vidwey.sira.myhre

geir-lippestad

Et par måneder etter at Høyre-FrP-regjeringen hadde tiltrådt høsten 2013, kunne den nye statsråden for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Solveig Horne (FrP), kunngjøre at den kjente Ap-mannen og oppadstigende gallionsfigur for det politisk korrekte Norge, Geir Lippestad, hadde blitt oppnevnt som ny leder for Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Dette organet, tidligere kalt Klagenemnda for likestilling, er klageinstans over Likestillings- og diskrimineringsombudet.

“Jeg er glad for å ha fått Lippestad med på laget”, uttalte den stolte statsråden.

“Med på laget.” Som om det skulle være FrP-statsrådens politiske prosjekt Lippestad var blitt rekruttert til ved å få et toppverv i likestillingsbyråkratiet. Et apparat som er et brohode for venstreorientert politisk påvirkning i offentlig regi, og som FrP har programfestet at man ønsker avskaffet.

Lippestad selv valgte å fratre etter en tid, han fikk for mye annet å gjøre som var enda viktigere, og ble etterfulgt i vervet av en jurist uten kjent politisk tilhørighet.

ANNONSE

I dag kan vi konstatere at denne utnevnelsen av en formodet klar politisk motstander til et ikke så helt ubetydelig verv, ikke var noen enkeltstående hendelse, men et varsel om en linje den nye regjeringen skulle følge.

Halvorsens karriere versus Erikssons
I desember 2013 oppnevnte regjeringen ny Bioteknologinemnd, senere omdøpt til Bioteknologirådet (det skorter ikke på evnen til å reformere den offentlige forvaltning). Rådet er et sentralt organ for utviklingen av politikken og samfunnsdebatten innenfor genteknologi og bioteknologi, et felt som reiser dyptgående etiske og politiske spørsmål. Kristin Halvorsen, den nettopp avgåtte SV-lederen og tidligere nøkkelperson i Stoltenbergs regjering, ble håndplukket av helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) til å være leder for det akademisk tunge organet.

Kristin_Halvorsen_2009b

Noen måneder senere ble den samme Halvorsen ansatt som direktør for Cicero Senter for klimaforskning, også en viktig faglig/politisk premissleverandør. Cicero er en stiftelse eid av Universitetet i Oslo og ikke direkte undergitt politisk styring. Denne utnevnelsen faller derfor litt utenfor vårt tema, selv om den passer i et bilde av hvordan venstreorienterte politikere fyller opp innflytelsesrike posisjoner i det offentlige. Ikke alle avgåtte politikere har samme tilgang til næringsrike statlige kjøttbein. Den tidligere arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (Frp) figurerte nettopp i et radioprogram som eksempel på en arbeidsløs dagpengemottager som må være klar for å søke jobber hvorsomhelst i landet. Eriksson har riktignok ikke fullt så høy utdannelse som Kristin Halvorsen, hun har visstnok både mellomfag i sosialpedagogikk og grunnfag i kriminologi. At Halvorsen også har fått vervet som styreleder ved Naturhistorisk museum, fremstår i lys av denne ballast som et selvsagt valg. Halvorsens versus Erikssons karrierer viser en Regjering som sørger bedre for SV-topper enn den gjør for sine egne avgåtte statsråder.

Venstresidens favoritt-offiser
Året 2014 var ikke blitt en måned gammelt da regjeringen skulle utnevne ny sjef for Den norske militærmisjonen i Brussel med grad som generalløytnant i Hæren. Etter tilråding fra forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) falt valget på Robert Mood. Han har lenge markert seg med kritiske spark til norsk deltagelse i krigen i Afghanistan, til bevæpning av norsk politi, til Norges og Europas angivelig manglende humanitet i kontrast til Jordan, Libanon og Tyrkia. For dette fikk han Fritt Ords pris i 2016. Jeg anbefaler Kaj Skagens gjennomgang i Dag og Tid nr. 14/2016 av Robert Moods ytringer gjennom årene.

robert.mood

Hans ymse bidrag, ikke minst på Twitter der han har vært siden 2012, utmerker seg verken med konsekvens eller kunnskapstyngde. Hovedpreget har likevel vært holdninger med en slående grad av sammenfall med venstresiden og de innvandringsliberale, for eksempel med påstanden (i Dagbladet 11. mai 2013) om at det var utslag av “hverdagsrasisme og fordommer mot andre folkeslag” å tenke seg at de som reiste til Syria for å hjelpe opprørerne skulle være potensielle terrorister som utgjorde en fare når de kom tilbake til Norge.

Samme måned rakk for øvrig Solveig Horne å yte sin skjerv til de samme tendenser innen de militære rekker, ved å utdele en “inkluderingspris” der Forsvaret ble berømmet for aksept av hijab og halalmat i kantinene.

Den røde Nasjonalbibliotekar

vidwey.sira.myhre

I mai 2014 skulle det utnevnes ny direktør for Nasjonalbiblioteket. Den kandidaten kulturminister Widvey (H) endte på i sin anbefaling til Kongen i statsråd, var den 41 år gamle Aslak Sira Myhre. Hans CV er nok preget av interesse for bøker, men i særdeleshet av en fremtredende rolle som politisk aktivist på ytre venstre fløy gjennom hele livet, toppet av 6 år som leder for partiet Rødt (og noen domfellelser på kjøpet). Dette var ikke til hinder for at den “blåblå” regjeringen besluttet å heve ham opp i statsforvaltningens direktørsjikt med ansvar for en vesentlig del av kulturarven. Noen kritikk av dette valget har knapt vært å få øye på. De dominerende meningsbærerne i medier og akademia syntes såre fornøyd. Hans akademiske ballast? Mellomfag i historie. Og så bonesertifikat. det skal ikke underslås at Sira Myhre hadde gjort en innsats som primus motor bak Litteraturhuset som imponerte rekrutteringskonsulentene. Likevel er det utelukket at et politisk menneske som Sira Myhre ikke også tenker politikk i sin utøvelse av gjerningen som nasjonalbibliotekar. Og det er ikke borgelig politikk.

Dommeren som media elsket

wenche.elisabeth.arntzen
Utnevnelse av Høyesterettsdommere i Norge forbindes vanligvis ikke med politiske vurderinger. Det er likevel ikke helt uten interesse i vår sammenheng å trekke frem utnevnelsen av Wenche Elisabeth Arntzen da to ledige embeter i Høyesterett skulle besettes i juni 2014. Hun ble en favoritt i mediene for sin administrering av rettssaken mot Anders Behring Breivik i Oslo tingrett. Både den rettshistorisk unike avgjørelsen om å tilsidesette den første rapporten fra de rettspsykiatrisk sakkyndige, oppnevnelsen av to nye sakkyndige og dommens konklusjon om at tiltalte var tilregnelig, vakte unison applaus i kommentariatet og var helt i tråd med den sterke politiseringen, for ikke heller å kalle det en knallhard kampanje, mot den innvandringskritiske høyresiden, som preget mediene i denne saken. Uten å kunne gå nærmere inn på dette her (les Peder Jensens bok “Vitne til vanvidd” for en grundig gjennomgang), bør denne saken for ettertiden bli sett som et skoleeksempel på mediepåvirkning av en rettslig prosess. Det er ikke enestående at en tingrettsdommer rykker direkte opp til Høyesterett (Karenanne Gussgard er et annet eksempel), men meget uvanlig er det, og opptredenen i 22. juli-saken bidro utvilsomt sterkt til karriére-løftet.

SSB-sjefen som begynte med å undergrave egen etats faglige arbeid
I juni 2015 ble tidligere konkurransedirektør Christine Meyer utnevnt til ny direktør for SSB, en helt sentral samfunnsetat underlagt Finansdepartementet. Finansminister Siv Jensen uttalte følgende ved utnevnelsen: “Christine Meyer er en erfaren leder med en solid akademisk bakgrunn. Jeg er trygg på at SSBs faglige uavhengighet og viktige samfunnsfunksjoner vil videreføres på en god måte under hennes ledelse.”

Christine_Meyer2.jpg (500x204)

Meyer har politisk bakgrunn fra Høyre, hvilket avstedkom et billig og lite treffende utspill fra LO-økonom Stein Reegaard om “politisk ansettelse.” Venstresiden har ingen grunn til å klage. Hva Meyers politiske holdninger angår, er det mest påfallende og det mest interessante at hun har inntatt en meget tydelig innvandringsliberal holdning, i tråd med ektemannen professor Normann som har gitt uttrykk for at Norge burde ta i mot 100 000 flyktninger fra Syria. At dette får konsekvenser for hvordan hun fyller jobben som SSB-sjef, fikk vi raskt rikelig med illustrasjoner av, godt oppsummert av Rita Karlsen i HRS.

Meyer satte straks i gang med å underminere det tallgrunnlaget SSB tidligere hadde fremlagt om de samfunnsøkonomiske kostnadene ved den faktiske innvandringen. Hva Meyers faglig bakgrunn angår, har mange tungvektere stilt seg kritisk til at SSB nå for første gang får en leder som ikke har bakgrunn som samfunnsøkonom, men som siviløkonom, og som har brukt uttrykket “luksusproblem” om landets oljenedtur.

Med tiltredelse fra 1. august 2016 fikk den tidligere Ap-politikeren Stein A Ytterdahl jobben som Fylkesmann for de sammenslåtte Agder-fylkene. Utnevnelsen hører under Kommunal og regionaldepartementet, med Jan Tore Sanner (H) som øverste sjef.

Blant sine mange gjøremål skulle Solveig Horne våren 2016 også utnevne nytt likestillings- og diskrimineringsombud, etter at den aktivistiske Sunniva Ørstavik (omsider) skulle avslutte sitt 6-årige åremål. Valget falt på Hanne Bjurstrøm, tidligere arbeidsminister i Stoltenbergs regjering og godt integrert i venstresidens elitenettverk blant annet gjennom ekteskapet med “Arbeiderpartiets grå forskereminense Kåre Hagen” og ved å ha vært en nøkkelmedarbeider under Erik Solheim i Miljøverndepartementet som norsk delegasjonsleder i internasjonale klimaforhandlinger.

Regjeringen oppfyller venstreorienterte samfunnsforskeres våte drøm
En sak som i likhet med de ovennevnte tydelig illustrerer regjeringens fravær av langsiktig strategisk tenkning, sogar kortsiktig tenkning, om det å bygge posisjoner i offentlig sektor, er opprettelsen av et senter for forskning på høyreekstremisme knyttet til Samfunnsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo.

Dette tiltaket er et svar på et høylytt og vedvarende krav fra venstresiden i kjølvannet av 22. juli-tragedien. Pengene til dette kanaliseres gjennom Forskningsrådet, men regjeringen legger ikke skjul på at det dreier seg om en satsing initiert på øverste politiske nivå.

På regjeringens nettsider opplyses det at senteret er en 10-årig satsing fra regjeringens side, i første omgang opprettet for en periode på fem år med et budsjett på 50 millioner kroner, med mulighet for forlengelse i fem år til.

Hele konseptet er en lissepasning til de krefter som ivrer for den situasjonsforståelsen som går ut på at den største faren Europa står overfor, knyttet til innvandring, islam og jihadistisk terrorisme, består i reaksjonene som disse fenomenene skaper i den opprinnelige befolkningen. Derunder er innbefattet at velgere i store antall går til slike ytterlighetere som å stemme på partier som sier de vil ha en sterk reduksjon i innvandringen. Altså et av våre nåværende regjeringspartier. Eller?

tore.bjørgo

Lederen for senteret er professor Tore Bjørgo. “Høyreekstremismen har ligget og ulmet under overflaten siden 2. verdenskrig”, sier han på senterets nettside.

“Den ble trigget av flyktningtilstrømmingen på 80- og 90-tallet og nå skjer det samme igjen.”

Han har fått sin posisjon, og trenger ikke stoppe med det. Han kan videre melde det følgende om et annet av de brennende spørsmål som har med innvandring å gjøre:

“De (de høyreekstreme/Odins soldater) skapte en myte om at flyktningtilstrømmingen fører til utrygge gater. I realiteten er kriminaliteten i Norge nedadgående og har vært det en god stund. Det gjelder de fleste former for kriminalitet, ikke minst ungdomskriminalitet og gjengkriminalitet. Når så mange tror at kriminaliteten øker, er det fordi mediene er så flinke til å bruke mye plass på alt som er farlig, sier Bjørgo.”

Dette er venstreorientert ideologiproduksjon som det egentlig er ganske utrolig at en professor ved Politihøgskolen kan lire av seg. Uten at det hører hit å gå i dybden på dette svært viktige temaet, kan jeg som en start anbefale å ta en titt på Kripos sine nettsider, der f eks et dokument med tittelen “Trendrapport 2016 – Organisert og annen alvorlig kriminalitet i Norge” gir et ganske så annerledes bilde enn det Kardemommeby-landet som Bjørgo beskriver.

Dette tiltaket er helt åpenbart rene honningkrukken for venstreorienterte samfunnsforskerspirer, og vil bidra til å rekruttere nye armer av dime-a-dozen-forskere med de samme holdninger som norske samfunnvitenskapelige miljøer er overbefolket av allerede, og som minst av alt har bidratt til å gi oss for eksempel noe i nærheten av realistiske forutsigelser om hva den innvandringen som skjøt fart fra 1980-tallet ville innebære for vårt samfunn. (En som faktisk gjorde det, var Sigurd Skirbekk, særlig med boka “Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre”, fra 1999. Han ble forsøkt mobbet ut av akademia og fikk knapt ørens lyd på sine forelesninger, langt mindre forskningsmillioner å bygge et miljø rundt.)

Potensialet knyttet nettopp til den aktuelle type forskning er kanskje enda farligere enn den gjengse forblindete og forskjønnende akademiske produksjon. Dette senteret kan meget lett fyre opp under en heksejakt mot innvandringskritikken som vil medføre et enda sterkere press på den formelle og faktiske ytringsfrihet for de som tenderer til å tenke annerledes i disse spørsmålene.

Hva som kan ligge bak – og hvorfor dette er bak mål
Hva tror regjeringen, og spesielt Frp, de kan vinne ved systematisk å gi penger og posisjoner til personer med en politisk agenda fjernt fra den deres eget velgergrunnlag står for?

Jeg kan ikke se noen annen forklaring enn at man tror man skal skaffe seg velvilje gjennom å vise at man står langt unna det politiske maktmisbruket som forbindes med Arbeiderpartiet, der partiboka (or so the story goes) er hovedkvalifikasjonen for en offentlig stilling. Tvert imot vil man fremstå som the good guys som velger de best kvalifiserte, ikke de man selv er enige med, hvilket er til det beste for hele samfunnet.

Det er mye å si til denne tankegangen. For det første oppnår man ingen velvilje, man stimulerer bare grådighet på enda mer makt og innflytelse over offentlig politikk hos motstanderne. Dernest så svikter man sine egne velgere, fordi det å utnevne til stillinger og bevilge penger er en legitim og normal måte å utøve politisk makt på. Det er altså noe av det man er valgt til å gjøre når man kommer i posisjon. Dette nettopp fordi de personer man utnevner, på sine respektive områder er viktige både som utøvere av og premissleverandører til landets politikk.

Vi har nylig sett hvordan statlige etater på rekke og rad har opptrådt som politiske aktører i sine høringsuttalelser til regjeringens forslag om innvandringsinnstramminger. Denne langt på vei ideologisk baserte negative innstillingen til regjeringens høringsutkast, under et tynt dekke av faglighet, demonstrerer tydelig at det har reell betydning for muligheten for å gjennomføre en demokratisk forankret politikk hvilke holdninger som rår på toppen av de ulike etatspyramidene.

Selvsagt skal et kvalifikasjonsprinsipp gjelde i det offentlige. Men det er rimelig klart at det ikke var kvalifikasjonsprinsippet som måtte lede til de utnevnelser som er gjennomgått foran. Og politiske og verdimessige grunnholdninger er viktige og legitime momenter ved denne type stillinger. Videre er det et ikke uvesentlig poeng at man bør vise sine egne velgere, da spesielt de mer ambisiøse av dem, at det faktisk kan være noe å vinne også personlig ved å slutte seg aktivt til deres rekker. Lærdommen av regjeringens utnevnelsespolitikk er derimot at veien til posisjoner – fortsatt – går ved å tralte i de samme venstre-sporene som ga stjerner i boka under sosialdemokratiet og de rødgrønne.

Det er ikke tvil om at venstresiden, og for øvrig også KrF i regjering, alltid meget vel har forstått å benytte de mulighetene som makten ga til å vise hvem som er venn og hvem ikke. Nettopp derfor, kan man vel anta, har ikke våre statsbetalte samfunnsvitere funnet det opportunt å forske på dette temaet. Ideologien er at “embetsverket er nøytralt”, og derfor har det ikke noe å si hvilke holdninger den enkelte tjenestemann har. Under dekke av dette tøvet har det bygd seg opp en massiv politisk slagside innen byråkratiet.

Dagbladet Magasinet, ved journalist Lars Halvor Magerøy, presenterte et skikkelig stykke journalistisk arbeid om dette temaet i november 2012. Ved å gå gjennom den rødgrønne regjeringens utnevnelser de foregående 7 år fant Dagbladet en klar bekreftelse på antagelsen om at regjeringen helst utnevner egne til toppstillinger i staten. Av 253 personer som var utnevnt i perioden, var det i underkant av en tredjedel, 82, som hadde en partipolitisk tilknytning som var kjent for Magasinets redaksjon. 35 av disse hadde bånd til Ap, 13 til Sp, 14 til H (tre ganger større enn Sp), 7 til SV, 7 til V, 5 til KrF. Og til Frp? 1 (Lodve Solholm ble utnevnt til Fylkesmann i Møre og Romsdal).

Man kan selvsagt si at det ikke bare kan trylles frem gode kandidater fra høyresiden når ulike stillinger skal besettes. Det finnes gjerne ikke så mange av dem. Men hvis det var tilfellet, så ville det være en strategisk oppgave å gjøre noe med det. Men det er jo ikke sant. Man måtte ikke gå til partirekkene. Det finnes etter hvert mange høyt kompetente og velutdannete personer med tilknytning til en bredere definert høyreside som nok kunne tenkes å interessere seg for en viktig jobb i det offentlige, hvis regjeringen brydde seg med å oppmuntre til det og gi signaler om at dette var ønsket. Dessverre går de fleste signaler som sendes ut i stikk motsatt retning.

Venstreside-dominans særlig i akademia bidrar også til den massive politiske skjevheten i media. Alt dette har et slikt omfang at det etter min mening utgjør et reelt problem for demokratiet, som hadde fortjent en egen forskningsbevilgning å belyse! I lys av dette blir det forresten spesielt kvalmende å bevitne krokodilletårene over FrPs «politiske misbruk» og «politiske styring» av forskningen i den senere tid. (F eks i en kronikk av Støre i DN forleden, rettet mot Per Sandberg) Frekkheten er grenseløs, og det er tennerskjærende at det ikke tas kraftfullt til gjenmæle mot det.

Har det ikke vært mulig å finne noen kvalifiserte som f eks kunne tenkes å ha vært med å stemme på den nye regjeringen? Man skjønner åpenbart ikke at det å dele ut stillinger, forskningsmidler og bevilgninger også har betydning for å skape rekruttering og oppslutning til eget parti/bevegelse blant velkvalifiserte mennesker. Det har derimot Ap gjort til gagns, og de historiske erfaringer viser at det virker!!

Og så er det pengene: Det første og største eksempelet er jo de islam(isti)ske trossamfunnene som sitter med sugerør i statskassen, like dypt og trygt tilsynelatende under Siv som Kristin, uanfektet av hva som kommer frem om deres gjøremål.

Dernest er det alle NGO-ene, hvis politiske tendens ikke trenger utbroderes her. Ei heller deres påvirkningskraft på politikken. Her har jeg sett ett eneste lyspunkt, i det Justis ga beskjed om at Juss-Buss fikk sin statlige bevilgning for å drive rettshjelp, ikke for å  finansiere rettspolitisk virksomhet (med konsekvent anti-FrP-tendens). Dette avstedkom høylytte skrik om «inngrep i ytringsfriheten», hvilket selvsagt er rent sludder. Men denne type organisasjoner betrakter det altså som en menneskerett at de skal finansieres over statsbudsjettet for å drive sin egen private politiske kampanjevirksomhet. At FrP-statsrådene skal sende penger til ARS og konsorter er også opprørende. Hvorfor skal en nære en slange ved sitt bryst? La dem for all del drive sitt virke – på dugnad.

Den høye velgerlojaliteten Frp har, ifølge siste meningsmålinger, kan man absolutt spørre om er velfortjent.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629