Kommentar

Jens Stoltenberg avviser i en kronikk i Aftenposten at en rød-grønn regjering vil bryte med hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. Men tonen er mer USA-kritisk enn dagens regjering, som Stoltenberg kritiserer for å kjøre på «auto-pilot», og ha en «blind lojalitet» til USA.

En viktig grunn til å skifte regjering er at det sittende mannskapet ikke har vært påpasselig med å lese den nye tidens muligheter og utfordringer i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Politikken bærer preg av passivitet og tilpasning, fremfor aktivitet og nye initiativer.

Hva foreslår Stoltenberg konkret av nye grep?

* NATO må være noe mer enn en kilde for amerikansk-ledede «koalisjoner av villige».

Stoltenberg viser klar skepsis til Bush-administrasjonen. Han skriver at NATO fortsatt bør være viktigste forum for transatlantisk samarbeid. Men han er tildekkende i forhold til realitetene. Man kan hverken skru klokka tilbake, eller skjule at NATO har fått en sekundær rolle for USA.

* Tilbaketrekking av rundt 10 norske offiserer i Irak
* Tilbaketrekking av norske spesialstyrker fra Enduring Freedom i Afghanistan, og deltakelse kun i den NATO-ledete ISAF-styrken.

Jeg mener vi må arbeide langt mer aktivt for å fornye kontaktflaten mot USA, på tradisjonelle og nye områder. USA er et av verdens mest dynamiske og spennende samfunn, og en viktig partner så vel bilateralt som multilateralt. Men vennskap må ikke forveksles med blind lojalitet. Som troverdig partner har vi både rett og plikt til å si fra når vi er uenige om kursen. Langvarig vennskap tåler forbigående uenighet. Med Arbeiderpartiets støtte valgte Bondevik-regjeringen en annen kurs enn USA i Irak-krigen. For oss vil det være en logisk videreføring at vi trekker de siste offiserene ut av Irak, mens vi videreutvikler samarbeidet med USA i Afghanistan innen rammen av NATO.

Tildekking, for ikke å si idyllisering. Stoltenberg er gammel nok i gamet til å vite at dette er signaler som ikke vil falle i god jord i Washington. Særlig punktet om å trekke spesialstyrker ut av Enduring Freedom vil bli oppfattet som distanserende. De norske soldatene er dyktige, og både USA og Norge høster verdifulle erfaringer. Det er således militærfaglig i norsk interesse å delta. Utmarsj er derfor et klart politisk signal. Det har sin pris.

Å si at tilbaketrekking fra Irak vil være «en logisk videreføring», er en tilsnikelse. Det kan snarere sies å være det motsatte. Ikke med ett ord nevner Stoltenberg spørsmålet om Iraks fremtid, oljeforsyning, terror-trusselen og forholdet til muslimer i og utenfor Europa. Det er for dårlig.

Dagsrevyens Frode Nakkim sto i Dagsrevyen igår og roste Stoltenberg for å være visjonær. Det sier kanskje mer om journalisten. Det er snarere fraværet av visjoner, evnen til å se ting i sammenheng og unngå utenomsnakk, som savnes hos statsministerkandidaten.

* Norge må igjen engasjere seg aktivt i FNs fredsbevarende arbeid, ikke minst i Afrika.

Det er når Stoltenberg kommer til FN-sporet at han svinger seg opp til de store høyder. Her praktiserer han det som byråkratier til alle tider har vært flinke til, og som særlig sosialistene har vært spesialister på: man later som om det skjer noe ved hele tiden å lansere nye tiltak.

Dette har både næringslivet og regjeringer lært seg. I FN er denne liksom-retorikken en måte å overleve på.

Stoltenberg med alt: det siste innen problemer, og løsninger.

En ny regjering vil trappe opp Norges innsats i FN betraktelig. Det er et tankekors at vi knapt har FN-soldater igjen. Norge må igjen engasjere seg aktivt i FNs fredsbevarende arbeid, ikke minst i Afrika. En aktiv norsk FN-politikk må kombinere aktiv støtte til konstruktive reformer, og vilje til klart og tydelig å si fra når vi ser skjevheter og misbruk. Vi må sikre FN en mer stabil finansiering, blant annet ved å forfølge forslaget om en øremerket avgift fra internasjonal luftfart.

Å tro at Norge skal delta i f.eks. Kongo-styrken, er usannsynlig. Sudan er mer nærliggende. Det er snakk om noen obseratører til å observere fredsavtalen. Men Norge har sørget for å holde seg langt unna Darfur, hvor hundretusener har dødd. Det passer ikke inn, for det innebærer konfrontasjon. Det er fredsmekling som passer Norge best, men heller ikke det snakker Stoltenberg om, til tross for at Norge har vunnet anerkjennelse for sin mekling, i f.eks. Sri Lanka.

Med alle sine oljemilliarder er dette et felt Norge kunne utvide.

SV vil helt sikkert måtte svelge mange utenrikspolitiske kameler for å sitte i regjering.

Det er i nordområdene det kan bli virkelige motsetninger mellom Ap og SV. Hvis man skal tro VGs Arve Øverby, er SV mot all videre oljeutvikling i nord, bortsett fra Melkøya som er igang. Slagordet er: Nei til all petroleumsvirksomhet i nord. Dette rimer dårlig med Aps planer:

Norge og Russland er begge store energieksportører, og mange av de mest spennende miljø- og næringspolitiske utfordringer vårt land står overfor ligger i og rundt Barentshavet. Norge trenger en nordområdepolitikk som trekker sammen både utenriks- og innenrikspolitiske ambisjoner. Norge som stat – og ledende norske selskaper – må kjenne sin besøkelsestid i et raskt skiftende energipolitisk landskap i Nord. Nordnorske miljøer må trekkes mer direkte inn i utformingen og forvaltningen av denne politikken.

Stoltenberg henger på noen fine ord om miljø og balanse, men det kan ikke skjule at han mener en ny regjering må delta aktivt i utbyggingen i nord, i samarbeid med russerne.

Han viser, i likhet med alle andre norske politikere, en frapperende evne til å se bort fra utviklingen i Russland. Man ignorerer fremveksten av ikke bare et autoritært, men også et korrupt, Russland. Gazprom er et av de verste. At man ikke en gang ser noen risikoer ved et slikt samarbeid, er urovekkende. Alt er bare gloria.

Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen var før helgen på et oljepolitisk seminar i nord, der den kjente amerikanske sikkerhetseksperten Edward Luttwak sa at Norge kunne fått USAs støtte i forhandlingene om delelinjen, hvis de turde være litt mer offensive.

Konklusjon: Stoltenbergs politikk er preget av drøm mer enn visjoner, og hans analytiske evner er ikke imponerende.

Slik blir vår utenrikspolitikk