Sakset/Fra hofta

Dimitris Avramopoulos under en pressekonferanse i Brussel den 26. juli 2017. Foto: Eric Vidal / Reuters / Scanpix.

 

Det italienske innenriksdepartementets statistikk over ankomstene av migranter til landet, viser at antall ilandstigninger i juli gikk ned med drøyt femti prosent sammenlignet med i fjor, og så langt i august er reduksjonen sammenlignet med 2016 på hele 76 prosent.

Utviklingen tilskrives langt på vei Italias samarbeid med Libyas kystvakt, men dette bør ikke få en til å tro at problemet er i ferd med å bli løst, advarer Dino Martirano i en analyse i Corriere della Sera: Nye bølger som den mot slutten av juni, da 10.000 migranter ble plukket opp på tre dager, kan ikke utelukkes.

Man må altså forvente at menneskesmuglerne vil forsøke å overvelde forsvarslinjene ved å sjøsette flere tusen migranter i løpet av en og samme natt, eller på andre måter forandre strategi stilt overfor samarbeidet mellom Italia og Libya. Evnen er uansett ikke borte: Også i juli kom det to bølger – den 14. og den 25. – på henholdsvis 4226 og 1029 personer.

Heller ikke EUs migrasjonskommissær Dimitris Avramopoulos vil nære forhåpninger om at det er tale om noen permanent nedgang. I et intervju med Torino-avisen La Stampa: Riktignok er tallene gått ned og det er bra, sier han, men det er for tidlig å trekke noen konklusjoner.

Kommer det en ny bølge? Og hvor mange kunne det dreie seg om?

Alle vet at det befinner seg mange i Nord-Libya som venter på en overfart. Det viser menneskestrømmene som går over det afrikanske kontinentet. Men det å gi noen tall, ville være ren gjetning. Situasjonen krever at vi øker innsatsen i regionen, noe Europa har gjort en stund.

Men heller ikke kommissærens strategi bærer bud om noen løsning:

Hvordan?

Ved å styrke dialogen med Libya og de andre afrikanske transittlandene. Vi har nyttige kontakter med Egypt, og Algerie viser også samarbeidsvilje. Vi må øke kapasiteten til å hanskes med de som kommer, på tre måter: behandle asylsøknadene hurtigere, omfordele dem som har rett til å bli, og raskt sende tilbake dem som ikke har det. Det er mange som venter på å dra, og det er kun felles handling som kan stanse strømmen.

Avramopoulos gir altså inntrykk av at et mer effektivt asylbyråkrati vil hjelpe, at EU vil lykkes med et omfordelingsprogram som hittil har mislyktes, og at problemene med hjemsendelse av migranter, altså manglende kapasitet og opphavsland som ikke samarbeider, vil opphøre av seg selv.

I den grad kommissærens anbefalinger blir EUs politikk, er de snarere et signal om at unionen legger til rette for at det skal sive inn mennesker jevnt og trutt på ubestemt tid.

Det finnes ingen «magisk løsning» for å stenge porten, sier Avramopoulos, men hverken han eller journalisten er inne på det mest effektive virkemiddelet: militære fartøy som blokkerer trafikken. Europas impotens sitter i hjernen, og den er selvvalgt.