvorfor alt snus på hodet i den norske og europeiske debatten.

Den nye statsreligionen i dette landet heter Formalismen og vi forholder oss til den på samme måten som kommunistene til den marxistiske tro og kristenfundamentalister til Bibelen: Å følge det som står skrevet der, er viktigere enn alt annet. Hvis man unnlater å stanse et folkemord, fordi FNs sikkerhetsråd ikke kan samle seg bak en beslutning om å handle, eller ikke finner oppbacking i den hellige skrift (folkeretten), handler vi i det minste formelt riktig. Vi toer våre hender, som det heter: Det er jo fryktelig trist at mennesker blir slaktet ned og land legges øde, men de forårsaket jo problemene selv egentlig. Verre ville det være å gå til krig for å stanse dette, og andre forbrytelser mot menneskeheten, for da blir vi jo skyldige selv i å drepe, og det er tross alt det verste.

Grunnleggende feil i argumentasjonen hos dem som hele tiden bruker folkeretten og FN-resolusjoner mot å gå til aksjon militært, er at man pålegger seg selv (d.v.s vestlige land) å følge skriften, men forventer ikke og krever ikke at udemokratiske og tyranniske regimer i andre deler av verden skal gjøre det samme – selv om de omfattes av de samme reglene. Denne forskjellsbehandlingen er for det første rasistisk (mot mennesker som man aksepterer blir undertrykt), og for det andre håpløs. Konsekvensen er nettopp det som Lodgaard skriver at «de ny-konservative» i USA hevder, nemlig at vi binder oss selv på hender og føtter. «Folkerett og multilaterale prosedyrer betrakter de (ny-konservative) ofte som en hemsko», skriver han. Javisst.

Årsaken til at vi europeere velger passiviteten, formalismen og pedanteriet, kan en bare spekulere i. For noen land er det åpenbart politics of convenience, at viljen til å gripe inn mangler. Det kan være økonomiske interesser (Frankrike), selvforsvar (Russland/Tsjetsjenia), indrepolitiske interesser (Tyskland).
Eller/og pur feighet og selvrettferdighet. For Norge gjelder som oftest det siste, feighet og selvrettferdighet. Vi vil for all del ikke skitne til det falske bildet av Norge som en fredselskende nasjon. Hvem sin fred, og på hvilke premisser? Det er vår egen fred og vårt pene, overfladiske selvbilde det handler om.
Lodgaard håner regjeringen som dilter etter USA når det kommer til stykket. Men verre er det at vi ikke tør å stå rakrykket ved siden av USA når amerikanerne trenger vår støtten til et riktig formål som for eksempel i Irak. Vi gjør verken det ene eller det andre, men litt av hvert. Problemet med Irak er nettopp folkeretten, alle norske politikere og forskere inklusive statsminister og utenriksminister bruker dette begrepet som om det var guds vilje. Den selvopptatte venstresiden tilber folkeretten som et ny-kommunistisk manifest – noe som står over hensynet til virkeligheten og menneskeliv, og som gir seg ut for å forsvare nettopp sannheten og mennsker. Men resultatet viser at det er bløff og bedrag.

Det er visst verre at uskyldige dør i amerikanske angrep som fører til at et brutalt regime faller, enn at mennesker pines i hjel i Saddams torturkjellere i år etter år. Hadde USA bøyd seg for Frankrike og Tyskland, hadde Saddam sittet ved makten den dag i dag, og torturkjellerne hadde stadig vært i bruk. Massegravene ville blitt flere. Det sto to sønner klar til å overta makten, hvor lenge kunne ikke dette regimet fortsette. Understrykkelsen var total. Irakerne var ikke i stand til å fjerne Baath-regimet.
Men vi må forholde oss europeisk-rasjonelt til Saddam: Han kan vi jo ikke vente noe annet av, han er jo en diktator, mens USA skal liksom være et demokrati. Demokratiske mennesker støtter ikke drap og ikke krig. Derfor ville det vært mer riktig å ikke angripe Irak. Vi har jo ingenting med å blande oss inn i andres problemer. Og Lodgaard snakker om «Global governance» – hvordan skal det se ut, når vi likevel bare er oss selv nærmest?
En dansk SF-politiker har vært så uheldig å si hva han mente, at dødsstraff kunne være mulig i Saddams tilfelle. Han ble straks pisket inn i rekken av sine SF-kamerater og måtte beklage sine ord. En sosialist og demokrat snakker bare ikke om dødsstraff i noen sammenheng.

Den plagsomme, ulidelig korrekte og umoralske formalismen nordmenn og andre europeere pisker seg selv med, er kanskje skyggesiden av nesten 60 års fred (om vi holder Balkan utenfor). Vi vil for alt i verden ha fred, og vi tror at for å bevare denne egosentriske, selvrettferdige tilstanden må vi ikke gjøre oss skyldige i noe som gjør oss til målskive – for terrorisme, for eksempel, eller for det hatet som USA og Israel er utsatt for, eller for kritikk. Fra disse «krigshisserne» må vi distansere oss. Derfor kan vi ikke tillate oss å se at de kanskje er blitt angrepet først, både to og tre og flere ganger, og har rett til å handle som de gjør. Vi vil heller ikke innse at terroren og annen religiøst/ideologisk motivert vold kan ramme oss helt likegyldig av om vi tar avstand fra USA, fordi det rent faktisk ikke vil være snakk om «gjengjeld» i noen sammenheng. Hos en del araberledere, og også av tyranner generelt, tolkes ikke forhandlingsvilje nødvendigvis som fredssinn, men som svakhet hos motparten. Det er blant annet dette problemet som gjør fredsprosessen i Midtøsten så vanskelig: tilbaketrekking betyr ikke fred, men svakhet. Det motiverer motparten.

Hatet mot Vesten er irrasjonelt, og den hellige krigen er motivert av og nøres av noe helt annet enn behovet for å «hevne» seg på USA. USA framstår ikke som noen fiende av islam, på ingen måte, men USAs fiender hevder likevel det. Dersom politikere, forskere og journalister skulle ta inn over seg dette, og justere kartet sånn at det stemmer med terrenget, vil det i konsekvens kreve handling, ikke passivitet. Derfor konstrueres heller et bilde av USA (og Israel) som onde, konspiratoriske imperier. «Imperiebygging står sentralt i amerikansk utenrikspolitikk» skriver Lodgaard. «Det gjelder å fjerne regimer som stiller seg i veien» (min uth.), med andre ord: USAs krig mot Saddam-regimet er ledd i oppbyggingen av USAs verdensrike. Det irakiske folket har ingen betydning, heller ikke har det betydning for USAs krig at Saddam hadde brutt både FN-resolusjoner og folkerett og avtaler over en lav sko. Det passer ikke inn i bildet av USA som en ond makt med onde hensikter, som Lodgaard – sjefen for utenrikspolitisk institutt, tegner. Lodgaard benytter ord som «røverstater» og «ondskapens akse», liksom for å gi inntrykk av at han tross alt ikke forsvarer udemokratiske regimer i land som Saddam-Irak, Preste-Iran, Atombombe-Korea og Terrorist-Syria, men samtidig understreker begrepene at disse landene er av en karakter som vi ikke kan forvente at oppfører seg like bra som oss. Vi må derfor la dem seile sin egen sjø, eller lokke dem med på forhandlinger. Vi har stor tro på det å forhandle med dikt

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også