I siste valgkampuke gikk Kristin Halvorsen til frontalangrep på Siv Jensen langs 22. juli-aksen: Siv Jensen kunne aldri bli statsminister fordi hun hadde vært for feig til å ta et oppgjør med ”grumset” i eget parti. Riktig hva og hvem ”grumset” var, forble uklart, men nettopp slik ser man jo til at skjellsord blir som mest anvendelige.

Jeg har aldri vært medlem av Fremskrittspartiet, men jeg har da stemt på dem ved flere valg, så også denne gang. I fru Halvorsens verden er jeg formodentlig høyreekstrem med god margin: Jeg ønsker en mindre stat som konsentrerer seg om sine kjerneoppgaver, først og fremst, jeg ønsker et sterkere norsk forsvar, en utenrikspolitikk uten lefling med terrorister og preget av realisme mer enn sinnelagsetikk, og jeg er mot stor fremmedkulturell innvandring til Europa og Norge. Jeg står til høyre for et Høyre som jeg knapt regner som et konservativt parti lenger. Om enda mer bevismateriale skulle trenges på at jeg er politisk ”entartet”, så skriver jeg altså på document.no, hvilket post-22. juli i de kretser alene er tilstrekkelig for moralsk domfellelse, så vidt jeg har forstått. Altså kvalifiserer jeg formodentlig, i den rådende mediemessige konsensus i kongeriket, til betegnelsen høyreekstrem eller, med statsråd Halvorsens ekstra omvridning av den retoriske skruen, grums.

Noen som det må tas et oppgjør med, som man må ta avstand fra for å kunne regnes med i det gode selskap.

Rett nok passer jeg ikke helt inn i venstresidens favorittbilde av høyreekstreme – eller altså ”grumset” – ettersom jeg hverken heiler eller rauter, snarere tvert imot, jeg knuser ikke ruter og skvetter ikke øl på de fine og gode. Men så finurlig er fiendetenkningen at dette gjør meg bare enda mer suspekt, etter hva jeg skjønner, til en ekstra utspekulert motstander av det rådende multikulturelle og globaliserte glansbildet. Har man slike holdninger, så er man grums og skal formodentlig behandles deretter, om enn språket er aldri så dannet og selv om resonnementene følger logikkens og handlingene demokratiets regler. Høyreintellektuelle er de nye slangene i paradiset, vi er ekstra farlige og skal gis minst mulig spillerom.

Om jeg tillates en digresjon, så minner denne holdningen aldri så lite om hvordan man vurderte eventuelle formildende eller skjerpende omstendigheter i rettsoppgjøret like etter krigsavslutningen i 1945. Hadde NS-mannen på tiltalebenken vært en alminnelig slask eller drukkenbolt, så var det skjerpende; slikt kan jeg forstå. Men hadde han derimot vært en staskar i sin adferd – bortsett fra akkurat dette med politikken, da – en som nøt allmenn respekt i bygda, så var jammen det også skjerpende, ettersom hans evne til påvirkning på andre da var større. På bergensk sier man om slikt med forbilledlig klarhet og direkthet: ”Uansett kordan du snur deg, så har du ræven bak.”

Nå er det bare den logiske vansken med det hele, at samme fru Halvorsen har vært langt fremme i køen for å kritisere alle som ”driver med gruppetenkning”, som ”setter grupper av mennesker opp mot hverandre”. Ikke minst har hun og likesinnede advart mot å skape unødige motsetninger mellom mennesker ved bruk av fornedrende ord og språk som kan hisse til vold. Ved å kalle meg og sånne som meg for grums, så plasserer hun seg selv i et selskap hun neppe ønsker å være en del av, og slett ikke i disse tider da ”guilt by association” er en vanlig måte å brennemerke politiske motstandere på. I Rwanda var visst ”kakerlakker” standard terminologi for ”de andre” på 90-tallet, i Libya snakker Gaddafi om ”rottene” og vi blir altså omtalt av Kristin Halvorsen som ”grumset”. Jeg håper inderlig ordvalget ikke blir fysisk konsekvensbringende for vår del, som det dessverre før har blitt det for andre.

Den type oppførsel fru Halvorsen her legger for dagen, er selvsagt kjent og omtalt allerede for lang, lang tid siden – alle moderne dumheter av noen dybde er det. Går vi til antikkens Aten, så møter vi i tragediene beskrivelser av hvordan mennesket uvegerlig, og mot sin vilje, gjør nettopp det hun ikke ville gjøre. Sophocles’ ”Oedipus Rex” er det mest kjente eksemplet, og sikkert noe man hygger seg med både på stortingskantina og i pauser i regjeringsdrøftingene. Og går vi til Jerusalem, så finner vi en enda mer velkjent advarsel mot faren for å overse bjelken i eget øye mens man stirrer seg blind på splinten i nestens. Heller ikke dette er vel glemt i maktens kretser, formoder jeg?

Man kunne si at jeg burde være mer raus og ikke legge vekt på fru Halvorsens verbale påhopp. En begrunnelse kunne være at hun er uten injurierende kraft i politisk-filosofiske sammenhenger, og jeg tror sågar at jeg kunne argumentert godt for nettopp dette, om jeg hadde villet. En annen unnskyldning kunne være at hun ikke var seg selv i gjerningsøyeblikket, men under press av dårlige meningsmålinger i valgkampens siste dager, apokalyptisk stirrende ned i den politiske avgrunnen.

Men hun er tross alt en erfaren mangeårig minister og stortingsrepresentant og en av dem som med størst suffisanse har tilrevet seg ”the moral high ground” hvorfra hun feller dommer over vanlige nordmenns meninger og holdninger. Når jeg her skriver hva jeg mener om den type hersketeknikker hun bruker for å kneble politiske meningsmotstandere – for det er det vi er, statsråd Halvorsen, ikke grums; man omtaler ikke mennesker slik – så kommer jeg på en av de beste boktitler jeg vet om: ”I have no mouth and I must scream” (Harlan Ellison). Det finnes tusener av ærlige, redelige nordmenn rundt omkring som er dypt fortvilet over de politiske endringene som Kristin Halvorsen og hennes likemenn har avstedkommet de siste tiårene, men som ikke klarer å artikulere sin protest. Jeg kan det og andre på document.no kan det.

Hverken Kristin Halvorsen eller noen andre skal få lov å sjikanere oss, kalle oss ekstremister og grums, uten at vi tar til motmæle.