Sakset/Fra hofta

Thomas Knarvik: Sisyfos

Medienes løgnaktighet går ikke på at det er direkte usant det de serverer publikum. Løgnaktigheten ligger i det mediene ikke snakker om, er konklusjonen til tegneserieskaperen og illustratøren Karine Haaland. Og det er en konklusjon som stadig flere ser ut til å trekke, at mediene lyver ved ikke å legge fram sentrale deler av de sakene de presenterer for publikum.

Utgangspunktet for Haalands erkjennelse, er en artikkel i VG av Anders Giæver der han kommenterer Hans-Erik Husby’s (artisten Hank Von Helvete) uttalelser om at de etablerte mediene (MSM) bevisst desinformerer folk, og at avisredaktørene innrømmer og gir blaffen i om de driver med desinformasjon

-Du finner ikke en etablert redaktør i Norge som vil «innrømme» at hun eller han driver med desinformasjon», rett og slett fordi det ikke stemmer. Og langt mindre vil du finne noen som sier at de driter i om informasjonen er sann eller ikke. Jeg tror de fleste som tar et seriøst blikk på medieutviklingen, vil se at vi har blitt bedre, skrev Giæver i sin kommentar.

Det Giæver og hans likesinnede ikke ser, er at de etablerte mediene dag ut og dag inn unnlater å ta med sentral informasjon som er viktig for å belyse og forstå de sakene de legger fram. Det er ikke bare Haaland og Husby som mener at mediene bryter med kravet om sann og saklig informasjon. De alternative nettmediene som er vokst fram i Norge de siste årene, er nettopp sprunget ut av behovet for å orientere om det som MSM fortier.

Haaland observasjoner og konklusjoner på nettstedet Resett er helt korrekte. Hun gir en kort og konsis beskrivelse av den norske medievirkeligheten, men kommer ikke inn på hvorfor det er slik. Og det kan man jo forstå fordi en forklaring på den  rådende medietilstanden, vil kreve en, ja, om ikke flere, sosialvitenskapelige avhandlinger.

Emnets komplekse natur bør ikke være til hinder for å si litt om et sentralt spørsmål i det rådende og forvrengte mediebildet. Og dette spørsmålet er hvorfor de etablerte journalistene ikke ser at de ved å fortie sentral informasjon i saker, bryter med en av journalistikkens grunnleggende regler, nemlig at all informasjon som er vesentlig for å gjøre en sak forståelig og saklig belyst, skal være med i den journalistiske framstillingen av saken. Hvis man i korthet  skal forklare  uviljen hos den etablerte journalistikken mot å ”se seg selv i speilet”, bør man ta for seg den rådende, politisk korrekte ideologien som råder i MSM. I og gjennom denne ideologien er det gjennom årene utviklet rekke journalistiske tabuer mot å orientere om visse emner og spørsmål. Den journalistiske tausheten i disse spørsmålene blir begrunnet med at såkalt vanlige folk ikke har vett og forstand til å tåle at mediene rapporterer om slike  spørsmål. Å legge fram denne tabubelagte informasjonen, kan få folk til å utvikle feilaktige holdninger, til å utvikle politisk ukorrekte virkelighetsoppfatninger og gjøre at de blir ”forført ”av det onde, det som i gamle dager ble kalt Belsebub, men som i dag kalles fascisme, fremmedfrykt, rasisme osv., osv. Det som går tapt i denne tabufiseringsprosessen, er saklighet, virkelighetsnærvær og sannhet. Men sannhet er noe den politiske korrektheten er villig til å ofre for å redde ”den gode sak”, dvs. den politisk korrekte dominansen og forståelsen som er grunnbjelken i dagens norske samfunn.

Sett i et slikt perspektiv, har ikke bare Karine Haaland, men også Hans-Erik Husby sine ord i behold, opinionen desinformeres. For redaktører uten en direkte politisk korrekt agenda, er det neppe slik at de gir blaffen i dette sviket mot skikkelig journalistikk. Forklaringen er heller at tausheten om de tabubelagte emnene og spørsmålene er så internalisert hos journalistene at de ikke ser den. Behovet for å være politisk korrekt, for å være på Det Godes Side, er så altså så sterkt at de har utviklet politisk korrekte ryggmargsreflekser på en del journalistiske områder, som for eksempel i asylsøkerspørsmål. Denne refleksen har ført til at de etablerte mediene aldri har stilt kritiske spørsmål til asylaktivistene her i landet, slik at aktivistene uhindret får ture fram med sin virkelighetsoppfatning og definere hva som er sant og reelt i slike spørsmål. Og dette er en observasjon som ikke bare gjøres av kritiske personer utenfor det norske asylantkomplekset, men som også deles av en person som har jobbet med asylrelaterte spørsmål i mange år her i landet, Sylo Taraku, i den venstredreide ”tenketanken” Agenda. Taraku, med bakgrunn fra Kosovo, har også jobb-bakgrunn i Utlendingsdirektoratet, i asylorganisasjonen NOAS og i organisasjonen LIM (Likestillings, integrering og mangfoldsnettverket). I et intervju med tidsskriftet Minerva for noen år siden, sa Taraku at han aldri har opplevd at journalistene stiller kritiske spørsmål til asylaktivistene. Og han sa også: ”det er sjelden du møter genuine asylsøkere, de som systemet et laget for.”

Den journalistiske svikten i asylsøkerspørsmål kommer fram så å si hver gang asyl-og asylrelaterte spørsmål blir gjenstand for reportasjer i de etablerte mediene. Problemstillingen ble godt illustrert i NRK Nyheter i fjernsynet sist torsdag som hadde et innslag om ”norske barn” som sendes til koranskoler i Somalia, der de også visstnok mishandles. Noen politikere, blant annet Ap’s Jan Bøhler og en somalisk lokalpolitiker i Kristiansand, stod fram og tok til orde for at regjeringen bør true med å stanse eller redusere bistandsmidlene fra Norge for å presse Somalia til å stanse koranskoleundervisningen av de ”norske barna” og sende dem tilbake til Norge. TV-reportasjen var en oppfølging av en reportasje NRK hadde tidligere i høst om samme sak, noe som førte til et hastemøte 9.november med fem statsråder til stede for å drøfte saken. Men ifølge NRK er ikke noe skjedd i saken siden den gang, og stortingsrepresentant Bøhler savner en tilbakemelding om hva norske myndigheter har gjort i sakens anledning.

NRK-reportasjen inneholdt ikke ett ord om hvordan somaliere i Norge, som har fått asylopphold, kan og vil sende barn til et hjemland de har ”flyktet” fra. Uten å ha sett den første og opprinnelige reportasjen i denne saken, er det ikke særlig dristig å vedde på at heller ikke da ble det stilt spørsmål til hvordan somaliske asylsøkere med oppholdstillatelse her i landet kan sende barna sine til et land der de var i ”livsfare”.

I sin VG-kommentar skriver Anders Giæver: ”Jeg tror de fleste som tar et seriøst blikk på medieutviklingen, vil se at vi har blitt bedre.”

Men denne bedringen har ikke noe å gjøre med at VG nå tier mindre om det som i den politisk korrekte retorikken heter:”Ting det er vanskelig å snakke om”.  Giæver skriver om helt andre spørsmål:

”Det er strengere, mer etterprøvbare etiske regelverk for f. eks. identifisering i mediene. Pressens Faglige Utvalg (PUF) driver en mer åpen behandling av klagesaker. Det skal langt mindre til for at en redaksjon beklager en feil, enn det skulle tidligere.”

Presse-etiske regler for identifisering av personer, flere innrømmelser av faktafeil og ditto behandling av klager på mediene til PFU er hva den journalistiske debatten hos Giæver og hans kolleger i de etablerte mediene strekker seg til. De fortielsene som Haaland snakker om, er et ikke-tema i MSM, der politisk korrekte robotjournalister, som Giæver, daglig demonstrerer den intellektuelle og journalistiske armoden som preger den norske medieverdenen. Og det kan neppe være annerledes når en av gallionsfigurene i norske presse og selve innbegrepet av borgerlige snusfornuft, politisk redaktør  i VG, Hanne Skartveit, i januar 2017 i en kommentar skrev at Norge antagelig har verdens beste presse.

”Min påstand tilbake er at norske medier er brede, balanserte og grundige. Ulike synspunkter slipper til. Og viktigst av alt – de tradisjonelle mediene gransker makten. De undersøker kritikkverdige forhold, og de sjekker ut hva som er fakta og hva som er rykter og usannheter. Uten en sterk og uavhengig presse, flyter sant og usant i hverandre”

Med slike redaktører ved roret i norsk presse er det kun verbal trøst man kan komme med, foran undergangen: ”La alt håp fare, dere som her treder inn” (ifølge Dante, portal-inskripsjonen til Inferno).

 

Kjøp Kent Andersens bok her!