Sakset/Fra hofta

NRK P2’s Ekko-redaksjonen følger jevnt og trutt opp sine solide tradisjoner med å servere lytterne reportasjer der det meste av journalistikkens regler suspenderes for å få fram et politisk korrekt bildet av virkeligheten. Sist mandag morgen kunne man følge en av redaksjonens stemmemilde, kvinnelige reportere til den greske øya Lesbos. Der besøkte hun et nedlagt sinnsykehospital som i dag huser 60 gutter mellom 15 og 18 år som har tatt seg ulovlig inn i Hellas. Mange av guttene kommer fra Afghanistan og land i Afrika. I det EU-finansierte Frihetens Hus på Lesbos lærer de, ifølge reporteren, om sine rettigheter og muligheter i EU, og de lærer seg å lese og skrive, selv om flere av dem hun intervjuer snakker bra engelsk.

 

Etter en viss nøling, antagelig for å peile inn den norske reporteren på sin ”radar”, står flere gutter fram og forteller hvor de kommer fra og hvorfor de er kommet til Hellas. En afghansk gutt forteller at han har betalt et beløp som, ifølge reporteren, tilsvarer 25.000 norske kroner for å komme seg til Hellas. Der ble han møtte av folk som hadde lovet ham jobb, men som i stedet stjal de pengene han hadde igjen etter den lange reisen. Nå tør han ikke dra tilbake fordi han frykter familie, venner og andre i sin landsby som han har lånt penger av.

 

Dette er neppe en historie som ville ha blitt fortalt til norske asylmyndigheter fordi den trolig er sann. Men når han forteller om grunnen til den slitsomme og pengekrevende emigrasjonen, kommer gutten inn på ”sporet” igjen og drar den vanlige historien om krig og konflikt i landet. Hvorfor det ble akkurat han, en tenåring som dro, spør selvsagt ikke Ekko-reporteren om. Hvem som fraktet ham på de ulike strekningene den lange veien, er også helt irrelevant for den velsoignerte, milde og medlevende riksmåls-reporterstemmen fra Ekko-redaksjonen, der man rapporterer om alle emner, fra kakebaking til mangler ved standardmodellen for atomet.

 

Grunnleggende journalistfaglige spørsmål er heller ikke noe som passer for anledningen da en gutt fra Sierra Leone skal fortelle hvorfor han forlot sitt land. Det vil si at vår reporter ikke velger å gå inn på spørsmålet i det hele tatt Derimot fatter hun interesse for en gutt fra Guinea-Bissau som forteller at hans mor og far og fem brødre ble drept i en demonstrasjon i Conakry i Guinea. Hvorfor i all verden han og hans familie deltok i en demonstrasjon i hovedstaden i nabolandet Guinea, får vi ikke vite noe om. Heller ikke får vi vite hva slags kvinne det var som kjøpte flybillett til ham til Tyrkia etter at han var reist til Senegal. Om denne ”rause og veldedige kvinnen” i Senegal som utstyrte en for henne ”ukjent gutt” fra Guinea- Bissau med flybillett til Tyrkia, er Ekko-reporteren taus. Vi går altså glipp av det som kunne ha vært denne historiens høydepunkt! Akk, ja!

 

Pengelånene guttene på Lesbos har tatt opp for å komme seg til Vesten, gjør at ingen av dem tenker på retur. Å komme tilbake til familie og venner uten ett eneste øre i lommeboka etter uker, måneder og år på veien, er ikke bare en stor skam, lånene kan bli som en slavelenke om halsen på guttene. Men i alt det triste og leie er det håp, også for unge asylsøkere plassert på øya Lesbos, der de, ifølge Ekko-reporteren, kun har utsikt hav og skog, mens de får opplæring i gresk dans, overvåket av greske psykologer og sosialarbeidere for å kunne lege traumene etter tap av så mye lånte penger.

 

Det er Norge de drømmer om å komme til, svarer de når de blir spurt om hvor de vil dra videre. Et svar som nok kan ha sammenheng med at de vet hvor Ekko-reporteren kommer fra, men bevares, Norge er et takknemlig land å komme til for asylsøkere under 18 år. Og noen når også fram til det forjettede land. Mora til en av de tidligere beboerne i Frihetens Hus ble sporet opp i Norge. Dit reiste han også og ble forenet med henne. En historie med lykkelig utgang, kan Frihetshusets psykolog fortelle.

 

Slik føyer denne Ekko-reportasjen seg inn i mange andre programmer som utpreger seg ved den journalistiske serviliteten som med slik iherdighet dyrkes i NRK og resten av medie-Norge, særlig i saker som har med asylinnvandring å gjøre, men for all del, vi finner denne serviliteten i det meste av saker som har med samfunnsspørsmål å gjøre. Da er det den politisk korrekte kosepraten som gjelder. De som er ”ofre”, skal skånes for vanlig journalistisk behandling, journalistikkens regler koples ut, og det gjelder å være snill og hyggelig, ikke skape uro ved ”ekle” spørsmål slik at man kan komme til å slå hull på den norske meningselitens politisk korrekte myter. For da kunne det jo også hende at opinionen ville ”lukte” at Norge har et asylinstitutt som skjuler det som egentlig er arbeidsinnvandring. Asylinstituttet er en form for absurd teater der norske medier og de ulike asylsøkerorganisasjonene spiller hovedrollen. Og det er et institutt som kynisk blir utnyttet av internasjonale kriminelle som tjener stor penger på å lure folk med økonomiske ressurser i fattige land til å legge ut på hasardiøse asylreiser til Vesten, der ”gullet” blinker for dem som når fram.

 

Mandagens programleder i Ekko, Mona Myklebust, fikk nylig en pris som årets programleder i norsk radio. I den anledning ble det trukket fram en reportasje av henne om hatkriminalitet som hadde de samme journalistiske manglene som mandagens Ekko-reportasje fra Frihetens Hus på Lesbos. Og vanker det pris til denne NRK-reportasjen, bør ingen bli overrasket.

 

http://www.document.no/2012/10/to-perspektiver-pa-unge-afghanske-asylsokere/

 

http://www.document.no/2012/10/menneskesmuglingen-til-europa-pa-storrelse-med-narko-okonomien/

 

http://www.document.no/2012/09/pris-til-kritikkverdig-journalistikk/