Kommentar

Rene Magritte: «The familiar objects» (1928)

Norske politikere og journalister utgjør et konsensusfellesskap der man er enig om visse verdier som ikke er partipolitiske. Og dette konsensusfellesskapet danner en nokså selvimpregnert elite som kan samles på fester der alt fra Høyre til Rødt er representert, med unntak av Fremskrittspartiet og Senterpartiet, som representerer den populistiske røkla. Dette var, med litt andre ord, konklusjonen til redaktør i Minerva, Nils August Andresen, på et møte i regi av Institutt for samfunnsforskning onsdag, der man skulle snakke om norske eliter.

Andresen var med i et panel sammen med blant annet tidligere SV-koryfé Kristin Halvorsen, som skulle drøfte norske eliter, som de begge innrømmet at de representerer. Andresen påpekte at han og Halvorsen har et sett med verdier, et credo, som ikke er partipolitisk, men som er felles og som ligger under som en betingelse for dette fellesskapet, selv om de kan være uenige om for eksempel skattepolitikken.

Utgangspunktet for ordskiftet var to forskningsrapporter om norske eliter av forsker Trygve Gulbrandsen ved Institutt for samfunnsforskning og postdoktor Marte Mangset ved OsloMet. Disse to rapportene er tradisjonelle makt- og elitestudier som ikke tar opp det viktigste aspektet ved de moderne elitene, nemlig det konsensusfellesskapet de danner, og som gjør at elitene mangler motforestillinger. Denne konsensusen er også drivverket i den store, moralske pondus elitene mener de har enerett på, og som gir dem adgang til å avfeie andre synspunkter som uforsvarlige, lite gjennomtenkte og moralsk forkastelige. De to ekspertutredningene har altså ikke fått med seg et essensielt trekk ved dagens norske eliter. De må derfor utfylles av legmannsbetraktninger, selv om noen sikkert vil protestere mot redaktør Andresen som legmann på området – ja, muligens han selv også. Elite er han garantert, med adresse på Gimle terrasse på Oslos beste vestkant og med årlige finansinntekter på flere millioner kroner.

Så kan man jo spørre seg hvorfor samfunnsforskere, med eliter som spesialfelt, ikke får med seg helt essensielle sider ved tidens eliter og elitefellesskapet. En forklaring kan være at forskerne ikke er profesjonelle nok, dyktige nok, at de ikke forstår sin samtid godt nok eller at de rett og slett ikke har den nødvendige selvkritikk og selvinnsikt som kreves for å kunne «se seg selv i speilet». Elitene er jo ikke vant til å sette søkelys på seg selv, og forskere betrakter seg jo som en del av eliten; dét kom klart fram på møtet.

En annen grunn til dette kan jo være at samfunnsforskerne intuitivt vet at de selv utgjør et politisk konsensusfellesskap som er enda mer rigid enn både det politikere og journalister utgjør. Og en slik kjensgjerning er jo vanskelig å sluke og godta for et miljø som definerer seg selv som kritisk, for ikke å snakke om å stille denne forskerkonsensusen til allmenn beskuelse. Et kort estimat over partisympatiene på Institutt for samfunnsforskning og ved OsloMet skulle tilsi at oppslutningen om partier på venstresiden, som Ap, SV og Rødt, ikke ligger langt unna 100 prosent. Og det kunne det jo være en oppgave for skjema-empiristene ved Institutt for samfunnsforskning og OsloMet å kartlegge i det nye året, eller er det for opplagt til å bli gjenstand for forskning?

Den tredje deltakeren i panelet til Institutt for samfunnsforskning var politisk redaktør i Adresseavisen, Tone Sofie Aglen, SV-er og politisk redaktør i det som en gang var en solid Høyre-avis. Hun er et godt vitnesbyrd om vår postmoderne og politisk korrekte verden, der politiske kommentarer har det samme innhold enten man leser dem i Klassekampen, Aftenposten, Adresseavisen eller Bergens Tidende. Og hennes uttalelser på møtet var også en pen bekreftelse av det Andresen hadde sagt om den underliggende politiske konsensusen som strekker seg fra Høyre og helt til Rødt. Men hun korrigerte Andresen på ett punkt: Det er også FrP-ere på festene med politikere og journalister m.m., men dette er liberale FrP-ere som journalistene synes er greie og som kan havne i en regjering som minister i et eller annet departement (sic). Aglen slo også fast at journalistene er lite opptatt av sin egen (menings-)eliteposisjon. Et spørsmål fra debattleder Ketil Raknes om å kvotere inn FrP-ere i avisredaksjonene vakte heller ingen begeistring hos Aglen.

Aglen er som sagt et levende bevis for at partipolitiske sympatier har liten eller ingen betydning når avisene ansetter journalister og kommentarskribenter. Partimedlemskap eller sympatier teller lite. Det som teller, er samlingen om de politiske konsensusverdiene som gjør at kommentarjournalister er like lett utskiftbare som ei lyspære i en lampe. Og denne utskiftbarheten manifesterer seg dag ut og dag inn i den norske medieverdenen på mange måter, som når stortingsrepresentant Kari Elisabeth Kaski får ei hel side til disposisjon i Dagens Næringsliv tirsdag for å skrive SVs nye grønne samfunnskontrakt. Der heter det at «Det finnes ingen arbeidsplasser eller velferd på en død planet. Men det finnes utrolig mange i det grønne skiftet». En påstand som neppe blir utfordret, og som dessuten er helt i tråd med partiets tradisjon for å bygge en næringspolitikk på premisser som ser ut til å operere mer i det hinsidige enn i virkelighetens verden. Ja, vi må ikke glemme Kaskis partifelle Kristin Halvorsen i panelet på tirsdagens møte. Hun har jo funnet veien til «vitenskapen og sannheten» som leder i Bioteknologirådet og sjef for forskingsinstituttet Cicero.

Som man kunne vente, ble det ikke noen diskusjon om det sentrale spørsmålet som Andresen tok opp: den tunge, politiske konsensusen som preger det norske samfunnet og som gjør at det ikke finnes noen kritisk offentlighet her i landet. Det er nettopp denne konsensusen som hindrer at emnet blir diskutert, og at kritikk av samfunnsforhold som elitene benekter eksistensen av, ikke blir møtt av annet enn moralsk fordømmelse. Fra et kritisk synspunkt er dette det aller viktigste politiske problemet i dagens Norge, altså et problem som den rådende konsensus hindrer i å bli tatt opp og drøftet. Ikke en gang forsøk på drøfting tillates, for det rigide konsensusmiljøet blant samfunnsforskerne tillater det ikke å komme fram i offentlighetens lys.

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også