Kommentar

Avgåtte statsråder forlater Slottet etter statsråd fredag 24. januar. Siv Jensen (FrP), Ola Elvestuen (V) og Terje Søviknes (FrP). Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Den 15. januar ble det kunngjort at den såkalte IS-moren, kjent fra en rekke mediereportasjer, skulle bli hentet fra flyktningleiren i Irak (eller var det Syria?) til Norge sammen med sine to barn. Regjeringens flertall, statsrådene fra H, V og KrF, understreket at humanitære grunner lå bak avgjørelsen om å ta dem «hjem».

Kvinnens femårige sønn skal være alvorlig syk. Siden moren ikke ville samtykke i at norske myndigheter hentet ut ham eller begge barna alene, bestemte man seg for, stikk i strid med tidligere beslutninger om hvordan IS-medlemmer skal behandles, å la også henne bli med. FrP var for å hente ut barna, men sterkt imot at moren skulle hjelpes tilbake til Norge. Fem dager senere valgte FrP å tre ut av Solberg-regjeringen på grunn av motsetningene som hadde utviklet seg.

Min hensikt er ikke å kommentere selve hentesaken, trass i at svært mye kunne sies om norske beslutningstageres klokskap eller mangel på samme i den anledning, men et par poenger skal likevel nevnes som kan bidra til å tegne opp et bakteppe for det etterfølgende.

Barnas 29-årige mor er etnisk pakistansk, men norsk statsborger og født og oppvokst i Oslo. Hun dro til IS-land i 2013, hvor hun etter hvert fikk to barn med IS-krigere som begge ble drept; den ene var den svært kjente, chilensk-ættede «nordmannen» Bastian Velasquez. Kvinnens barn har altså aldri satt føtter i Norge, hvilket er verdt å tenke på når man ser hvor raskt gråtemediene (hvori opptatt NRK, TV2 og alle de «ledende» avisene) i utvisningssaker oppfatter barn av utenlandske foreldre som de facto norske, om det er her de har bodd mesteparten av livet. 

Den «syke» femåringen (hermetegnene er ment å tilsvare statsminister Solberg og andre regjeringsmedlemmers bruk av språklige forbehold som «antatt» og «angivelig» om sykdommen) er flere steder på nettet omtalt som lidende av cystisk fibrose (CF). Visst er det mulig at gutten har dette, men sannsynlig er det ikke. CF er nemlig en recessivt arvelig sykdom som er vanlig i Nord-Europa, der frekvensen av genbærere er høy, men svært uvanlig hos mennesker med den etniske bakgrunnen til barnets mor og far. Visse ting er ikke gjenstand for miljøpåvirkning samme hva man innbiller seg om uendelig menneskelig plastisitet, og dette er et eksempel så godt som noe. I det hele tatt bør man nok vokte seg for å ta mange av de ulike «fakta» i denne saken for god fisk. Det finnes flere grunner for å tro at både «erindringsforskyvninger» (tidligere statsminister Borthens vidunderlige ord fra en forgangen tid) og mer bevisste usannheter fremmes for å gagne egen sak.

Det ovenstående er kun ment som noen få biografiske milstolper om kvinnen og barna hvis «hjemkomst» til Norge har skapt slikt rabalder. Vi lar det bli med dét, for tross alt var det politikken rundt saken og den påfølgende regjeringssprengningen som var ment å være mitt hovedanliggende. Mens beslutningen om å hente de tre til Norge ble fattet alt i fjor høst, blåste det opp storm om saken først da den ble offentlig kjent i midten av januar. Hva gjorde store deler av FrP så forbannet? Hvilke fløyer i partiet reagerte sterkest? Hvorfor gjorde ikke partiledelsen det klart for regjeringspartnerne at en slik avgjørelse, stikk i strid med FrPs holdninger til muslimsk terrorisme, var så himmelropende uakseptabel at den kunne bety slutten på 4-partiregjeringen?

Under Dagsrevyens tidlige dekning av krisen tok journalisten flere ganger tak i det sistnevnte poenget og spurte Siv Jensen hvorfor hun tilsynelatende var blitt så oppbrakt og sint på regjeringskollegene fra H, V og KrF , men ikke før under det seneste knappe halvåret. Var det fordi protestene fra FrP-grasrota hadde forbløffet partiledelsen med sin styrke, hadde Jensen og de andre undervurdert den politiske sprengkraften i en slik usedvanlig stygg symbolsak blant alle oss som ikke ønsker å gi ens lillefingeren til radikal islam, ikke under noe påskudd?

Snakket om at sikkerhetsvurderinger (for hvem? For IS-kvinnen og hennes barn, eller for norsk, sivilt og/eller militært, personell? Var det i realiteten en større eksfiltreringsoperasjon man satte i gang for å få de tre ut?) hindret partileder Jensen i å reagere mer kraftfullt tidligere, lyder bare delvis overbevisende. En mistankens duft av behendig etterkonstruksjon for å unnskylde Jensens påfallende lange latenstid hviler over det hele, selv om man uten ytterligere informasjon ikke kan konkludere sikkert. Man skal aldri glemme at dersom en gitt beskrivelse av årsakssammenhenger først og fremst gir inntrykk av å representere en bortforklaring, så er den oftest nettopp dét. Ikke minst innen politikken gjelder det at hvis noe går som en and og kvekker som en and, så er det som regel en and man står overfor. 

Det vi vet, var at det slett ikke var Siv Jensen som først tok sterke protest-ord i sin munn da meldingen kom om at regjeringen Solberg hadde bestemt seg for å hente «hjem» ikke bare de to barna, men også deres mor. Statsministeren selv understreket, i en kommentar etter at den politiske krisen brøt løs, det humanitære grunnlaget for beslutningen ved å si at (omtrentlig sitat) «det var en moralsk plikt å hindre at et uskyldig lite barn skulle dø i utlendighet». Tybring-Gjedde, Amundsen, Helgheim samt flere andre FrP-politikere uten daglig omgang med lederkjernen innen regjeringen og på Stortinget nærmest eksploderte i indignasjon over beslutningen så vel som statsministerens etterfølgende flagging av påstått overlegen moral: FrP kunne ikke leve videre som om intet var skjedd, i en regjering som, presset av kampanjejournalistikk så vel som egne «vær snill mot alle»-politikere, lot seg overtale til å etterkomme terroristers ønsker. FrPs ledelse bebudet da krav til Solberg om markante innrømmelser innen tilsvarende politikkområder som kompensasjon for skandalen, formodentlig krav angående Norges praksis overfor illegal migrasjon og islams fremvekst i vårt land, ellers stod videre regjeringsdeltagelse i fare. Til slutt ble likevel presset for sterkt: Siv Jensen avstod fra å legge frem noen kravliste, men informerte isteden statsministeren om at glasset var overfylt og hadde rent over. FrP gikk ut av regjeringen.

At det flammet så voldsomt opp i akkurat denne saken da den ble offentlig kjent, så ut til å ha overrasket Siv Jensen og andre FrP-liberalister som har befunnet seg vel sammen med kollegene i Solberg-regjeringen; jeg tror simpelthen ikke de mer kompromissvillige pragmatikerne skjønte sprengkraften i blandingen av nettopp islam, terrorisme og moralsk utpressing som tente partiets nasjonalkonservative. FrP-ledelsen trodde nok at protestene ville bli til å håndtere (man hadde jo «tatt dissens» i regjeringsbehandlingen av saken, ble det sagt), i alle fall om man fikk noen uforpliktende godord fra Erna om statsministerens vilje til å ta hensyn til «kravlisten» som fremover skulle «kompensere» FrP for nederlaget, men så bare ballet det på seg. Partiformann Jensen og de øvrige som så gjerne skulle sett at bråket la seg fortest mulig, måtte «ta grep», som det heter, prøve å gi inntrykk av at de hadde vært og fortsatt ville være prinsippfaste, høye og mørke overfor V, KrF og H i slike saker. FrPs utlendingspolitikk var ikke til salgs for hverken gode ord eller svarte limousiner, var inntrykket man nå søkte å formidle. 

Å ri en tiger av folkelig harme er farlige greier enten man heter Jensen eller Solberg, og åpenbart representerte denne symboltunge IS-saken «a defeat too many» for den nasjonalkonservative fløyen av FrP. For Solbergs del har det vist seg at å samle de fire engang borgerlige partiene i regjering, var en overmektig oppgave; deres innbyrdes ulikheter ble for store. At hun selv ikke hadde noen heldig hånd med krisehåndteringen (snakket – implisitt, men likevel – om «overlegen moral» på den egne siden av hente-hjem-spørsmålet gjorde svært mange «freppere» rasende), pustet til flammene snarere enn slokket dem. 

For Jensens del gjelder at hun fremover skal få store problemer med å overbevise partimedlemmene, for ikke å snakke om misnøyde velgere, om at hun fortsatt «er en av dem/oss», en som heller vil fremme FrP-standpunkter enn logre med flertallet hver gang globalistene stiller krav til gjenstridige folk og stater om å marsjere i takt. Rollen som et slags støtteparti på Stortinget for Solbergs regjering – og det var denne posisjonen Jensen først signaliserte at FrP skulle gå inn i av frykt for at en Støre-regjering ellers vil ta over – vil i beste fall bli besværlig. Vi får se hvordan det går, om FrP blir et helt uavhengig opposisjonsparti eller ikke.

Heller ikke innen politikken skal man alltid stå beinhardt «på krava» – da er man i hvert fall ikke egnet til å sitte i en koalisjonsregjering –, men samtidig kommer det stundom situasjoner der man ikke kan «selge sin sjel» for hverken taburetter eller den gode stemnings skyld. Det holder ikke å protestere for all verden om man likevel blir med på ferden; til slutt blir det et spørsmål om ære og anstendighet. For FrP burde dette punktet vært nådd for lenge siden, etter min mening, men bedre sent enn aldri. Nå kunne de ikke lenger fortsette i en regjering som overkjørte dem gang på gang i viktige saker. Betydningen av «seire» innen områder som billig taxfree og tillatelse til å kjøre segway er tross alt begrenset.

Når nok er nok, så skal man gå. For Siv Jensen svei dette mer enn for de aller fleste, får vi tro, så mye som hun har satset på å gjøre FrP «spiselig» for de fiiine og moraaalske i Høyre og andre partier. Personlig tviler jeg på om hun vil kunne holde seg i partiledelsen lenge fremover uansett hvordan hun opptrer fra nå av, men dersom hun ikke selv tar eierskap til Frexit-prosessen og viser at partiet ikke fremover vil stemme for slikt som de egentlig er imot, så er hun iallfall sjanseløs. 

Hvordan den nåværende krisen vil prege FrPs strategiske utvikling på lang sikt, er et enda viktigere spørsmål enn det akutte rundt regjeringssituasjonen. Kanskje vil det bli dem til velsignelse om de har klokskap til å utnytte mulighetsrommet som nå åpner seg. Uansett går vi turbulente politiske tider i møte.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her