Kommentar

Bjørgulv Braanen. Foto Erlend Berge CC BY-SA 4.0

I en mediedebatt under Arendal-dagene nylig stod avtroppende Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen oppsiktsvekkende fram som et vitnesbyrd om det politisk korrekte meningspresset som råder så steinhardt i norsk journalistikk. Å bryte med vedtatte sannheter  i det norske kommentariatet, er farlig, påpekte han.

Braanens uttalelser kom etter at redaktør og førstelektor ved Høyskolen i Oslo, Elin Ørjasæter, hadde sagt at norske kommentarjournalister skriver for hverandre, og etter at hun hadde gitt eksempler på hvilket press man utsettes for dersom man har meninger som avviker fra standarden hos norske kommentarjournalister.

Ørjasæter tilhører den kontroversielle delen av det norske kommentariatet, og er en som kan skrive politisk ukorrekt om for eksempel innvandringsspørsmål.

– Jeg vet hva det koster å skrive noe annet enn kommentariatet. Drapstruslene hagler, men akkurat det gjør meg ingenting, for de kommer fra gærne og ensomme folk. Det er når folk i samfunnet som betyr noe og som betyr noe i jobbsammenheng – når de begynner å sammenligne deg med Anders Behring Breivik – det er da du blir redd – når du får høre det fra folk som betyr noe, slik som profilerte NRK- og VG-journalister, sa Ørjasæter.

At Ørjasæter får tyn og pes fra etablissementet når hun skriver kontroversielle kommentarer, er ingen overraskelse, i hvert fall for dem som kjenner den uniformerte, norske journalistverden og de fordommer og vrangforestillinger som råder der. Men at den ukontroversielle Braanen, som har vært redaktør i et av flaggskipene i den politisk korrekte, norske medieverdenen, Klassekampen, står fram slik han gjorde i Arendal, burde ha fått publikum til å lette fra stolene.

– Vi som skriver kommentarer, vet nøyaktig når vi utsetter oss for fare, ikke for drapstrusler, men hvor vi på en måte føler at dette er farlig å skrive, fordi vi utfordrer noen vedtatte og oppleste sannheter, sa Braanen.

Han påpekte også at det er i slike farlige situasjoner man bør skrive, for det blir alltid de beste kommentarene når man skriver under trykket fra den motstanden man vet er der ute.

– Og dette er noe annet enn når du skriver en kommentar hvor du har alle venner (på venstresiden, red.anm.) med deg og får motstand fra «The usual suspects» (høyresiden, red.anm.) Det er en helt annen følelse, og det er det ingen som er redd for å gjøre, var uttalelsen fra en mann som aldri har beveget seg utenfor politiske korrekte betraktninger. Det mest «kontroversielle», som undertegnede har lest av Braanen, er hans kritikk av EØS-avtalen og hans utfall mot rettsliggjøringen av politikken i det norske samfunnet. Og det er en kritikk som han ikke tok til orde for i begynnelsen av sin redaktørtid i Klassekampen, men heller på tampen av sin redaktørkarriere.

– Jeg vet ikke hva som skjer, men det oppstår et psykologisk rom eller klima i forbindelse med visse saker, når man sier noe annet enn kommentariatet, sa Braanen.

Han trakk fram Trond-Giske-historien, Donald Trumps møte med Vladimir Putin i Helsinki og Per Sandberg-saken som eksempler hvor det å mene noe annet enn de vanlige pressekommentarene, så å si er umulig. Ifølge den avtroppende KK-redaktøren måtte det kunne stilles spørsmål om ikke Irans etterretning hadde kunnet sjekke mobilen til Per Sandberg i Oslo hvis de hadde vært interessert i det. Med andre ord, Sandberg hadde ikke trengt i reise til Iran om iranske etterretning hadde ønsker å infiltrere mobilen hans, og den medbrakte mobilen hans til Iran var ingen stor sak.

– Skal det ikke være lov å si at Trump var i samtale med Putin om atomavtalene mellom Russland og USA? Er ikke det alle liberale på venstresida ønsker, å si slike ting? Men da oppstår det meningstromler hvor det å si slike ting oppleves som farlig, og det er en veldig ubehagelig følelse, sa Braanen.

Redaktør i Resett, Helge Lurås, sa at Braanens frykt for reaksjoner fra etablissementet viser at Klassekampen er en del av MSM (mainstream media) og derfor ikke noe alternativt medium. Han påpekte at Klassekampen med sine millioner (ca 40 millioner, red.anm.) i statstøtte  nettopp skulle gjøre det mulig for avisen å være et medie-alternativ.

Da Lurås var med å opprette Resett, tok han et valg som innebar å brenne alle broer til den offentligheten, det systemet og apparatet som de vanlige mediene er avhengige av. Men det presset som Braanen snakket om, kjente han igjen fra sin tid som kommentator i MSM og som ansatt i NUPI (Norsk Utenrikspolitisk Institutt) der han var avhengig av det norske konsensusapparatet og offentlige prosjekter.

Seansen i Arendal er enda et bevis for det enorme meningstrykket som den politiske korrektheten legger på mediene og som mediene selv utøver. Og Arendal-møtet viser at denne politisk korrekte meningsterroren går helt inn i politisk korrekte redaksjoner som Klassekampen, ja inn i alle MSM-redaksjoner her i landet. Men dette er kjent fra før, i hvert fall for den reflekterte delen av opinionen og ditto journalister, om de finnes i MSM? Det oppsiktsvekkende er at en redaktør i MSM står fram og i klartekst og bekjenner at denne meningsterroren eksisterer, og at den er et alvorlig problem.

Klassekampen skal ha all ære for at avisen arrangerte ordskiftet i Arendal, selv om man i redaksjonen neppe roper hurra for det som kom ut av møtet. Uttalelsene fra Braanen ville neppe ha falt dersom han ikke var avtroppende redaktør i avisen. Og det man kan si med all sikkerhet, er at vi ikke kommer til å oppleve noen gjentagelse i MSM av denne debatten, som for eksempel i NRK’s politisk korrekte debatt-cirkus, Debatten. Det som kom fram på debattmøtet i Arendal, tilsier at det er umulig.