Sakset/Fra hofta


EUs utenrikssjef Federica Mogherini smiler til Jens Stoltenberg under World Economic Forum i Davos den 19. januar 2017. Foto: Ruben Sprich/Reuters/Scanpix

 

Med det siste årets politiske omveltninger er det mange som sitter med følelsen av at Europa er svekket, desorientert og mer overlatt til seg selv. Den indre forvirringen er stor, den geopolitiske likeså. USA anses på samme tid som en farlig trussel og en uunnværlig alliert.

I forbindelse med at EU har forsøkt å samle kreftene og rette blikket fremover, har den erfarne utenriksreporteren Lorenzo Cremonesi intervjuet EUs utenrikssjef Federica Mogherini for Corriere della Sera. Samtalen er et fascinerende skue.

For mens den flerkulturelle, globalistiske utopien er i ferd med å miste grepet på de vesteuropeiske befolkningene, ser den ut til å være akkurat så gyldig som før blant den politiske og byråkratiske eliten i EU. Mogherini fremstår nesten utrolig inkonsekvent, og legger for dagen overbevisninger som erfaringen burde ha gjort mer enn tynnslitte.

Utenrikssjefen viser innledningsvis en struttende selvtillit på EUs vegne:

Corriere della Sera: Dette er en tid for store utfordringer for Europa og dets globale politikk. Man ser endringer med Donald Trump som reiser tvil om den flere tiår lange alliansen mellom EU og USA, styrkedemonstrasjonen i Vladimir Putins ekspansjonisme, Brexit, migrantene, IS, økonomisk usikkerhet og økende anti-europeisme blant europeere. Hva er det som bekymrer Dem mest?

Federica Mogherini: Den manglende troen på oss selv. Våre internasjonale partnere, fra Argentina til Japan, forteller meg hele tiden at vi europeere ikke forstår hvilken styrke vi har. Det uroer meg at vi ikke forstår vår egen styrke. I en tid med totale omveltninger av den geopolitiske likevekten ser verden på Europa som en pålitelig partner i viktige saker som fri og rettferdig handel, menneskerettigheter, multilateralisme, støtte til FN, konfliktforebyggende diplomati og klimaendringer. Vi er verdens største marked, vi deltar i 16 militære oppdrag utenlands – listen er svært lang. Vi er altså som en smellvakker sekstenåring som ser seg i speilet og synes hun er stygg. Vi er ved perfekt fysisk helse, men vi er nervøse og ustabile, og vi lider under en identitetskrise og en manglende bevissthet.

Mogherini har en balansert og avventende holdning til Trump. Vennskapet med USA stikker dypt, sier hun. Og landet vil fortsette å spille en viktig internasjonal rolle.

Trump har sagt at europeerne må betale mer for forsvaret. Cremonesi vil vite om Mogherini ønsker seg en europeisk hær. Utenrikssjefen skryter av Europas militære evner:

Den militære styrken har vi et stykke på vei allerede, hvis vi slår sammen de væpnede styrkene til medlemsstatene våre. Noen ganger tar vi dem i svært effektiv bruk, som ved operasjon Sofia i Middelhavet eller i kampen mot piratvirksomheten ved Afrikas horn. Det er EU og ikke NATO som driver opplæring av kystvakten i Libya. Akkurat som med opplæringen av de væpnede styrkene i Afrika.

Mogherini fremhever også europeernes «myke makt»:

Det finnes steder hvor vi kan betraktes som mindre problematiske enn NATO, takket være Europas humanitære og diplomatiske dimensjon. Vi er først og fremst en politisk allianse, men vi arbeider i partnerskap med NATO, hvilket er fundamentalt for ikke bare europeernes sikkerhet.

På den ene siden er det alstå bedre å være humanitær og diplomatisk. Men på den annen side er det helt fundamentalt at noen garanterer sikkerheten. Er ikke sikkerheten selve forutsetningen for alt det andre?

Men vi er i ferd med å styrke det europeiske forsvaret. Jeg kommer til å presentere de første konkrete resultatene i anledning feiringen av Roma-traktaten i mars. Europeerne bruker halvparten av det USA gjør på forsvaret, men oppnår bare 15 prosent av resultatene amerikanerne oppnår. Det skyldes at vi er delt opp i 28 nasjonale regjeringer. Det må skapes en mekanisme for samarbeid og integrering av forsvaret.

Hvor er realismen i disse visjonene akkurat nå?

Cremonesi peker på vanskelighetene med å samarbeide om å stabilisere Libya. Vi hjelper den lovlige regjeringen så godt vi kan i tråd med FN og internasjonal lov, svarer Mogherini. Landet må forbli forent, og det behøves politiske løsninger.

Hvordan skal man kontrollere migrasjonen?

For det første til havs. Opplæringen av kystvakten begynte i september, og den omfatter også håndhevelse av menneskerettigheter og kvinners rettigheter. I den senere tiden har vi reddet flere enn 32.000 personer i internasjonalt farvann, men 4500 er omkommet. Det skyldes dels at vi ikke går inn i libysk territorialfarvann. I tillegg er det nødvendig å kontrollere grensen mot ørkenen. Derfor har vi samarbeidet særlig med Niger i Agadez, for å hjelpe til, informere og ofte hjelpe migrantene å reise hjem igjen, hvor vi oppretter arbeidsplasser med FNs hjelp. I Agadez har vi klart å redusere antall passeringer fra 76.000 til 11.000 i løpet av få måneder.

Men selv etter at migrasjonen er i ferd med å bli både allment og faglig forstått som et økonomisk, sosial og sikkerhetsmessig problem, tviholder Mogherini på at migrasjonen ikke bare er umulig å stanse, vi er sågar helt avhengige av den:

Men hvordan skal man skille de politisk forfulgte med asylrett fra illegale migranter?

Det er akkurat det vi vil gjøre. Men det betyr at hvis du er en eritreer med internasjonal asylrett, så må Europa ta imot deg. Dessverre skjer ikke det hver gang. Og grunnen til det er at man i våre land ofte hengir seg til illusjonen om at det er mulig å stanse migrasjonen. Det er umulig. Fremfor alt ville den europeiske økonomien bli paralysert uten migranter. Den demografiske utviklingen vår bærer mot kollaps. Det ville bety sammenbrudd i våre samfunn.

Etter først å ha fastslått at Europa er ved perfekt fysisk helse, sier hun altså at Europa bryter sammen uten migrasjon. Migrasjonen er tilsynelatende å anse omtrent som en respirator. Hvordan kan den som angivelig er ved perfekt helse, være avhengig av at noen utenfra opprettholder livsfunksjonene?

Mogherinis selvmotsigelse er ikke bare skrikende, den overser også at vår demografi ikke reddes av invasjonen av migranter, den blir snarere forverret. Hos utenrikssjefen gjelder fortsatt dogmet om at det bare er å bytte ut mennesker i en befolkning, til tross for det havet av erfaringer som viser at befolkninger langt på vei forblir distinkte, hva enten de bor i sine opphavsland eller ikke. Vi kollapser snarere på grunn av migrasjonen. Det som stadig klarere fremstår som en trussel, er for henne fortsatt redningen. Det er egnet til å ta pusten fra en.

At Mogherini bruker eritreere som eksempel på personer med asylrett, betyr også at hun glatt ignorerer rapporten fra de fem europeiske ambassadørene hvor det går frem at menneskerettssituasjonen i Eritrea ikke er så dårlig som asylindustrien skal ha det til.

Det er altså en ideologisk forblindet apparatsjik som er øverste ansvarlige for EUs utenrikspolitikk. De som vil bevare unionen, bør virkelig ønske seg en total utskiftning av toppledelsen.

 

Corriere della Sera